BEYOND THE GATES 2013 – Dag 1 – Bergen, Garage

Så var det den tiden på året. Du stikker ut for å henge med kompiser og venninner på Garage i tre uhellige kvelder og netter. Det skal konsumeres litervis med alkohol, du skal pådra deg blodnakke og du skal sist, men ikke minst ha det dritgøy. Min erfaring med å dekke metal i Bergen strekker seg tilbake til 2007, da jeg begynte å intervjue band og musikere på Hole in The Sky. Med nedleggelse av den festivalen, så var skiftet av jaktmarker ikke unaturlig. Du har allerede hatt deg med den sexy storesøstra, så hvorfor ikke harve over den litt mer skitne lillesøstra og familiens katt i samme slengen? Grunnet hardt arbeid med andre publikasjoner under årets festival, så blir dette en litt annerledes rapport. Hvis du er av den typen kukskaller som ikke liker slikt, så slutt å les nå. Hvis du mener at du ikke tilhører denne kategorien, så blir dette en syretrip. Enjoy.

Dag 1 – Nerver

Det er greit å være nogenlunde gatesmart og tenke på kø i forkant av en festival du har i oppdrag å dekke. Jeg er derimot ikke smart, bare lettere paranoid. Frykten min er ikke totalt ubegrunnet. Jeg har en intens hat, frykt og forakt for køer som går lengre enn fem meter. Hvis du lurer på hvorfor du ikke treffer meg på Gardemoen i fellesferien, så skjønner du det nå. Etter å ha utvekslet høflighets fraser med de høye herrer som står for akkreditering, så gikk turen over til et vannhull med ikke altfor lang gangavstand til Garage. Jeg møter ei venninne som er rimelig opprørt over et av bandene som skal opptre denne kvelden. Det russiske boler black metal bandet Psedugod ser rimelig drøye ut, men de har også en fortid på et russisk label med det smekrende navnet Satanic Skinhead Propaganda.  Javel, men betyr det noe da? Spørsmålet starter en diskusjon som ikke ender. Senere fant jeg ut at de er på Hells Headbangers, så det dreier seg altså om okkult rølp, men som en bekjent så fint formulerte det – Hvis et punk band er apolitisk så er det suspekt. Hvis et metal band er apolitisk, så er de virkelig apolitisk. Vi bestemmer oss for å se bandet.

Med blod i trynet og et vræl som kan vekke urbefolkningen i Sibir setter de i gang. Du blir blåst vekk og står der lamslått. Settet på førtifem minutter gir deg en wtf reaksjon – Hva faen skjedde? Den reaksjonen skulle følge meg resten av kvelden med noen runder alkohol innabords. Nervene begynte etter hvert å gjøre seg bemerket også. Jeg hadde nemlig en annen agenda denne kvelden også. Jeg hadde allerede intervjuet Skeletonwitch på skype for en annen publikasjon. Senere på kvelden stod Joel Grind fra Toxic Holocaust for tur. Jeg fikk glimtvis med meg noen av de andre bandene før jeg måtte sprinte hjem til min trofaste laptop og vente på svar fra herr Grind. Avtalen var satt til klokken 2200 denne torsdags kvelden, men han ringer meg ikke opp. Jeg venter i tjue minutter og så en halvtime, men det er ingen som ringer meg opp. 2230 kontakter jeg Relapse europeiske pressekontakt og all around cool guy, Frank Liemped. Mannen som alltid avslutter enhver mail med – Groet. Uten å vite om Frank er på en global kampanje for å få resten av verdens befolkning til å spise mer grøt eller om dette er den nederlandske varianten av cheers, kontakter jeg han på mail og senere på telefon – Hi Knut, I’m at the festival. Meet me there.

Jeg skal altså på fylla med Frank og 2300 ringer Joel Grind.

– Hi, how are you doing Knut?

– Fine, I’m slightly intoxicated, but I’m holding up fine.

– Ah, you’re doing better.

Intervjuet sparkes i gang og etter 45 minutter kommer det velkjente adrenalin rushet. Jeg går til Garage igjen og drikker meg forpult pære. Jeg møter Frank og andre metalheads og finner ut at groet betyr cheers. Neste dag kan begynne med transkribering av intervjuene. Utført i en tilstand av komplett skallebank. Som kidsa sier i dagens tid – FML. Fuck my life indeed.