Kabul på 48 timer

Kabul treffer deg som en knyttneve fra du går av flyet. Hadde jeg ikke visst at destinasjonen er Kabul, så ville jeg trodd at jeg skulle på elefantsafari. Journalister har på seg fotovester og khakibukser. Alle blir også kjempeirritert over de minste ting.

Jeg antar at noen år i Afghanistan gjør at du krever effektivitet. Det er et virrvarr av aktivitet for å komme seg ut av terminalen. Fylle ut skjema for immigrasjonsmyndighetene og å betale en fattig afghaner som hentet bagasjen din.

Jeg møter etterhvert Quais. Han er gitarist i metalbandet District Unknown og tar meg med til drosjen som skal føre meg hjem til Travis Beard. Dette er også hovedkvarteret til Sound Central festival. Veien dit er et mini-rally. Delvis på asfalterte veier, mest på grusveier og mange dumper. Vel fremme blir jeg tatt imot som en velkommen gjest, mest fordi jeg har med sprit.

Denne artikkelen er tidligere publisert hos Studentradioen i Bergen

– Are you good? Do you wanna shower? Do you wanna shit? Do you wanna eat?

Travis Beard har punklooken, men også et intenst blikk mens han stiller meg spørsmål i maskingeværtempo. Dette er Sound Central Festival, anført av Travis Beard.

Det virker som de fleste som driver festivalen er journalister eller eks-et-eller-annet. Eksjournalist eller eksansatt for et statlig organ virker som det mest vanlige. Hvordan endte de opp her og hvorfor driver de en festival? Jeg får ingen gode svar på det første spørsmålet, men på det andre virker det som om kynismen råder.
Archie, en franskmann som tidligere har jobbet for franske myndigheter gir meg en smakebit på vestlig politikk i praksis.

– Skjønner du ikke at det har regnet penger over dette landet? Hva har blitt gjort og hva er effekten av det? Jeg vet ikke. Hvis du har et budsjett på 25 millioner dollar, så kan du se for deg en lang rekke av kontraktører og mindre subsidiære grupper som alle tar en bit av kaka. Til slutt sitter kanskje afghanerne igjen med fire millioner dollar.

Det blir stille.

Vi er alle semibrisne og semihøye når spørsmålet blir stilt og jeg vil ikke være en dårlig gjest, men jeg skyter inn forsiktig og naivt, om det er  riktig?

– Nei, svarer Archie oppriktig, men hva kan du gjøre? Hva kan du gjøre som en person? Jeg vet ikke, derfor ble jeg bare så dritlei av det og sluttet med det.

Archie er festivalens offsielle eller uoffisielle DJ. Hva han ellers gjør for å livnære seg i Afghanistan får jeg ikke vite. Samme kan det være.

Travis kommer bort der hvor jeg sitter og spør hvordan jeg har det. Alt vel, svarer jeg. Det er tydelig at Travis ikke vil at kultursjokket skal bli for stort.

– Du skal sove i huset til Jake. Han er litt gal, men det er ikke noe å bry seg om.

Gal kan bety mye, men jeg er litt mer interessert i spesifikke ting når noen slenger ut den diagnosen. Hvor gal er så Jake?

Gal som i at han bør være innesperret eller gal som i at han vil drite på puta mi og synes det er skikkelig morsomt

– Nei, jeg snakket med han, sier Travis.

Han var litt tvilende. Jake hadde tydeligvis gitt meg hans velsignelse med et forsiktig, “det er verst for han”.  Jake kommer omsider innom ikledd skinnjakke og khaki bukse og boots. Det sies at du får bare en sjanse til å gi et førsteinntrykk og det første Jake gjør er å gi en pistol i gave til en de kvinnelige pådriverne for festivalen.

Ruth som hun heter, inspiserer med en gang den snertne brasilianske pistolen. Alle ser min reaksjon og spør hva jeg synes om Kabul så langt. Det er som Gretchen Wilson på syre.

Jake kjører meg etterhvert hjem til ham. Etter å ha blitt innkvartert der, er det videre på fest gjennom Kabuls bakgater.
Jeg sitter på med Archie og Jason, broren til Travis. Praten går videre på hvordan du bør oppføre deg i Kabul. Jeg finner plutselig ut at jeg ikke har med passet mitt og jeg får med en gang stive blikk fra Archie og Jason.

– Hovedreglen her er at du har et pass hjemme og et pass på deg. Blir du stoppet uten pass får du jævlig mye piss eller du blir fengslet for natta.

Archie gir meg svaret kjapt og uten noen mine og fortsetter:

– Kabul er en kul by. Du møter så jævlig mange fucka folk her at det er komplett sinnssykt. Jeg lurer på hvilken kategori Archie og Jason tilhører?

– Vi er mildt sagt fucka personer, men vi er ok.

Festen vi kommer til skal bevise hvordan mildt fucka personer fester. Det er ganske intimiderende å være tilstede her. Jeg får noen ganger følelsen av jeg blir akseptert kun på grunn av å ha møtt opp. Andre kan spotte at jeg er uerfaren og ikke har vært i en livstruende situasjon før. Det er litt show off, men jeg skal ikke klage. Hva enn de trenger for å få ut litt damp.

Jeg snakker med et utvalg forskjellige folk, fra flere forskjellige land. Alle har sitt eget personlige preg på hvordan situasjonen er. Det er enten en forsiktig pessimisme eller en forsiktig optimisme jeg møter. Et godt eksempel er da jeg slår av en prat med en tidligere major fra Bangladesh, som nå jobber som en slags etterretningssjef for FN.

– Afghanerne har det bedre nå enn før, men hvordan situasjonen er etter 2014 er en annen historie.

– 2014 er året hvor majoriteten av de internasjonale vil trekke seg ut, fortsetter Majoren.

Jeg spør han litt ytterligere hva han mener og svaret kommer tørt, mens han ser ned i drinken

– Taliban kommer kanskje tilbake, men det er også en fare for at ulike andre grupperinger eller stammer vil begynne å kjempe seg imellom. Egentlig er det ikke så mye kriminalitet og den som eksisterer kan du unngå. Når det gjelder det andre som kan skje, så er det bare ikke noe du kan kontrollere.

Praten stopper opp. Eksmajoren ser ned i drinken igjen og jeg vurdere når åpningen for mitt neste spørsmål er passende. Jeg vil ikke bruke klisjeer, men jeg vet ikke om noen andre måter å si det på. Er det terrorisme han tenker på?

– Ja. Her har du kortet mitt. Si fra hvis du vil henge ut en dag.

Praten stopper igjen. Dette er erfaringen min fra de fleste jeg støter på.

Jeg føler meg som et romvesen, som kan snakke samme språk som alle rundt meg. Det er bare spørsmålene som er uforståelige.

Det er en drøy fest i kåken til en svenske, ved navn Andreas. Han er trommis i Travis Beard sitt band som går under navnet “White City”. White City er en kode for sikkerhetsnivået i Kabul. White City er trygt, mens Red City er utrygt og folk bør holde seg innendørs.

Jeg blir progressivt mer drita og mer høy.

Praten går fra å være spørrende om hvem jeg er til “har du det bra”? Travis Beard tilbyr seg å kjøre meg hjem på motorsykkelen. Før vi kan dra hjem, må jeg høre velkomsthilsenen jeg har fått så mange ganger før denne kvelden. Enten over en drink eller via en joint.

Velkommen til Kabul.