Norway Rock 2011 – Dag 2 – Kvinesdal

PAGANS MIND

Norges svar på Dream Theatre trår til på hovedscenen med en god blanding av gamle klassikere og nyere materiale. Lyden er god, bandet er upåklagelig som vanlig.

Noe av den ungdommelige gløden fra bandets tidligere dager er muligens blitt noe mindre, men spillemessig er det bare å nyte og utvalget av låter holder mål som bare det.

SAINT DEAMON

Av og til får Saint Demon meg til å tenke på nederlandske Elegy. Det er noe med rocke riffene, powermetal vokalen og den litt ballade aktige sounden noen av låtene har.

I teltet var det litt diffus lyd igjen, noe bandet led under spesiellt siden det bare er en gitarist.

Vokalen derimot er som alltid fantstisk og når kremlåta «My Heart» ruller ut i teltet er det veldig hyggelig å være tilstede.

CANCER BATS

Canadierne i Cancer Bats er så heldige å spille i regnet. Det er ikke noe voldsomt oppmøte fra publikum, men vokalist prater i vei og virker glad for å spille for sine norke fans, får med de som er møtt opp  og gjør en fin figur som frontmann i bandet. Bra energi og punch generellt!

Noen kule coverlåter har bandet også på lur, blant annet en fet versjon av Beastie Boys hit´en Sabotage.

BLOOD COMMAND

Dette var noe nytt for meg. Har hørt mye positivt om bandet og mye av det stemte greit. Det er snakk om tungmetall med ok damevokal, med en touch av pop/postrock. Bandet rocker bra og spiller tight, savner kanskje litt mer innlevelse av en noe nonclalant dame i front.

Om det er meningen å være utilgjengelig/cool eller om det bare er mangel på rutine er det i alle fall noe som må jobbes med either way, siden det trekker ned helhets inntrykket noe voldsomt og gjør at man egentlig bare blir irritert. Ta en titt på Djerv og lær noe om publikumstekke der…

BLACK INGVARS

Black Ingvars kjører på med sine egne tolkninger av både det ene og det andre.

En cover versjon av «Schnappi» er vel noe av det teiteste man kan tenke seg, men de gjør faktisk en ganske kul heavyrock versjon av låta. «Emil i Lønneberget», den svenske grandprix låta «Diggiloo Diggiley» fra 1984 og «Final Countdown» låta «Dansa i neon» er med, hele teltet er stappa fullt og de har god, jevn lyd.

Jeg mener å huske at jeg syntes bandet var ganske kule for mange år tilbake, og hadde vel håpet at det ikke skulle være mer dansband enn rock, men den balansen der er vi nok ikke enige om.Det blir litt for mye dansband for meg.

MESHUGGAH

Meshuggah leverer alltid presist. Ikke NSB presist, men av typen atomklokke.

Det er er bare å heve hornene og la seg rive med av rymiske kaskader, drapert i en dønn solid vegg av 8 strengers metal..foruten når vokalisten får det for seg at han heller vil synge litt Rick Astley for oss. Vi spurte über-trommis Tomas Haake om hvordan han ville kategorisere Meshuggah sin musikk, siden vi hadde diskutert det i forkant av konserten uten å komme med et presist svar. Han svarte at for ham ligger de i et form for deathmetal landskap, men er jo ikke direkte deathmetal alene, men også de progressive elementene som gjenomsyrer hele skriveprosessen og det ferdige materialet gjør det vanskelig å kategorisere. Ultra progressive avant garde extreme-metal?Ikke vet han, ikke vet vi..

Ikke at det nødvendigvis er så fordømt viktig om det er depressive blackdeath, crusty deathblack doom, thrashprog grind eller folkblackpop man lytter til,  men Meshuggah er uten tvil en av bandene på kloden som har en så umiskjennelig sonisk identitet og som nyter en så velfortjent respekt for sitt virke, at det kunne vært artig å vite hva bandet selv kaller sin kunst.

Og det er litt av greia med Meshuggah, du vet kanskje ikke helt hva du skal kalle det, men du kan uten risiko vedde den ene nyra di på at de innfrir dine forhåpninger både hva gjelder musikkglede, stålkontroll og ubarmhjertige, rytmiske krumspring.

All hail the masters of something, something deathmetal!!

LUXUS LEVERPOSTEI

En luxus konsert er en særdeles obskjøn affære. Så langt unna kvinnefrigjøring det er mulig å komme, personlige fetisher lagt frem til offentlig skue, pisk, lær, fyll, vold i hjemmet, savn og kjærlighet i skjønn forening gjør dem til et ganske egenartet band. De spiller rock med elementer av 80´talls metal og har helt tydelig en fanskare som kan tekstene utenatt.

Quote : «Jeg trenger en kvinne jeg kan slå»

BLACK LABEL SOCIETY

Med fjærpryd en indianerhøvding verdig kjører BLS i gang med det som må være rekord i antall decibel på festivalen. Litt slitsomt at man nesten blir døv før første låta er over, men det er jo litt godt at det endelig røsker skikkelig!

Zack Wilde og gjengen holder et høyt nivå hva gjelder intensitet og er samspillte som bare fy, og det merkes når man blir eksponert for et band av dette kaliberet.

Bassist John DiServio banker løs på bassen for harde livet, shower, rocker rundt og er blid som en sol, eneste som trekker ned konserten er en 10 minutter lang gitarsolo fra sjefen sjøl. Etter fem minutter har vel alle fattet poenget.

Hadde så veldig gjerne ønsket at de spilte den fantastiske hyllesten til Dimebag Darrel «In this river», men man kan ikke få alt alltid.

VOLBEAT

Counting all the assholes in the room, I´m definitely not alone…

Omtrent alle er vel tilstede under fredagen siste konsert på hovescenen, og Volbeat innfrir på alle vis. God lyd, bra lys, masse spilleglede og entusiasme fra bandet.

Siden siste studioskive i 2009 har bandet vært særdeles på hugget på konsertfronten over mer eller mindre hele kloden og er blitt en kraftpakke av velspillt, catcy boogie rock/metal. Vanskelig å kategorisere, lett å digge.

For meg er Volbeat et band jeg ikke kan lytte til i hver dag, men som liveband er det umiddelbar knock out.

Med mikrofoner plassert rundt omkring på scenen kan vokalist Michael Poulsen løpe rundt som det passer ham, og de andre gutta kan sole seg litt i glansen de og.

Proppfullt av låter som så godt som alle er hits, er stemninga så god som den kan få blitt, og når været holder seg temmelig bra er det ingenting å klage på.