TNT – Trondheim – Samfundet

I anledning 25-års jubileet for TNT plata «Intuition» spiller bandet med Tony Harnell tilbake i front i Storsalen på Studentersamfundet. Trondheim er TNTs fødeby, og det er nesten som en liten familiegjenforening når fansen og bandet møtes denne kvelden.

Dørene til Storsalen åpner kl.21 presis og folk strømmer sakte men sikkert inn. Det tar ikke mange minuttene før Barbed Wire, kveldens oppvarmingsband, entrer scenen. Et band som er relativt ukjent for undertegnede, men et ganske greit etablert trønderband som for tiden er plateaktulle med «Rock n Roll Remedy». De drar igang en saftig blanding av god rock, med både egne låter og covermateriale, blant annet en heller interresant tolkning av «Moonlight Shadow». Selv om salen ikke er halvfull engang så engasjerer de av oss som er der ganske bra. De er en fryd på scenen, med masse energi som smitter over på publikum. Spesielt må gitarist Atle Steigedal ta æren for det, der han i ekte rock and roll stil løper over scenen, tar jumping jacks og løper ned fra scenen, oppå bord, rundt salen og tilbake samtidlig som han spiller en gitarsolo. Følte litt med han halv-lubne kameramannen som hang på slep bak hele runden. Det var alt i alt en god konsertopplevelse, høydaren var deres cover av Judas Priest låta «Livin After Midnight», der de virkelig fikk med seg storparten av MC-fansen til TNT som hadde begynt å finne plassene nærmere kl. 22. En verdig oppvarming for TNT.

Litt over kl.22 koker det i Storsalen. «TNT,TNT,TNT». Det er som å være på en liten fotballkamp der bandet er hjemmelaget som ikke kan annet enn å vinne. Sist gang jeg så disse gutta live var i Borggården i fjor, en av Mills siste konserter med bandet. Stemninga da kontra nå er veldig annderledes, og det kan ikke stikkes under en stol at det er gleden over å ha Harnell tilbake som utgjør den store forskjellen. Det er 9 år siden jeg så Harnell på scenen med TNT, da i et lite lokale på Rosendal, og jeg som alle andre i salen gleder meg til å høre stemmen hans belte ut gode gamle TNT låter igjen. Og han skuffer ikke!

Det hele starter med en lengre intro. I bakgrunnen dekkes veggen av et bilde av forsiden til Nidarosdomen. Ronni og Diesel, Victor Borge, applausen står ikke stille. Så kommer Harnell ut på scenen og publikum blir helt med. De starter med «Invisible Noise» og «She Needs me», man hører straks at de er i like god form som i 1989. Tony snakker en del til publikum mellom låtene, han kan dette å skape en «connection» mellom bandet og de i salen. Han er en jordnær fyr som takker fansen, takker for at han har blitt så godt tatt imot, både før og nå.

Publikum er engasjert og synger med på «My Religion», «Caught Between The Tigers», «Intuition» og de andre klassikerne som kommer på rekke og rad. Det går frysninger gjennom salen etterfulgt av brøling og applaus når Harnell tar de høye tonene, når Ronni nærmest elsker med gitaren og Diesel virkelig slår på stortromma.

«Seven Seas» blir presentert som «the song that started it all», og publikum synger like mye som Harnell gjennom hele låta, og du ser bandet nyter det når salen tar over. Ronni slår til med en digg gitarsolo og leker seg med publikum.

Balladene går som en drøm, ekstra spesielt blir det da Harnell innledningsvis til låta «Northern Lights» forteller historien bak låta for å så dedikere den til avdøde Dag Stokke, tidligere keyboardist i TNT som døde av kreft i april 2011.

Etter denne konserten er det ingen tvil om at TNT nok en gang beviser at de er her for å bli, og jeg håper Harnell har tenkt å bli, for godt denne gangen. Dette er TNT på sitt beste. Hands down. Welcome back!