SEPULTURA – Oslo – Rockefeller

Metallens menn

Brasilianske Sepultura gjestet Rockefeller for første gang på altfor lang tid. Det nye albumet «Kairos» skulle promoteres, men det var "ekte" Sepultura låter som skulle holde konserten i live.

Første låt ut var «Arise», og når man så forskjellen på publikumet på den og neste låt som var «Refuse/Resist» så skjønte man fort hvorfor de få som var der hadde kjøpt billett. Det virket som om alle ventet på «Chaos A.D.» og «Roots» låter. Dette fikk vi heldigvis også servert.

Vokalist Derrick Green har en grom metallstemme, men når man ikke kan unngå å sammenligne han med Max Cavalera så blir det vanskelig å tilfredsstille publikum. At han i tillegg til tider har litt likt scenetekke a la Jens Kidman i Meshuggah, noe som ikke funker like bra til den seige Sepultura metallen som til Meshuggahs eksperimentelle metall, så blir det litt kjedelig.

Når det er sagt, så er det bare å nyte resten. Sepultura, som kun har Paulo JR. igjen etter oppstarten i 1984, spiller så kul og bastant metall som er mulig å oppdrive. De har klart å bevare Sepultura sjelen, eller ihvertfall kommet tilbake til den. Det er like seigt som det er hardt og det får smilebåndene frem på selv de mest hårete i front. At et "nytt" Sepultura spiller så tight sammen, og ja, Green er mannemann der han står og rister på armene og skuer utover et noe glissent Rockefeller, så blir opplevelsen meget så tilfredsstillende.

Hadde konserten og publikumet vært slik den var siste halvtimen, så hadde nok de fleste vært storfornøyd med det. Hadde Cavalera-brødrene vært med, og man kanskje ikke hadde Spektrum priser på billetten, 375 kr inkl. avgift er ganske drøyt, så vi kunne fått åpnet amfiet og fylt opp Rockefeller, så kunne dette fort blitt en legendarisk konsert. For bandet og Green leverer, og med «Ratamahatta» og «Roots Bloody Roots» på siste halvtimen så ble det en metallfest, den skulle bare startet på «Arise», men det er ikke bandet sin skyld.