BORIS – Oslo – John Dee

Det blei en veldig spennende og interessant kveld på John Dee den 13. juli. Japanske bandet Boris hadde med seg Russian Circles og Saade, og man fikk en kveld med veldig variert musikk som kunne minne om mange forskjellige sjangere. Dessverre så var de for en gangs skyld i rute på John Dee og dermed fikk jeg ikke med meg Saade, som var første bandet ut.

Russian Circles er et veldig spennende band som passer veldig bra på scener lik John Dee. De er den typen band som passer best live, og de spiller au knall live. Settet sitt starta de med en mystisk intro, som på de fleste av låta deres, før det var fullt kjør. Og de holdt den gnisten igjennom hele konserten. Frontmannen i dette bandet blei nesten trommisen, trommene er en veldig stor del av bandet og ettersom trommisen ikke var gjemt bak de to andre kara så kom han godt fram. Under sitt sett så sa de ikke ett ord til publikum, noe mange andre band kunne lært av dem. De tok seg ikke tid til tull og hadde full fart på showet. Så har en muligheten så er dette helt klart et band å ta en kikk på live.

Boris er også en veldig interessant band, først og framst fordi det ikke er så lett å vite hvor en har dem. Låta deres varierer veldig sjangermessig og en blir stadig overraska. De starta med ei ganske rolig låt, men bare i første låt kom de innom det veldig lettet til det veldig tunge. Lik Russian Circles var det lite snakk og mye musikk, noe som er et veldig stort pluss. Og et fullstappa John Dee var veldig fornøyd med hva de fikk høre. Både Russian Circles og Boris hadde mange likhetstrekk med eldre Pink Floyd reint musikalsk, og de spilte også fantastisk høyt. Til tider var det nesten før mye lyd for det lille lokalet, de som droppa ørepropper denne kvelden fikk nok mindre ålreite ører etterpå.

Som sagt er Boris et band som overrasker, hvor ofte er det man hører ei lita japaner spille pent og rolig keyboard for så å spille hardt på gitar? Bare det at de faktisk har ei kvinnelig gitarist er jo litt overraskende, er ikke så ofte en ser det. Selv om alle, unntatt trommisen, var forholdsvis rolige på scena så blei de ikke kjedelig å se eller høre på. De hadde ett spennende og variert låtutvalg, og det var som sagt lite tull og fjas.