TRONDHEIM METALFEST 2014 – Fredag – Clarion Hotel & Congress Trondheim

Første skikkelige festivalband ute, In Mourning, overrasket mange og ikke minst imponerte de stort med en nydelig konsert. Jeg smilte, jeg kjente jeg ble glad inni meg og jeg så alle rundt meg inkludert de oppe på scenen også kose seg. Det første som slo meg var at dette var en herlig merkelig blanding av Enslaved, Gojira og Muse. Helt vidunderlig var det. Variert vokal fra clean til mørk growl og vidunderlig temposkiftende og ikke minst stemningsskiftende musikk ga oss en meget god start på dagen og de tregingene som droppet In Mourning, ble møysommelig minnet på det både tre og fire ganger at In Mourning var fryktelig bra. Og som første band ute på hotellet, hadde det uforskammet bra lyd. Takk Sverige.

Benea Reach og Rising Dream fra Kroatia led samme skjebne. Jeg valgte å treffe nye og gamle venner fremfor å la meg ødelegge humørmessig av to band jeg visste jeg ikke likte. Resten av kveldens program var for bra til at jeg ville ta noen sjanser på at humøret skulle ødelegges.

Triosphere gir som alltid jernet og har Norges tøffeste metaldame i front. Bandet led av veldig platt lyd og det ødela nesten alt for dem. Det var trist å oppleve Triosphere og deres to gode gitarister uten god lyd, men det var etter sigende max lyd de kunne få. Headlinerne bestemte. Likevel, de leverte som de pleier. Full innsats, masse smil og spilleglede og en haug med gode låter.
Dette var siste konserten til trommeslager Ørjan Aare Jørgensen og bortsett fra lyden, var dette en flott og verdig avslutningskonsert til en dyktig trommeslager.

Jeg måtte innom Rockheim og se Insense og der var det trøkk som faen. Det var mye folk, det var som alltid god lyd og det var et friskt band med en herlig opplagt Tommy Hjelm i front som gjorde dette til en av kveldens høydepunkt. Sint og blid på en gang, der har vi Tommy Hjelm. Og så spiller han og resten av bandet godt også, og da kan det ikke bli annet enn fint.

Orden Ogan så ut som en light versjon av Lordi og hørtes ut som en ung versjon av Gamma Ray. Mest morsomt, men de dro da noen kule låter og partier. Jeg smilte mer enn nødvendig da jeg så dem enn jeg nok burde ha gjort. Altså, man skal smile av happy metal, men ikke av den grunnen jeg gjorde. Egentlig var det uprofesjonelt gjort av meg og det tar jeg selvkritikk for. Men men, happy power metal slår da an hos enkelte det også og det var greit med folk foran scenen. Et friskt innslag på en god festivaldag.

Devin Townsend Project. Hva skal man si? Dette var et massivt trøkk fra start til mål. Ikke helt den store lyden, men fytti som mannen kan spille og ikke minst synge. Han er en gud, enkelt og greit.
Ziltoid og DTP i skjønn forening. Man kunne med litt vilje høre en del SYL i en del av låtene og med den blandingen krydret med de herlige kommentarene til den kanadiske mannen uten hår på hodet med den gudommelige stemmen, ja da blir undertegnede fornøyd og glad.
Det merkelige fenomenet der metalfolk danser, det ser du kun på en Devin Townsend konsert. Det er kun han som har autoritet og fantasi til å få i gang noe sånt. Også her. Morsomt, men ikke så pent.

Keep of Kalessin var egentlig heldig som var plassert på den minste scenen på hotellet, for det var utvilsomt der det var best lyd. Dette var mitt første møte med Obsidian C på vokal og det fungerte greit nok. Han er ikke den aller kraftigste vokalen jeg har hørt heller og han har definitivt ikke helt det vokalrepertoaret eller bredden om du vil som Thebon har, men det er en god del bra der som passer godt inn i Keep of Kalessins musikk. Litt forbedringspotensiale der altså. Men en forferdelig god gitarist, det er han. Der er det ingen i Midt-Norge som kan konkurrere med ham.
En god del folk til å begynne med, men det minket etter hvert. Kan vel med hånden på hjertet si at dette ikke tok av slik det var forhåpninger om, verken på eller foran scenen. For meg ble dette til tider nesten som en "Grand Prix konsert" å regne, da en god del av låtene falt inn i «The Dragontower» gata. Det er ikke der jeg ønsker at Keep of Kalessin skal ligge, men uheldigvis for min del er det nok ikke jeg som bestemmer det. Det er det nok andre som er glade for.

På Behemoth var det nok mange tilskuere som ikke helt visste hva de gikk til. En del ble stående til slutt mens en annen del gikk hjem. Showet var helt nytt med naturlig nok en god del nye låter fra «The Satanist», men også noen eldre i en litt annerledes drakt. Alt fungerte glimrende som en helhet og for en Behemoth fan, enten du var det på forhånd eller om du var av de mange nye som oppdaget et nytt favorittband denne kvelden, var dette bedre enn julaften og 17. mai på en gang for en sjuåring. Nergal var ikledd sin hette stort sett gjennom hele konserten og det kledde ham. Orion, bassisten som skremte skjorta av de fleste denne kvelden, var mer skremmende enn noen gang. Hornene de hadde på seg under den aller siste låta «O Father O Satan O Sun!» virket også skremmende på mange og jeg må innrømme at det så sykt kult ut. Jeg har hatt gleden av å se Behemoth live noen ganger tidligere og det er med glede jeg kunne konstatere at de virkelig er tilbake der de hører hjemme; på toppen. Virkelig en massiv konsertopplevelse som satte spor.