SLOTTSFJELL 2013 – Dag 1 – Tønsberg

Sverre Sigurdsson, Håkon Håkonsson IV, Magnus Lagabøter, Håkon V Magnusson og Magnus Eriksson. Alle konger som har sin historie helt tilbake fra år 1177-1374 på Slottsfjell i Tønsberg, Norges eldste by. Jeg skal ikke late som dette er historietimen du gikk glipp av på skolen. Men kontrasten til i dag hvor det invaderes av unge, tørste, lettkledde og feststemte mennesker er kanskje ikke så stor man skulle tro. Javisst var det musikk og fest i middelalderen også, noe som er gjenskapt i mang en tv-serie som befinner seg i "Dark Medevil Times" for å endelig få brukt Satyricon referansen. Men at atmosfæren og stilen har forandret seg siden den gang kongene befant seg på "Fjellet" er det jo liten tvil om. Til tider vet jeg ikke om jeg er i et univers hvor alle jenter går i like klær, det er definitivt året der ola-shorts regjerer på Slottsfjell. KORT ola-shorts der altså! Men også de som tror de er deltakere i utdrikkningslag, sirkus, yachtklubben til han far (eller golfklubben om du vil)  eller de som bare gir faen i hva man har på seg ser man også der. Det er ikke noe som heter "casual outfit" på festival. MEN nå var det jo pga. musikken vi var der da, var det ikke? Eternal-Terror er der hvertfall KUN for musikken!

Det er tyrkiske tilstander denne uka, jeg snakker selvfølgelig om været. Det ER så varmt. Og når man ser den provisoriske stillas-trappa som går  fra "Urørt"- scenen og rett opp til Tårnet og Kastellscenen, ja da blir faktisk Den Kinesiske Mur en vits (!/?). Og nettopp denne trappa skal man få gått noen ganger i løpet av festivalen. Hadde det vært penger i å selge melkesyre i 0,4 ltr. plastglass på en varm sommerdag,  ja så hadde jeg sittet igjen med en god lomme full av grønne sedler. Kastellscenen har vel på en måte blitt merket som hard-rock/ metal scenen på denne festivalen. Det er her E-T skal bruke mesteparten av sin tid denne helga. Og det gjør ingenting, utsikten herfra er fantastisk og er man heldig så blir du truffet av en vind slik at man blir minnet på at man ikke er en gruvearbeider alikevel.

Over til musikken…

Black Debbath
(Kastellscenen kl. 16.30)

De sterkt samfunnsengasjerte og politisk korrekte herremennene i Black Debbath rekker å møte opp til sitt daglige oppdrag. Frontmann Lars er ikledd et "Rektor" kostyme og ordenshammer i sin jernhånd. Disiplin og lærdom skal spres ut til det opprørske publikum som er møtt opp. Det er ganske mange også. Bandet har skapt seg en god fanskare og festival er et ypperlig sted for å få flere tilhengere. Mye av grunnen er nok at man ikke bare får servert låter i et altfor kjapt sett, men de har en kontakt og sjeldent god tone med publikum som få andre band kan skryte på seg å ha. Humor, ironi, drittslenging og rockequizzz er med på skape en veldig fin opplevelse, igjen. Etter å ha sett disse noen ganger nå så vet man hva man får og det er en trygghet. Man blir ikke skuffet! Med låter som Slaver av humoren, FAFO, Problemer innad i Høyre og Nei til runkesti på Ekeberg og en mildt sagt sinnsyk "tutekonsert" så får vi en tung, rocka, morsom og lærerrik time av Black Debbath. "Rektor-Lønning" sliter litt med stemmen i dag, men det er nok ikke fordi han er nervøs eller lei seg. Rett og slett bare litt hes av en veldig dårlig timet forkjølelse..? Vi blir så kastet "ut" og bedt om å komme oss hjem etter konserten, en oppfordring selvfølgelig INGEN tok.

 

Hatebreed
(Kastellscenen kl. 18.30)

Hardcore/Metalcore. Hatebreed. Du får akkurat det du leser. Det er intenst, hardt og kort. Gutta har holdt på i noen år nå og vet hva de skal levere og gjør det. Jamey Jasta er en meget imøtekommende frontmann og bruker en del tid på å snakke til publikum. Viser også stor takknemlighet for responsen de får, sånn ca. etter hver låt. Med den nye skiva < The Divinity of Purpose > ute nå så får vi servert litt fra den, men de er flinke til å mixe settet og vi får noe fra det "glade" -90 tallet og frem til i dag. Det er et ganske bra oppmøte og Hatebreed har en liten kjerne foran scenen som Jasta har et godt øye til. En heldig utvalgt far med sønn får komme opp på scenen og motta litt merch, en fin gest av bandet. Til å være voksne karer nå så har de overraskende mye å gi av seg selv, det er et intenst skue vi er vitne til. Et godt stykke med Amerikansk core blir trykket inn i trynet ditt, akkurat som den typiske "creamcake-facial" scenen vi ser i de rare programmene fra det store rare landet. På tide å gå å vaske ansiktet litt og ta en pust i bakken.

 

Kvelertak
(Kastellscenen kl. 20.30)

Sola varmer fortsatt greit, men med brisen som hvisker meg i øret skjønner jeg at det ikke er lenge igjen før jeg kan puste normalt og kroppstemperaturen synker under kokepunktet. Men så kommer Kvelertak opp på scenen for sin smått energiske konsert med Erlend "Uglehue" i spissen. (Ja han har en utstoppet ugle tredd over hue sitt!) Det er ikke noe : <Hei! Vi er Kvelertak og kommer fra Stavanger!> Neida, de går rett i strupen på deg og slipper jo faen ikke taket før de er ferdige.  Med litt vind i lufta forsvinner litt av lyden til tider, men dette er jo utendørs så man kan ikke forvente annet. Totalt sett er lyden bra den. Det er ikke all verdens av kommunikasjon ut til publikum, de lar heller musikken ta seg av det, noe som går helt fint egentlig. Man får servert alle hitsa deres i en stram innpakning, men når de er ferdige "ser" det ut som rottweileren har vrengt alle pakkene "inside-out" på morran på julaften. Det er en herja opplevelse. Mot slutten bærer det preg av at Kaizers Orchestra snart skal starte og det tynnes ut på toppen av fjellet.

Men vi har fått en helvetes bra konsert og torsdagen avrundes med låta «Kvelertak» og for undertegnedes del i en fryser et sted man ikke kunne tro at noen kunne bo.