AFGHAN 5 – Etterfesten

Jeg er komplett dausliten etter de to hoveddagene på festivalen. Et supplement til min trøtthet er at jeg har sovet på et tynt liggeunderlag de siste dagene, men det er søvn før luksus ettersom dagene er lange og du stuper inn døra rimelig komatøs. Vi står alle i drosjekø og venter på å bli fraktet til Kabuls kunsteriske fristed, som går under navnet The Venue. Et forvirrende navn, spesielt når man er ny i byen og er med å frakter utstyr rundt omkring. Alle er i feststemning på The Venues uteområde. Du går rundt afghansk ungdom, ambassade personell, NGOer , musikere og kontraktører. Hasjtåka er sterk og om alkoholen ikke er i overflod så er det ingen mangelvare.  Min svirebror Harry kommer også bort

– See those guys over there? They are special forces guys from New Zealand.

Jeg prøver å vende blikket mitt i deres retning så diskre som mulig, men blir avslørt med en gang. De har de lengste skjeggene jeg har sett i Afghanistan og er kledd i khaki og med noen tradisjonelle afghanske plagg. De har matte blikk, bortsett fra lagføreren som gir meg et sint blikk. Hvis noen bestemmer seg for å angripe dette stedet så vil de få en jævlig stygg overraskelse.

Jeg møtte også rikmanns ungdom fra Kabul og det var en slitsom affære

"Hey dude" hører jeg på gebrokkent maner
– Are you from Norway? Snowboarding is really cool and riding down snow slopes is totally ripping man!

Jeg begynner å lure på om det også er annen snø som står på hans agenda og får med en gang bekreftet mistanken min

– I’m the coke baron of Kabul! Han sier dette mens han tar noen dype sniff for å få buser og snø imprentet i hjernebarken. Han har hjemmelagde fengsels tattoveringer og virker som en av karakterene du kan møte i GTA spillserien.

Jeg og Mirshad fra Paranoid Earthling prøver å unngå han best mulig, men uten hell. En annen som krever sin hasj er den australske sikkerhetsansvarlige som advarte meg om det høynede sikkerhetsnivået

– Pass the fucking JOINT!

Han veser dette da en er litt for treig med å sende jointen. Jeg burde kanskje ikke være overrasket over at militære kontraktører røyker hasj, men noen ganger blir du perpleks. Et godt eksempel var da jeg gikk bort til en som så ut som en typisk amerikansk kontraktør. Han var kledd i dress, hadde tjukke briller og hadde et glattbarbert hode bortsett fra et obligatorisk flippskjegg. Jeg går bort til den buldrete amerikaneren ettersom jeg hadde sett han på festivalområdet. Jeg forventer å få brysk tale av militær karakter, men han tar meg i hånda og han hører mer ut som en hippie.

– Hey man! I saw you around and I dig your t-shirt man. Skjorta han referer til er en D.R.I – skjorte – That band really saved my life man. When I was in the marines in the eighties I had a really fucked up attitude about a lot of things, but that band really saved my life man.

Han sier han kommer fra North Carolina, men det høres mer ut som om han kommer fra California. Av en eller annen grunn kommer vi inn på hasj og jeg sier at jeg ikke er en røyker av rang i det hele tatt. Han tar hånden kjapt ut av lomma og griper neven min. Jeg kjenner at jeg har en hasjplate som fyller hele hånden min

– This is from the highlands man. Spend it well, I know you will, but spend it well.

Jeg blir bare svett av å ha en gigantisk hasjplate i neven og går bort til en av de sikkerhetsansvarlige til festivalen. Han tar imot den med et – Thanks mate.  Jeg forsøkte å dra en Nancy Reagan på han. Som spøk dro jeg noen linjer fra hennes just say no kampanje og ikke minst

– What’s with this country and all the fucking hash?

– Oh, seventy percent of the adult male population smokes hash.

Jeg rister på hodet og sier – It was a joke for fucks sake.

Plutselig raver en dritings afghaner ut av barlokalet med et stygt kutt i pannen. Ansiktet hans er innsmørjet i blod og jeg får senere vite at han hadde fått en flaske i hodet. Jeg gjenkjenner han som en i følget til Kabuls kokain prins og med det var festen over på The Venue.

Festen fortsetter derimot videre i Sound Central hovedkvarteret. Vi får servert hjemmelaget øl, hasj og ikke minst Kabul coke. Dette er ikke kokain, men amfetamin og alle har det

– Come over here Knut. Harry har dratt opp en feit linje og jeg sier  "this is fucking classy", før jeg innhalerer med en afghansk seddel. Kjæresten til Harry ler så hun griner og festen fortsetter til vi kollapser og jeg ender opp på sofaen til Travis.

District Unknown. Live IFA.

(Photo: Ellie Kealey)

Dubai sucks

Det er ikke den verste bakfylla jeg har hatt. Jeg inntok ikke den største blandingen av narkotika og alkohol. Andre har derimot tatt det meste og det inkluderer syre. Jeg tilbringer mesteparten av dagen på sofaen og leser. Vi får besøk utpå dagen av et reporter team fra en eller annen vestlig kanal. Jeg snakker litt med den afghanske kameramannen som var i Libya under krigen der.

– I can’t go on vacation to places like Turkey. It just bores me. Han forteller meg videre om noen krigsopplevelser.

– One of the rebels got his head blown off and then somebody just took his place with the machinegun.

Han har store øyne da han forteller det og i likhet med andre som har fortalt meg ganske drøye historier, så er jeg like overrasket over hvor lett de forteller om disse opplevelsene.

Dagen går fort mot kveld og vi drar innom en konsert på The International. Travis ankommer i slåbrokk og flip flops. Morsomt! Jeg er sliten og trøtt. Jeg tilbringer mesteparten av tiden på uteområdet. Jeg tar farvel med alle jeg har møtt og blitt kjent med. Vemod fyller meg mens jeg sitter ute med vaktene og venter på taxi. Vel hjemme i Sound Central kåken ser jeg over bagasjen som skal bli sjekket og resjekket på vei inn mot Kabul airport og dens mange sjekkpunkt.

– If you get any problems at the airport just call us. Sier Travis.
– Kabul airport is probably one of the easiest airports to get TO, but not the easiest to get THROUGH.

Det gikk greit og jeg måtte bare bestikke to flyplasspersonale med 70 dollar. En flytur på to timer til Dubai venter meg.

Jeg hadde vært i Dubai i tre dager før jeg dro til Afghanistan og jeg var ikke kjempe imponert da jeg var der nede og da jeg lander merker jeg at jeg har noe bagasje jeg fint kunne vært foruten. Jeg har spreng diare, en siste farvel gave fra Afghanistan. Jeg tar inn på et hotell og ligger en og en halv dag i senga. Det eneste som får meg ut av den er når jeg må stavre meg ut av senga for å komme meg på ramma. Jeg brenner gjennom en full dassrull på en natt. Jeg kjeder med derimot enormt og bestemmer meg for å komme ut dagen derpå. Jeg stavrer meg mot de hotellene jeg mistenker har alkohol servering og jeg må ha sett ganske merkelig ut der jeg gikk, med like mye eleganse og grasiøsitet som en drita munk. Jeg blir bryskt avvist på et hotell, men mannen bak skranken kommer løpende etter meg og peker i retning av et hotell som ligger ved siden av. Der er det alkohol servering men han legger til.

– But they got girls.

Den advarslen sank ikke inn akkurat der og da. Jeg går vekk fra han mens jeg sier.

– Well that’s a good thing ain’t it?

Ti sekunder senere og jeg har for første gang i mitt liv entret et bordell som er i lobbyen på et hotell. Rundt meg har jeg kjederøykende, kåte arabere og jeg er den eneste vestlige her. Jeg bestiller en øl og etter å ha ta et kjapt blikk på scenen bestemmer jeg meg for å sluke ølen fort. Damene som enten sitter på stoler og venter på å bli plukket som moden frukt, eller som danser til vår forlystelse, har ingen illusjoner om hva de driver med. Du ser det i de matte blikkene deres og at dette er bare nok en lang dag. Om ikke jeg bestemte meg for å dra fra stedet på egenhånd så gjorde den lokale pimp motherfuckern det for meg. Han peker på meg og retter tre fingre i været. Takk for tilliten kjære halikk, men jeg har en diare som kan gjøre hverdagen til den uheldige utkårede enda kjipere. Som Gollum stavrer jeg meg bort til bardisken og sier

– I need to pay for my beer before I shit myself.

– Ha ha! You’re funny!

– I’m not kidding. I’ll shit myself right here.

– You go NOW!

Jeg kommer meg etterhvert til et hotell hvor det er kjemisk fritt for prostiuerte (tror jeg). Det er et vanlig turisthotell, og du ser de samme kjipe ansiktene som du ser på ethvert charterturist høl. En alkoholisert kone som surt drikker sitt føritåttende glass hvitvin. Forretningsfolk som drikker etter en lang dag på jobben. Enslige førtifem år gamle menn som ser like bortkomne ut som et barn på sin første dag i barnehagen, og familier som er slitne etter lang dag med shopping. Det er det siste jeg forbinder med Dubai. Alt handler om penger og hvor mye du har av det.

Det er kapitalisme på speed!

Derfor er det også helt absurd noen ganger å lese om problemer som er helt dagligdagse i vesten, men som nærmest blir behandlet som en kjempesak i Dubai. Jeg leste en artikkel om unge menn og alkoholproblemer og jeg var usikker på om jeg faktisk leste nyheter eller om dette var humor seksjonen av avisa. Det var som tatt ut av dønkerkåken i Døden på Oslo S

– Det startet med hvitvin på college og så bare eskalerte det.

Et annet avsnitt i samme artikkel viste til en historie fra en som var i rehab. Han fikk sitt øyeblikk av klarhet som det heter på blåkors språket, da han frontkolliderte med en landsby ute i ørkenen. Da jeg setter i og ler får jeg bryskt tilsnakk av en servitrise på TGI Fridays restauranten jeg satt.

– This is a serious problem in Dubai!

I’m sure it is. Svarer jeg lattermildt.

Dubai er tydeligvis ikke blitt kjent med drukkenbolter med vikingblod i årene. Jeg får stygge blikk fra de fleste hotellansatte, men får oppmerksomhet fra ei arabisk dame i leopardskjørt

– Hello! Where are you from? Do you live nearby?

Hun drikker juice og det er tydelig at hun har vært her en stund. Hun drikker juicen med minimale drag av sugerøret. Etter drikketempoet hennes å dømme, så bruker hun rundt en time per glass og det står tre glass på disken. Jeg skjønner fort at jeg sitter med nok en ansatt i det eldste yrket. Hun prøver så godt hun kan å få igang en samtale, men jeg er for trøtt og dritlei hele stedet. Blikkene hun får viser null medlidenhet, kun avsky og forsvaret jeg har hørt så mange ganger før "vi er bare nye elever hva gjelder kapitalismens kunster" holder ikke lenger. Spesielt ikke når du ser menneskeskjebner bli knust i og malt til benmel av hyperkapitalismens krefter. Noen har titler som ikke sies høyt, men helst viskes bak vedkommendes rygg, slik som den uheldige som sitter ved min side. Andre har titler som bartender, housemaid og security guard. Hvem av de som er det største offeret er enkelt. Hvem som lever med det største selvbedraget er et vanskeligere spørsmål å besvare. Jeg blir bare deprimert av det hele og vender tilbake til hotellet.

Dubai suger, no doubt. Mens jeg ligger og sakte døser av til arabiske såpeserier på tven, slår det meg hvor mye jeg savner Kabul og det allerede etter en dag. Den spenningen og det "nuet" folka jeg har hengt med lever i, er enormt appelerende. Jeg blir også slått av tanken på det motet, både fysisk såvel som moralsk og intellektuelt, som afghanerene jeg møtte hadde i sin besittelse. Med den tanken kommer også et snev av kynisme eller er det et snev av realisme? De jeg møtte var etter mitt eget inntrykk afghanere som har en sjanse. Hvor mye ville de jeg møtte i gata ha brydd seg om festivalen? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på i skrivende øyeblikk, men jeg lengter uansett tilbake. Jeg vender meg på siden i senga og en siste tanke skyter gjennom hodet mitt, klart som et stjerneskudd.

Kanskje det er på tide med en reality check? Så sovnet jeg.