JUDAS PRIEST – Bergen – Edvard Griegs Plass

Judas Priest dekker hele sin karriere på Epitaph-turneen, det vil si i hvertfall én sang fra hvert album utenom de to albumene hvor Tim Owens sang på 90-tallet mens Halford gjorde diverse soloprosjekter. Et flott konsept for en avslutningsturné og vi kan glede oss til å høre en låt fra Rocka Rolla for første gang siden 1976/77. Det eneste problemet jeg ser med et slik konsept er at om du for eksempel drømmer om å høre The Rage eller Steeler live fra British Steel så kan du bare glemme det. For den plassen tar selvfølgelig sanger som Breaking the Law og Living After Midnight opp. Det er grenser for hvor mange sanger de kan spille, og forståelig nok da de sistnevnte sangene har vært publikumsfavoritter i 21 år nå. Men det er greit, uansett hvor lei du er av de sangene så gjør dem seg alltid jævlig bra live.

Så setlisten var en god blanding av klassikere som man ikke kommer utenom, sanger som ikke har vært spilt siden 70-tallet som Starbreaker og Never Satisfied, og Blood Red Skies som aldri har blitt spilt live før denne turneen. For meg som blodfan av Priest kunne jeg nesten ikke bedt om en bedre setlist og noen av valgene de gjorde var virkelig overraskende.

Som de fleste vet annonserte KK Downing at han hadde forlatt Judas Priest tidligere i år, til stor skuffelse fra fansen. Britiske Richie Faulkner tok over for han og personlig har jeg bare kjennskap til fyren gjennom bandet til Lauren Harris, noe som ikke akkurat gjorde forventningene mine til Epitaph-turneen større. Men han overrasket meg. Visuelt passer han fullstendig inn i bandet og ser ut som 80-tallsutgaven av KK. Kledde han opp i lignende skinnklær gjorde de óg, lite overraskende da Priest har et spesifikt image og de blir ikke å styre unna det. Personlig syns jeg det var fint med en erstatning som passet inn så godt visuelt så man fikk styrt unna noe som krasjet med det bilde man har av Priest. Musikalsk er han rå, men han gjør absolutt ikke opp for tapet av KK. KK spilte med en følelse og en tone som jeg tror det er få i verden som klarer å gjenskape. Når det er sagt gjorde Richie sitt beste og det han ikke nådde igjennom på musikalsk sett tok han igjen med karismaen sin. Men man kan få for mye av det gode. Da jeg så dem for første gang på Sauna Open Air i Tampere foran ca. 10.000 tilskuere var det ganske tydelig at en slik folkemengde gikk inn på han. Rockstar-tendensen var høye, jeg overdriver nok ikke når jeg sier at han kastet 70 plektere i løpet av konserten, og det å stoppe og spille hovedriffet i Painkiller for å holde en akkord og posere for publikum er ikke det jeg assosierer med Priest. Vis tunge og stå så bredbeint som du bare vil, men spill for faen riffet samtidig. Heldigvis lå han på dette punktet litt lavere enn Glenn Tipton i miksen så man hørte lite til det. På den andre siden ser det ikke ut som Richies holdning plager resten av bandet, tvert i mot, de virker begeistret og har tatt han i mot med åpne armer, og det er vel egentlig alt som teller. Og at han klarer å holde skikkelig god kontakt med publikum fra første til siste note har gjort at publikum også har tatt godt i mot han. Når det kommer til de musikalske prestasjonene hans så kommer jeg tilbake til dem.

Battle Hymn blir brukt som intro på denne turneen, og naiv som jeg var første gang jeg så dem så trodde jeg nesten at de skulle til å fyre i gang One Shot at Glory. Det gjorde dem selvfølgelig ikke, men de gikk i gang med Rapid Fire. Et godt valg for åpningslåt og lykken for oss som ikke fikk reist til USA i 2009 og sett dem på 30-års jubileumsturneen for British Steel. Personlig hadde jeg aldri forventet at de skulle beholde sangen i settet. Rapid Fire er blant de raskere sangene og den løsner på nakkemusklene til den beskjedne mengden som har møtt opp på Edvard Griegs Plass i Bergen. Apropo det så hadde jeg håpet og trodd at flere av de norske metalfansen skulle få fingeren ut av ræva og få med seg tidenes Heavy Metal-band på sin avskjedsturné. Greit nok at det ikke er det siste vi hører fra Priest, men det var sannsynligvis siste gang de spilte i området.

Rapid Fire ble fulgt opp med Metal Gods. Metal Gods er Metal Gods og den slår like godt an hver gang, det er ikke så mye å si om den. Bortsett fra at linjen "Better be the slaves" tar Halford til et helt nytt nivå. I stedet for å holde seg til midtregisteret slik han gjør på albumet går han jævlig høyt opp og gjør det helt rent. Står ikke hårene på armene og i nakken din opp etter det bør du revurdere hva du skal gjøre i livet. Videre følger han opp linjen "Engulfed in molten breath" med å gå helt ned i registeret og beviser for en fantastisk kontroll han har på stemmen. Det kunne faktisk vært veldig interessant å høre han synge Death Metal.

Årets versjon av Heading Out to the Highway er den råeste versjonen jeg har hørt til nå. De har tatt tilbake trade off-soloen som de innførte til sangen under Turboturneen og i tillegg til det så bytter Richie og Glenn på å spille korte licks hver gang de holder en akkord lengre enn to sekunder. Dette skaper et helt nytt driv som passer sangen perfekt. Etter Halford ødela stemmen sin under Painkillerturneen har han utviklet midtregisteret sitt utrolig godt, og det kommer godt frem i denne sangen.

Judas Rising er den første sangen hvor Richie virkelig får en sjanse for å vise hva han er god for. Solopartiet til KK er aggressivt, melodiøst og fullt av whammy bar-runking. Richie klarer det rett og slett ikke og spiller noe som vagt kan minne om et par av temaene i Judas Rising-soloen. Om det var for at han ikke fikk til å spille soloen slik den skal være og derfor gjorde noe helt nytt vet jeg ikke, men ble spilt langt fra slik jeg er vant til å høre den.

Starbreaker var en flott overraskelse, absolutt ikke en sang jeg hadde forventet å få høre live. Det er gjort et par endringer her, trommeintroen er borte, og trommene og gitarene spiller en triplett på begynnelsen av hver repetisjon av hovedriffet. Den sistnevnte endringen kunne jeg klart meg uten, Starbreaker-riffet er dritkult og det er ingen vits i å lage endringer i det. Halford synger fortsatt godt i midtregisteret og har et par hyl her og der. Her kommer kjemien mellom Richie og Glenn virkelig frem for første gang i det korte solopartiet og harmonien som følger som er utført med sylskarp presisjon.

Victim of Changes er den første sangen hvor Halford ikke når opp helt, noe som er trist for både da jeg så dem i Tampere og i Oslo tidligere i uken sang han bedre enn hva noen hadde forventet. Hva det skyldes er uvisst, kanskje blir det tungt med to lange konserter uten en dags pause mellom. Det virket i alle fall ikke som Halford var fornøyd over lyden i monitoren og gikk sur av scenen under en solo senere i konserten og kommuniserte til lydmannen at han ville ha mye høyere lyd i monitoren. Når det er sagt så sang Halford fortsatt veldig bra, og de av dere som bruker Rising in the East-DVDen som referansepunkt for hvordan dagens Judas Priest høres ut bør virkelig sjekke ut hvordan de høres ut i dag. Halford er ikke lengre den saltbøssen han var på scenen, han er konstant i bevegelse, danser som om han skulle vært tilbake på 80-tallet, sprudler og har generelt mye bedre kontakt med publikum enn tidligere. Richies solo på Victim og Changes er god og han improviserer i klassisk KK-stil og bøyer gitaren til bristepunktet. Det eneste jeg har å tilføre er at jeg savner KKs tone. Richie spiller veldig bra men tonen mangler.

Neste sang ut var Never Satisfied. Birmingham-riffingen som Halford kaller den passer utmerket i dagens drakt og tyngde, det får en til å tenke hvordan Rocka Rolla hadde vært om ikke Gull Records hadde vært en gjeng fitter. Det nye elementet Scott Travis tilfører sangen med sin mer intense trommestil passer riffingen godt og gjør det hele til en rå opplevelse. Richie har her en lengre improvisasjonssolo, akkurat som KK ville hatt om han hadde vært med. Sånn sett er det godt å høre at de fortsetter i samme stil som før selv uten et av de essensielle medlemmene.

Diamonds & Rust starter med at Richie spiller en akustisk solo før han starter på roligversjonen av sangen. Hvorfor de har valgt å la han spille en akustisk solo her er ikke godt å si, for meg var det i alle fall rart å høre Halford introdusere Diamonds & Rust og så høre en tilfeldig solo. Om ikke annet så viser det Richies brede stil. Halvveis ut i sangen skifter den gir og vrengpedalen blir tråkket på. En god måte å la de som ikke klarer å bestemme seg om de liker den rolige eller den harde versjonen av Diamonds & Rust best høre begge. Det er jo tross alt avslutningsturneen, så hvorfor ikke spille litt av begge.

Videre er det Prophecy som står for tur. Fra Nostradamus hadde jeg helt klart forventet denne, så her syns jeg de var kjedelig safe. Prophecy har blitt spilt konstant siden før Nostradamus ble gitt ut og jeg syns de kunne gitt publikum en sjanse til å høre en annen sang fra platen live mens vi enda hadde sjansen, Visions eller tittellåten hadde gjort seg.

Nightcrawler var dog en positiv overraskelse og allsangen sto som fullt under pre-chorus og refreng. Ballefett. Jeg syns også at Richie og Glenn sammen løfter solo/harmonipartiet til en ny høyde og spiller det kulere enn albumversjonen. Halford synger igjen bra uten at det høres for anstrengt ut og synger med fullt av kraft.

Turbo Lover, ikke så mye å si om den. For de som så Priest på Reunitedturneen eller har sett Rising in the East så vet de at sangen gjør seg jævlig godt i en moderne drakt uten synthgitarer. Litt morsomt var det at Halford glemte at det var Turbo Lover som skulle spilles og at han skulle gå av scenen, så da han gikk frem til publikum og tittet ned på setlisten ble han overrasket, sa "oh, this is gonna be fun" og jogget av scenen.

Man kommer seg ikke utenom en ballade når man ser Priest, og godt er det, for de er faen så gode på dem. Veldig lite overraskende men veldig tilfredsstillende så spilte de Beyond the Realms of Death. Halford har selv sagt at det er en av de mest krevende sangene å synge på grunn av dynamikken i stemmebruken, men som sagt har han utviklet midtregisteret sitt en god del siden 70-tallet og han har en veldig emosjonell fremførelse av den i dag. Noen av de høyeste partiene er borte, men han gjør opp for det med en følelsesladet fremførelse. Richie gjør også en veldig god jobb på soloen og spiller den ca. note for note men legger sin egen touch på den.

The Sentinel stiller i samme gate som Beyond the Realms of Death da den var forventet når det kom til å velge sang fra Defenders of the Faith, men så er det en av tidenes beste sanger uansett sjanger så jeg var skikkelig fornøyd med hvordan de safet valget. The Sentinel har også en av tidenes trade off-soloer som Richie igjen spilte så bra som man kan gjøre det uten å hete KK Downing.

Og så var vi kommet til kveldens STORE overraskelse. Blood Red Skies. Den har aldri blitt spilt live før denne turneen, og jeg hadde forventet sanger som I’m a Rocker og Heavy Metal når det kom til å velge sang fra Ram it Down. Da skal jeg love deg at jeg ble fornøyd når de valgte den desidert kuleste låten fra albumet. Og ettersom jeg har hørt fra flere andre så deler de min entusiasme over låtvalget her. Live gjorde den seg uvirkelig bra, det trykket som Ian Hill (Hill Ian Hill!) og Scott Travis lagde var perfekt. Jeg har ikke ord for hvor bra den fungerte live. Ians drivende rytme og Halford som danser rundt på scenen til et av verdens kuleste refreng. Nå skal det sies at Halford virket en anelse sliten i stemmen på denne sangen, av grunner som er nevnt tidligere. Men både i Tampere og i Oslo sang han de høye partiene det siste minuttet av sangen helt perfekt. Så om du gikk glipp av Priest denne gangen kan du virkelig angre.

The Green Manalishi er sammen med Prophecy de kjedeligste valgene, det hadde vært kult å høre låter som Killing Machine, Evening Star, Before the Dawn eller Running Wild ta dens plass. Lite er det også å si om Breaking the Law. Godt fremførte sanger som lager skikkelig liv i publikum, men ikke noe merkverdig. Stor allsangfaktor.

Painkiller tror jeg aldri har vært fremført så bra som på denne turneen og Halford synger den renere enn han noen gang har gjort live. Den korte soloen Richie spiller mot slutten blir ikke lagt merke til engang bak Halfords hyl (spesielt i Tampere og Oslo). Her kom det virkelig frem at Halford sleit, men han sto fortsatt på og gjorde sitt beste. Han lå over monitoren sin, men resultatet ble bra. Tidligere på turneen har han har han hatt den saltbøsseholdningen sin på Painkiller, det er tross  alt ikke sangen man danser rundt og smiler til, men han har alltid stått fullt oppreist og kommet ut av det som en skikkelig maktfremvisning. I Bergen kjempet han til siste stund, men han skal ha for pågangsmotet.

Ekstranummerene var forventet og det er heller ikke så mye å si om fremførelsen av dem. De var like tighte som de alltid har vært, Halford sang bra og hadde god kontakt med publikum som sang med på hvert eneste ord. Dog var det gjort et par uventede vrier på noen av låtene. Etter Glenns solo på Hell Bent for Leather var det lagt til et ekstra parti med et helt nytt riff (en vri av refrengriffet) hvor Richie fikk en egen solo. Rart, uventet men absolutt godkjent. Han fikk også en liten solo på siste del av You’ve Got Another Thing Comin’ midt under allsangpartiet. You’ve Got Another Thing Comin’ er sangen som de har brukt som avslutning i lang tid nå, så da var det kult de som kjenner til bandet ble lurt trill rundt da Rob kom på scenen igjen etter en liten stund og sa at de hadde enda en sang på lager, Living After Midnight.

For å avslutte vil jeg si at hele Golden Circle-opplegget er ganske idiotisk på en konsert som dette, og det hele føles ut som en slesk måte å håve inn noen ekstra grunker på. Området var delt inn i to områder, slik at bare de som hadde betalt en hundrelapp ekstra kunne stå fremme med scenen, det vil si, de som kjøpte normal billett måtte stå ved et gjerde 15 meter fra scenen. Og det at det norske metalpublikumet absolutt ikke kjenner sin besøkstid og bare rundt 2700 møter opp for å si farvel med Judas Priest gjør det hele ganske latterlig. Skal man ha trykk på en konsert nytter det ikke å ha så store avstander og lite tetthet blant publikum, og å dele opp en så liten masse og slippe så få folk frem foran scenen var bare idiotisk (det kan være noe å tenke på til senere konserter når de ser at billettsalget er så dårlig). Så da varmet det GODT i hjertet mitt å se folk som hoppet over gjerde for å stå nærmere.

Rock Hard, Ride Free!

Setliste:
Battle Hymn (intro)
Rapid Fire
Metal Gods
Heading Out to the Highway
Judas Rising
Starbreaker
Victim of Changes
Never Satisfied
Diamonds & Rust
Dawn of Creation/Prophecy
Night Crawler 
Turbo Lover
Beyond the Realms of Death
The Sentinel 
Blood Red Skies
The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)
Breaking the Law
Painkiller

Ekstranummer: 
The Hellion/Electric Eye
Hell Bent for Leather
You’ve Got Another Thing Comin’
Living After Midnight