PEACE & LOVE 2012 – Fredag – Sverige
- Posted on 10-07-2012
Peace and Loves tredje dag startet med Clutch, et band jeg har sett før og som til tross for en heller tilmålt scenefremtoning virkelig rocker, gang på gang. Det tok ikke virkelig av blant publikum før de avsluttet med Electric Worry, men da tok det til gjengjeld skikkelig av. Et fantastisk band som gjør fantastiske konserter uten å trenge et stort show.
Billy Idol var en av flere 80-tallshelter i løpet av denne festivalen. Problemet hans er at han har et knippe låter som må med, og som alle vil høre og har et forhold til, men de låtene holder ikke til å fylle en hel konsert. Heldigvis har han et fantastisk band rundt seg, og da spesielt Steve Stevens, som for min del reddet de mindre gode låtene. Stevens har ikke forandret seg siden 80-tallet og er en av få som klarer å kjøre 80-tallsstilen uten at det ser påtatt og kleint ut. De spilte også noen nye låter som hørtes overraskende vitale og gode ut. Alt i alt en bra konsert som jeg er glad jeg fikk med meg.
Melissa Horn var "the odd one out" denne kvelden, men etter to runder med gitarbasert rock var det litt godt å få tatt det hele litt ned. Hun leverte en fantastisk konsert med flere høydepunkter, men jeg synes kanskje bandformatet hennes er blitt litt for mye rock’n’roll i det siste. Ikke en like bra konsert som den på Samfundet i Trondheim i fjor høst, men likefullt meget godkjent.
Så var det tid for et av mine all time favorittband. Jeg var mildt sagt spent før min første Turboneger-konsert siden Pål Pot og Hank forlot bandet, men fy faen som dette bandet rocker. Til og med låtene fra Scandinavian Leather høres råere og mer pønkete ut med Tony Sylvester på vokal. At Tony er mer enn i stand til å fylle Hanks sko visste jeg for så vidt på forhånd, men det jeg virkelig savnet var Pål Pot der ute på venstre flanke. Turboneger klarer seg uten tangenter, og de klarer seg uten den tredje gitaristen, men jeg savnet virkelig den ekstra dimensjonen av show og festing Pål Pot brakte med seg til bandet. Også Tommy på trommer imponerte, og den nye inkarnasjonen av Turboneger har gitt meg mer troen på bandet enn jeg har hatt de siste fem årene.