1349 – Stavanger – Folken

Kveldens flaueste affære ble fint levert av første oppvarmingsband, Gate to Khaos. Her var det mange ting å plukke på og det er nesten vanskelig å bestemme seg for hvor å begynne. Musikken var så anonym og kjedelig at jeg glemte riffenene mens dem ble spilt. Det var rett-frem black metal av den sorten alle har hørt hundre ganger før, og det finnes ikke et snev av originalitet eller spennende musikk i hva som blir fremført fra scenen. Så kan man begynne å undre seg over hva i
all verden det er frontfiguren prøver å oppnå. En høy og tyn dame som åler seg bortover scenen som hun lider av både ryggprolaps og et uhell i buksen. Mikrofonen holdt hun som en liten bukett og virket som den mest sjenerte lille piken i klasserommet som egentlig ikke vil ha noe
oppmerksomhet. Det var faktisk flaut å se på, og flere i salen sto og småhumret av det absurde showet som foregikk.

"Herfra kan det bare bli bedre" tenkte jeg da Dawn of Retaliation inntok scenen. Så feil kan man ta. "Ensformig" og "forbipasserende" var kveldens stikkord om oppvarmingsbandene. For Dawn of Retaliation leverte en like grå klump av death metal som det Gate to Khaos leverte black metal. Et råd til gjengen i DoR, spark fyren som kom på at "bass drops er sikkert kult." For mer irriterende gimmick skal du lete lenge etter. Man trenger virkelig ikke bruke denne "droppen" 5-6 ganger i
hver sang. Det blir faktisk bare latterlig og skaper bare irritasjon. Ikke ofte jeg blir irritert av en konsert.

Heldigvis var det nå 1349 sin tur. Bandets første konsert i Stavanger, og selv om Folken bare virket halvfull var nok forventningene høye blant de som hadde møtt opp. Badet inntrer med fakler og
flammeblåsing, og så braker det løs. 1349 knuser begge oppvarmingsbandene fra første sekund, demonstrerer en fantastisk scenetilstedeværelse og skaper en brutal og mørk stemning med sin
hyperraske og aggressive black metal.

Det ble spilt mye fra de to siste platene, og ikke like mye fra "Hellfire" som jeg håpet på. Men tilogmed de nyere sangene som ikke sitter like bra hos meg på platene var en fornøyelse å se fremført live. Bandet var tight som et uvær og Frost leverer som en metronom som alltid er stilt inn litt raskere enn hva man forventer. Settet var hardtslående, kjapt og herlig, men over alt for fort. Bandet stormer av scenen uten ekstranummer, og kvelden avsluttes.

1349 leverte en av de bedre konsertene på folken på lenge. Lyden var klar og høy, og selv om bandet stilte med bare en gitarist fikk de til et kjempeutfyllende lydbilde uten at det ble gromsete. Kveldens høydepunkt når det gjelder sanger ble nok "Chasing Dragons", "I am Abomination" og "Atomic Chapel".