YNGVE MOUM JACOBSEN – A Dive…

Vinyl er i skuddet som aldri før. Band gir ut sine utgivelser på dette populære formatet i alskens farger og mønster og folk samler som gale. Derfor er vårt femte kapittel i «A Dive…» med utvalgte vinylsamlere. Først ute er heavymetal.no bossen Yngve Moum Jacobsen.

Før vi begynner med vinylen; hva er ditt forhold til de plassparende formatene CD og digitale filer?

Hei Rune, og takker for at jeg får stoppe innom og promotere vinyl og musikk generelt. Mitt forhold til cd-er er litt merkelig, for jeg var en slik vinyl-diehard helt til rundt 2000, da fikk jeg min første spiller i stua. Før dette hadde jeg en discman, trolig kjøpt ett års tid før – denne måtte jeg ha fordi bandet jeg spilte i plutselig hadde cd som format på utgivelsene. Faktisk hadde jeg den første demoen et band jeg spilte i, Tonka, overført til kassett, dette var i 97. Men etterhvert ble denne skansen overrumplet, og selv om jeg hadde et litt anstrengt forhold til cd-er i mange år etter dette, er jeg nå dus med de blanke diskene. Men jeg ser fortsatt på cd som et lagringsformat for musikk, selv om det er enkelte utgivelser jeg anser som samlebare.

Filer? Ha-ha meg i ræva. Det digitale inntoget i musikkverdenen har for min del konvertert det hele til noe forgjengelig. Jeg hater filer, men det er et nødvendig onde for slike som du og jeg, som anmelder og driver med promotering. Ellers, i mitt privatliv, er filer kun noe jeg bruker når jeg sykler eller jogger, der har det digitale et fortrinn selvsagt. Man husker jo når man satt på en buss i yngre dager, om det var med walk- eller discman, måtte man ha med en veske eller bag med skiver/kassetter for å kunne variere. Men jeg står for det jeg innledningsvis svarte; filer har nedjustert musikkens status. Det er SÅ lett å slette fra disk, miste låter og skiver, ting forsvinner og glemmes, uff. Man skifter telefon, pc eller glemmer et passord, man mister en ekstern harddisk, eller denne begynner å hoste. Så er det gjort.

For bransjen dog, er det jo gull, for fra å bruke masse gryn på porto og trykking av fysiske produkter (både til promotering og regulært salg), er nå en stor del innkommende forespørsler rattet mot en og samme kilde.

Hvordan står det til med denne delen av samlinga hos deg?

Du mener cd-er og filer? Filer er som sagt ikke noe jeg vektlegger, de slettes, forsvinner og lever sitt eget liv, helt til maskinen skal skiftes ut. Når det gjelder cd-er har jeg vel rundt 16 meter, men det kuttes ned hele tiden. Jeg kaster vel 5-600 skiver hvert år, men det er fordi det kommer så mye, og at det kommer så mye mediokert og dårlig. Jeg kan jo ikke beholde alt. Med hånden på hjerte hadde jeg helt sikkert kunne halvert samlingen uten problemer.

Dog, noen promoer og skiver har fulgt meg i mange år, og jeg spiller dette formatet ganske mye. Med tanke på at jeg lytter mest på musikk jeg skal anmelde, er det nok i overbalanse her, det er rett og slett ikke veldig mye tid til å spille vinyler og det jeg personlig ønsker å bruke tiden på. Om jeg hadde gjennomført noe slikt, hadde Heavymetal.no forsvunnet.

Husker du den aller første vinylen du kjøpte for egne penger?

Egentlig ikke, men det var garantert en Kiss-skive. Jeg og broderen hadde fått kloa i et Kiss-kort rundt 79, før vi hadde hørt en tone musikk, men jakten var i gang. Etter å ha kopiert noe over på kassett, Love Gun tror jeg, erindrer jeg at det var enten Unmasked eller Dynasty som kom i hus. Brukt selvsagt. I de første årene var det uansett kassetter som regjerte, men rundt 81, om lillehjernen samarbeider, ble det parallelt innkjøpt vinyler og kassetter.

Hva er det sjeldneste albumet du har i samlinga di?

Det er et vanskelig spørsmål, for jeg har en del samlebart innen prog og nwobhm. Om vi snakker pris, kan det fort bli spiralskiva (Vertigo) med Dr. Z, den har alltid ligget høyt i kurs, både økonomisk og for samlere. Snakker vi opplag, er det jo en hel del som har lave tall når det kommer til antall trykket. Jeg var på plass når Skiensselskapet Colours kom på banen og slapp alle disse kremskivene (Änglagård, Thule…) tidlig på 90-tallet, og siden jeg var samler og kjente karene, ble jeg invitert til selskapets gravøl når de bestemte seg for å legge ned. Jeg kunne ikke reise, men fikk en spesialsingel tilsendt, en singel kun de inviterte skulle ha. Dette var av folkbandet Shine Dion, og jeg mener det kun ble laget 56 eks. Jeg har to ;).

Ellers har vi jo denne herlig cd-boksen med Devil Doll. Jeg har og hadde en noen vinyler med bandet, jeg kjøpte faktisk Dies Irae når den var blodfersk, før dette visste jeg ikke mye om gjengen. Når en kjenning av meg, DD-fanatiker Matthias Løken, kunne fortelle at jeg fikk lov (!) å kjøpe en boks utgitt i 50 eks., signert av doktoren selv, da var penger no issue. Ikke spesielt dyr, men helt utrolig sjelden.

Nwobhm er en av mine store lidenskaper, denne bølgen som kom på slutten av 70-tallet og gikk litt inn i neste dekade. Band de fleste kjenner til er Maiden, Saxon og Leppard, men det er uhorvelige mengder feit musikk om man graver litt. Og ræva saker. Fellesnevneren er ofte at det er dyrt, uansett om låtene suger eller ikke. Her har jeg brukt noen kroner, og skal jeg trekke fram et par perler, har vi jo et par eks av Soundhouse Tapes (meg og kona har ett hver, hun har dessverre det med de to innleggene), signert Chinatown-lp (Play It To Death), begge 7-tommerne til Sweet Savage og mye mer.

Inneholder platesamlinga til Yngve kun metal, rock og prog? Hva annet kan vi finne i din samling?

Jeg er ikke flau, jeg liker det jeg liker, men har nok fått litt tyn av og til J. Jeg er stor Elvisfan, ikke blodsamler, men 35-40+ vinyler fra rockekongen er her. Jeg er (mere før) svak for mye pompøst når jeg vokste opp, type Meat Loaf, Bonnie Tylers rockera, noe Abba, litt folkrock (Fairport/Lindiesfarne etc). Og en del Cave, Chris Isak, litt svarterock (Fields Of Nephilim, Swans).

Popmusikken på 80-tallet var jo etter min mening bedre enn nå, selv om det fløt rundt av dritt den gang også. Men skraper du litt i hylla, finner du nok 7-tommeren av The Riddle med Nick Kershaw, Flashdance og One Night In Bangkok fra Chess. Altså, jeg er ikke flau J. Det verste jeg vet er tr00-tryner, som aldri kan like noe annet enn spesielle stiler eller band, og dytte bort bra musikk bare fordi andre mener det skal være slik eller at det er opplest og vedtatt. Men, jeg var litt slik i yngre år selv, kanskje det er en modningssak.

Hvordan lagrer du platesamlinga di? Er den katalogisert, alfabetisert, lagret bort i kasser eller er det bare hulter til bulter?

Jeg har alltid hatt hyller, men når jeg fikk bygget huset mitt, for ca. 12-13 år siden, fikk jeg en snekkernabo til å sette sammen en kraftig hylle, innebygget i veggen. Den tar et gitt mål med skiver, og jeg har en policy på at det ikke skal gå utover dette. Blir det for mye, må noe ut. Jeg er dritlei av å tenke stort og mye, det var noe jeg jobbet mot tidligere, nå koker jeg heller ned og er happy med det jeg har.

Jeg alfabetiserer, men har nummersystem innen hver bokstav. På denne måten trenger jeg ikke å flytte systemet hver gang en skive kommer. Aberet er at Iron Maidens nye skive ikke nødvendigvis kommer sammen med de andre fra bandet, men det er alt plassert innenfor bokstaven I. Og jeg har nok oversett samlingen altfor mye de siste årene, skiver som er feilplassert, noen er gitt bort, andre mister nummerlappen. Men det er såpass tidkrevende at jeg ikke orker å tenke på det en gang. Dessuten er det litt gøy å oppdage at man har skiva man trodde var borte. Eller at man finner en skive man ikke visste at var der.

Det kule er jo at jeg er personlig når jeg systematiserer, jeg driter i om at noen mener at Judas Priest skal på J, kaller jeg bandet Priest, er det på P jeg leter. Judas Priest står til info på J, men flere andre havner litt «feil» i forhold til det oppleste og vedtatte.

Da vi spurte om favorittalbum i forkant av dette intervjuet, nevnte du Rainbow «Rising». Hva er det med denne skiva som gjør at den er ditt favorittalbum?

Alle som er litt i overkant glad i musikk, og som begynte tidlig, har slike skiver. Skiver man ble helt rørt av og som følger en hele livet. Jeg liker mange skiver som har kommet senere også, men det er først når du setter deg ned og begynner å tenke på hvilke skiver du ville ha tatt med deg til en øde øy, skivene du rett og slett ikke er lei av og skivene som ikke blir dårligere, bare bedre, som en flaske vin. Herlig sammenligning for en avholdsmann J.

Jeg er en av de som tenker Dio når folk sier Sabbath, det har sikkert å gjøre med at Dio var vokalist i bandet når jeg først hørte om de. Dio har fulgt meg i tykt og tynt, og Rising er bare ett av disse 10/10-utgivelsene, der det ikke finnes svakheter. Spesielt tyngden og oset Carey legger igjen med Hammondet er utrolig, og en av mine trommehelter (rip) Powells jobb her ligger øverst på kvalitetsstigen. Og coveret selvsagt. Rått!

Skal jeg være ærlig er debuten like bra, men i et annet terreng. Det er ikke så tungt som Rising, men på Rainbows debut har man blant annet malen på hvordan en perfekt ballade skal være, eller ballader.

Når hørte du første gangen denne skiva og hvem skal ha «skylda» for at du oppdaget den?

Det må ha vært på en kopiert kassett, jeg mener det var en kar som jobbet på gården jeg vokste opp. Mye av grunnen til at jeg var tidlig ute med metal, var fordi det eksisterte et par-tre eldre silhuetter i livet mitt, de som kjøpte skiver, leste blader og visste mye. Jeg var som en svamp. En av disse, Per, bodde litt oppe i bygda. Han hadde bøtter av nwobhm, kjøpte alt som var nytt den gang (og klassisk i dag), hadde stabler med Kerrang!-blader langs veggen. Slikt var jo utenkelig for meg den gang, for skal man kjøpe slikt, er det jo nødvendig å ha en inntekt først.

Er det noen andre skiver fra Rainbow eller andre band som kommer i nærheten av «Rising»?

Jeg tør ikke gå inn på andre band, da blir dette en avhandling, og jeg lider i tillegg av tilstanden extrem tastaturtrykking J. Men holder vi oss til Rainbow, er dette, sammen med Accept, bandet jeg har veldig nært hjerterota. Klatrer vi opp på regnbuen, er det noe unikt som står som en bauta for meg; dette bandet har sluppet så mange skiver, med forskjellige vokalister og forskjellige stiler, og jeg liker alle. Genuint liker, ikke bare fordi det er Blackmore. Men som de fleste kommer jeg til å velge de skivene Dio frontet som favorittene, men Difficult, Stranger, Down og Straight er knallperler de også.

Du nevnte også i forkant av dette intervjuet at du er mest opptatt av nwobhm, 80-talls og prog. Hva er det som gjør at Yngve liker dette best?

Nwobhm: Det var rett og slett bare slik det var den gang for meg. Alle likte de kjente og kjære, men denne Per kopierte mange kassetter med ukjente og upandcoming-band, og han med flere åpnet dørene til denne sjangeren for meg. Metallica var jo der, men den gang visste jeg ikke om Ulrichs kobling til denne bølgen. Mulig hadde man lest litt, men jeg hørte band som Raven, Hellanbach, Tygers Of Pan Tang og Jaguar før Metallica. Alt ble egentlig bare en suppe, thrashen, nwobhm, klassisk metal, alt kom og overveldet en ung kar fra Vikhamar utenfor Trondheim. Rods, Anvil, Wasp (!!!!!), Maiden, Priest, Helix, Europe, Faithfful Breath, Picture, Krokus…mmm.

Grunnen til at jeg likte og liker nwobhm, er den ærlige innpakningen. Dette var jo en reaksjon på den tids dinosaurbevegelse, hvor alt ble stort, flott og spektakulært. En type pønk-inngripen i slik musikkscenen framstod. Du kunne spille metal selv om du ikke var på nivå med Blackmore og Rush. Samtidig er mange av nwobhm-banda og musikerne enormt flinke, noe som sprer vingene til denne bølgen veldig bredt. Innenfor rammene ligger jo alt fra den mest pusete og lettprogga (Saracen) til arbeiderklasse hardrock (Ef Band, Chinatoen, Jameson Raid) via Venom, Jaguar, Mythra, Savage, Fist og Raven, tidlige aktører til senere sjangre. Og de gjorde det meste selv, slapp singler, måtte jobbe for å promotere seg, komme på listene i Kerrang, bli spilt på klubber, undergrunn. Noen av banda ble jo som kjent snappet opp, men det er vel få som ble bedre når de store selskapene ville ha «sine» Iron Maiden-kopier. Det ser vi jo også i dag, og i alle foregående år/tider.

Proggen kom jeg sent inn i. først i 91-92 begynte jeg sånn smått å høre meg opp, men da sa det også pang. Jeg likte og liker de stemningsfulle banda best, de som ikke trenger å tilte i vinkel og frike ut med instrumentene sine. Noen høres jo ut som bilulykker. Det er derfor jeg elsker Gravy Train, Änglagård og Thule så bra, de bruker stemninger, følelser. Pluss at jeg var stor fan av technothrash i mine ungdom. Jeg spilte i et thrashband, Salems Lot, som ga ut to demoer i 91 og 92, da var Mekong Delta, Coroner, Midas Touch, Deathrow og andre lignende band store favoritter. Og der har man jo også svært mye progressivt innabords.

Har du hatt gleden av å se ditt/dine favorittband i levende live og/eller møtt folka i bandet/bandene?

Ikke innen nwobhm, men jeg har kontakt med flere. Jeg har samlet ganske rått, tidlig på 90-tallet var jeg utrolig brutal på å deale, fakse og rundbrenne med vinylpushere rundtomkring, noen ganger om den ene singelen man hadde jaktet etter. Noen ganger kom man jo i kontakt med banda, som Mythra, som jeg har en del private bre fra. Mange av disse, som kommer i reunion-mood for tiden, har jo lite eller ingenting av slikt materiale i hende, derfor var og er det kult å dele med musikerne.

Dio har jeg sett mange ganger, og møtt et par. Og min trommehelt, sammen med Ulrich, er jo Vinny Appice, så ja, jeg har møtt noen av heltene mine. Lemmy dumpa meg og broderen inn i klokken seks på morgenen i Kristiansand for mange år siden. Hvorfor jeg hadde en pose vinyler og en tusj i hånda husker jeg ikke (Motörhead spilte på Quart det året, 01, men dette var jo dagen før), men luksusklaff, det var det J.

Ellers er jeg ikke veldig starstruck, jeg er ikke en som på død og liv må møte og bli avbildet med band og musikere, det er foran scenen jeg liker meg. Når flere skribenter ligger og flørter med artistene backstage, er det uaktuelt for meg å forlate salen, jeg er en som ser alt når jeg først går på konsert. Unntakene er svært små.

Du kommer hjem etter en lang og slitsom arbeidsdag og vil slappe av med litt musikk. Hva vil du mest sannsynlig høre på da?

Det kommer jo selvsagt på hvordan sliten jeg er. Om jeg har syklet fra jobb, eller vært ute i skogen og jogget rett etter jobb, har jeg jo nettopp hatt musikk på øret. Det er mitt problem, det er musikk så å si alltid. Jeg har begynt å lete etter frilommer hvor jeg kan gjøre noe annet J.

Men sist denne settingen kom opp, var jeg var litt keen på noe stemningsskapende, Thule ble valget. Jeg velger ofte litt rolige, sedate, progga band når jeg skal ned i groove. Eller Saviour Machine, debuten til Praying Mantis (ekstremt bra nwobhm-hardrock!), Nick Cave (Murder Ballads/Let Love In), Gilmour-Floyd..

Om jeg er oppskaket, stresset etter jobb, at jeg trenger å blåse ut, er Accept, Kreator (Extreme), debuten til Wasp eller noe moderne teknisk extremmetal velfungerende. Eller verdens beste extremmetalband; Death. Spiritual…..Healing….!

Hva var så det siste innkjøpet du gjorde?

Ha-ha, som når jeg var 10 år; Accept. Jeg kom over en sykt fet box av sisteskiva, med bluray, dvd, skive, flagg, pin, fotos og to vinyl pic-singler. Fantastisk. Dyr, men fet.

Hvilket innkjøp er du mest fornøyd med?

I årenes løp har det vært så mye, det er sykt vanskelig å stille diagnosen her. Men, jeg husker i tiden hvor jeg var storkunde hos svenske Record Heaven, når jeg endelig fikk kloa i tre enormt fete og sjeldne singler fra Dios yngre år, det kjøpet sitter godt i ennå. Vi snakker 62, 66…radiopromo, vi snakker Dio som guttunge. Herlig. Her kom jeg også over debuten til Tnt, som jeg hadde fra før, til en billig penge, og debuten til Thule på vinyl, også den billig. Det er kupp, for begge disse er mye verdt. Det er en bra følelse å betale lite for noe som er mye verdt, uten å lure noen.

Og i tiden hvor jeg kjøpte en del prog fra Colours, dette selskapet i Skien, når man fikk skiver tilsendt som man ikke hadde hørt, og som man bare visste var gull – da var det høytid. Den gang man lå sammen med madamen på en sofa og bare hørte skivene med fullt fokus, i runde etter runde, ingen multitasking, ikke dette stressede samfunnet vi har nå. Og nå skal jeg ikke bare skylde på dagens dubbeditt-marked, det har vel litt å si at jeg nå er eldre og ikke hadde alle disse forpliktelsene.

Det var så mange høydepunkter når jakten var over, når man kunne krysse av Spiralversjonen av Gravy Trains Ballad i mankolisten, når man fikk fatt i en bedre versjon av en Hawkwind-vinyl enn den man hadde…

Jeg må bare spørre om dette også; hvilket innkjøp er du minst fornøyd med?

Vanskelig å svare på det også, men jeg har nok en hel del dritt i hylla som jeg kunne vært foruten. Noen ganger, når jeg trålet platemessene for mange år siden, når jeg ble «overbevist» av selgeren om at dette bandet og denne skive, den MÅTTE jeg ha, selv om det var dyrt, da var skuffelsen stor når det ikke fikk uttelling. Man stoler jo på folk, og etter en tid opparbeider man jo seg en viss forståelse og respekt for hverandre, men det var noen bommer. En dyr progskive av et band som heter Sandrose er en av disse, ikke at skiva suger, men det var ikke verdt spenna. Eller de to skivene som kom på Colours med Utopian Fields, hvor Bård Tufte faktisk var vokalist på den ene. Disse skuffet og har aldri blitt en suksess.

Finnes det noe i samlinga di du skjemmes over å ha?

Garantert, men så lenge det står der og ikke blir kastet, driter jeg egentlig lett i det J. Jeg mener True Blue av Madonna og Thriller-Jackson har plass i vinyldelen, men begge er album jeg helt greit kan spille gjennom, selv om jeg ikke har gjort det på mange år.

Hva har du i spilleren akkurat nå?

Her jeg sitter og skriver, på mitt «kontor», er det siste Triosphere som snurrer, for 34 gang, den er under anmelder-lupen J. Nede i stua ligger vel siste Solstafir i den ene spilleren, og i den andre okkuperer Blues Pills skuffen. På vinyldekket har kona stappet Dark Side Of The Moon, i bilen regjerer Kiss anno 1980, og så jobber jeg med en metaldokumentar fra Australia på dvd.

Hvilket forhold har du til førsteutgaver og sånt? Må du ha førsteutgavene eller tar du til takke med reutgivelser?

Før var jeg sykt på dette, nå bryr jeg meg lite. Men det kan jo ha noe å gjøre med at jeg har en del på plass allerede. Jeg har ikke økonomi til å samle sånn mer, et par unger og hus, pluss at jeg nedgraderte lønna og ble kommuneansatt for en del år siden, gjorde sitt til at det hele naturlig fadet litt bort. Men jeg kjøper da en del selv om, rart hvordan det på det jevne sniker seg inn skiver i huset.

Jeg har jo også en del skiver i dubletter, førsteutgaven, gjerne en andre jeg spiller og til og med noen jeg kjøper billig på cd for å slipper å slite på det svarte gullet.

Når det gjelder hva jeg prioriterer nå, er det musikken. Jeg synes for ex at nye vinyler er altfor dyre. Sykt dyre. Når jeg handlet denne Accept-boksen, stod valget mellom den og vinylen, og jeg kom hjem med boksen, men der var valget lett, for jeg elsker livekonserter på film.

Det er blitt slik nå om dagen at plateselskapene gir ut album i flest mulig forskjellige fargekombinasjoner der de forsøker å dra mest mulig penger ut av fansen. Hva er dine tanker rundt dette emnet?

Hadde jeg fått muligheten til å overbringe at jeg synes det er noe stort tull til selskapene, hadde jeg gjort det. Det er melking av fans, det er rett og slett idiotisk. En ting er å kjøre ut svart vinyl, kanskje en blank og en farget, men når du ser på hva for eksempel nye At The Gates kommer som, blir jeg flau. Enten er opplagene små, eller så skaper selskapene et kunstig behov for de som samler. Det er jo faktisk noen som har et feil gen, som meg, som tror man MÅ ha alle utgavene for å være lykkelig. Heldigvis er jeg kurert.

Alternativet er jo heller å la folk bruke spenna på å støtte fire-fem forskjellige band, heller enn å sitte der med ti utgaver av samme skive man aldri kommer til å spille eller kanskje til og med pakke ut. Men jeg er litt skyldig der som sagt, derfor lukker jeg døren forsiktig etter meg og lusker bort.

Det er delte meninger om live-album. Noen liker dem mens andre mener det ikke blir ekte nok. Hva er din mening om live-album? Hva er i så fall ditt favoritt live-album og hva er så spesielt med dette?

Når jeg var yngre var det langt mellom liveskivene, da var de spesielle, da var de nesten likeverdige med studioskivene i noen tilfeller. Jeg tenker på Live After Death, jeg snakker om Priest Live, jeg sikter til Live In The Raw med Wasp.

Nå for tiden er jeg minimalt interessert i liveskiver, jeg vil MYE heller ha konsertopptak og se bandet samtidig som man hører. De utgavene som kommer som live cd/dvd, er for meg halvveis unyttige, det fordi jeg aldri spiller audiodelen. Jeg anmelder også svært sjelden liveskiver, rett og slett fordi det ikke gir meg så mye som det gjorde.

De skivene jeg nevnte rett før her, de er store favoritter, Accepts Staying Alife er også enorm! Jeg husker jeg fikk fatt i videoutgaven av denne, det var når det ikke var så lett å få fatt i liveopptak, makan, den gang da, når jeg kunne få bakoversveis.

Kvinnfolk og metal. Hvordan er det med kjønnsfordelingen i platesamlinga di? Finner vi mange utgivelser av rene jenteband?

Ikke mange, men det er fordi det ikke var/er så mange J I yngre år var det jo, som jo er godt dokumentert, jenter i front, med mannlig backup-band. Ett av de rene banda jeg likte, Runaways, orker jeg nesten ikke å høre på det, dette bandet har bare blitt svakere for min del. Men to band er feite favoritter ennå, og det er Rock Goddess og Girlschool. Siste der har sluppet en del svakt, men Turner-søstrene i Goddess disket opp med jevnt over sterke saker, noe som selvsagt har å gjøre med at det kun kom tre skiver (hvor jeg ikke har hørt den tredje!). De er jo også kommet sammen igjen, men som i de fleste tilfellene er jeg skeptisk til slike reunions. Men, de er et knall nwobhm-jenteband! Heavy Metal Rock’n Roll!

Av de kvinnelige artistene som blander seg med menn er det jo relativt mange, og mange tøffe. Jeg vokste opp med Lee Aaron, Warlock, Lita Ford, Blacklace, Madam X og lignende, og de står ofte rygg mot rygg mot sine mannlige opponenter.

Vinylskatteinnkreveren står på døra og krever et vinylalbum der og da. Hva vil du tilby ham?

Om jeg kan gi ham et hvilket som helst album? Det må bli en skrue av en skive som på en eller annen måte har hengt igjen; Mickey Mouse Disco. Jeg var og er stor Disneyfan, og denne kom vel i hus i de mest fanatiske årene tipper jeg. Det suger balle, den kunne han ha fått.

Om han ikke var happy med det, kunne han sikkert ha fått noen Manowar-dubletter jeg har liggende. Eller, ops, de ga jeg jo bort for litt siden. Jeg hadde jagd ham på dør tror jeg.

Er det noen spesifikke album du leter etter som du skal ha i samlinga di før du dør?

Egentlig ikke. Jeg har mer musikk enn jeg kommer til å spille, så egentlig er jeg happy med tilstanden. Jeg er en del online og vil ha fatt i skiver, men jeg er litt snusfornuftig også ser du, så ofte handler jeg ikke fordi jeg tenker meg litt om, og kommer fram til at jeg egentlig ikke trenger den der og da. En skive som jeg vil ha fatt i, når jeg tenker meg om, er en greie som jeg hørte en del på før, men som jeg ikke har, det er danske Sorten Muld. Det er et folkelectronica-band, og albumet jeg var så forelsket i var Mark II. Mulig jeg må lete den opp, men ikke så viktig at jeg setter den på før-jeg-dør-listen.

Jeg er glad i filmer og spill (Nintendo), der bruker jeg av og til heller pengene mine.

Hvem er den heldige som arver herligheten når Yngve ikke er mer? Eller skal du ha ekstra stor kiste og ta med deg gullet i grava?

Skivene står der til jeg dør, hva familien gjør med de etterpå vet jeg ikke. Kona samler en del, ungene tror jeg ikke nødvendigvis hadde orket å ha dette i livet sitt, men man vet jo aldri. Det får være opp til de.

Det som er sikkert er at jeg nok ikke kommer til å selge dyrt og ekkelt, men donere bort eller la en eller annen samler/musikkfan få en liten gave. Jeg gir faktisk bort en del til folk, og faktisk er det ikke så vanskelig eller skjellsettende å gjøre slikt. Stikker man fingeren i jorda og tenker på en skive eller to som har stått og støvet ned i 30 år, og du møter en blodfan som dør etter å ha den, da er det en glede å gi den et bedre hjem. En av de få gangen jeg har solgt dyrt, var vel en forseglet kopi av Devil Dolls Dies Irae på vinyl, den tok jeg tusen spenn for, men den hadde jeg også gitt tusen spenn for kort tid i forveien. Det fant jeg ut var en grei avgjørelse.

Om alt brenner ned i dag, overlever jeg, fordi jeg har fått et veldig avslappet forhold til samlingen. Men kjipt, det hadde det vært.

Om jeg får lov å slenge på litt her: Det som er litt merkelig, er jo hvordan vinylen aldri ble borte. I noen år var jeg jo ganske alene om å frike ut og samle vinyler, når man var en del av et snevert miljø. Nå ser man en del yngre finne foten for formatet, og selv om verdien på enkelte skiver nok gikk litt ned etter cd-ens inntog og spesielt internettets, holder lp-ene seg forbausende bra i pris. Jeg hadde en onkel i Trondheim som gikk for å ha en av de råeste vhs-samlingen, han døde dessverre for noen år siden, og da var det ikke lett å kvitte seg med samlingen hans. Dette formatet har tapt, og kassettene, i motsetning til vinylen, som uten å ha samme posisjon, klarer å ha hodet over vannet og til og med et bein oppe i båten. Det er svinegøy å oppleve dette, for bransjens ukritiske omfavnelse til cd-er og kollektivt drap på vinylen på begynnelsen av 90-tallet var tung kost for oss musikknerder, nå snur vi oss tilbake og smiler litt ondt.

 

Flere "A Dive…" artikler finner du her