COLISEUM – Oslo – Garage

KVELERTAK: Halv ti, fredags kveld var jeg og ET’s fotograf på plass i Garage sine lokaler for å overvære kveldens konsert. Vi ble sittende fast i en heftig kø i trappen ned til selve kjelleren, og lukten av øl og ekkel svette fant veien inn i neseborene mine. Det var proppa fullt med folk der lenge før Kvelertak gikk på scenen.
I en vill kamp med øltørste konsertgjengere ved baren for å få tak i ørepropper og ett glass kaldt vann fant jeg meg omsider en plass på gulvet og kunne vente på at konserten skulle starte.

I og med at mine 170 cm ikke er akkurat fordelen på en så full konsert har jeg fått hjelp fra fotografen med å skrive denne omtalen, da han for det meste sto nærmere scenen pluss at han er 25 cm høyere enn meg og kunne se relativt mye mer av scenen enn meg. Heldig som han var, stod han så si helt i trynet på bandet, most inn i en monitor på scenen, noe som gir en litt annen konsertopplevelse enn hva de fleste får.

Kvelertak kom ca en halvtime for sent på scenen, men som de kruttønnene de er, startet de med full energi og låta "Fossegrim". Vokalist Erlend reiv av seg skjorta si i løpet av sangen med et publikum som skrek av energi. En meget bra start på denne kvelden altså.
Etter hvert som bandet ble svettere og svettere, leverte de blant annet låtene "Blodtørst", "Ulvetid", "Offernatt" og  "Ordsmedar av Rang".  Selv om jeg hadde i øreproppene mine hørte jeg bandet som om jeg skulle stått på første rad og bli most inntil gjerdet. Lyden var så rungende og kraftig at ord knapt kan beskrive det, men det var ikke bare lyden som var i storform denne kvelden. Kvelertak er et band jeg selv har sett mang en gang, helt siden 3000 elleville Kvelertakfans tok av på Roskildefestivalen, selv om bandet for tiden da kun hadde sluppet sin demo. Bandet oste rett og slett av energi, noe som er svært imponerende med tanke på hvor mye gutta har vært ute å turnert i det siste. Det som i tilegg gjorde dette til en litt ekstra spesiell konsert er vel noe vi alle har vært borti før, så si alt som kan krype og gå liker Kvelertak, fra de mest brunkreminfiserte og klorbleika snobbejentene til fyren som står i kroken og leser sataniske tekster litt for seg selv til pensjonisten så si uten hår som tar hardere av enn de fleste.

Noe som imponerte oss litt ekstra var at når vi endelig etter vel gjennomført konsert hadde bestemt oss for å investere i litt merch, så sto selveste gitarist og backingvokalist Maciek Ofstad der helt alene og solgte til oss. En singlet og en hettegenser senere fikk vi en takk og ett rungende "SKAMBRÅ!!" på sin sjarmerende stavangerdialekt. En vellykket konsert og et meget fornøyd bandmedlem med andre ord! Men til tross for all sin sjarm, og sine oppfordringer til publikum om å bli i lokalet og se Bison og Coliseum, så ble det dessverre slik at godt over halvparten av publikumet beveget seg ut av lokalet, og aldri kom tilbake. Det er ikke til å legge skjul på, Kvelertak er en sensasjon det er mange herrens år siden vi har sett maken til, og må nesten kunne sies å være på høyde med Jokkes popularitet – etter hans død. Kvelertak er ikke bare et band, det er et kultfenomen, og fortjener absolutt all hype og positiv omtale de har fått, til tross for noen få utsagn fra slappe crustere om at de spiller ballerock.

BISON B.C: På grunn av litt forskyvning i tidsskjemaet, kom skatethrashbandet Bison B.C. på scenen noe senere enn annonsert. De startet med en aldri så liten lydsjekk imens de tullet og fjaste med hverandre på scenen. Gutta så ut som en sliten gjeng, og jazztobakklukta hang tungt i lokalet i det de dro seg på scenen, med sine hallshabby tatoveringer og buskete skjegg. Men som vi alle vet, så skal man ikke skue hunden på håret, og vi skulle snart få levert en ekstremt sinna og energisk konsert med en musikalsk gren av thrash/hardcore som personlig minner meg veldig om band som Bones Brigade, eller Municipal Waste på speed som bestemmer seg for å slå seg sammen med Baroness.

Men det er jo helt klart vanskelig å sammenlikne dette bandet med noe, det som er helt klart er at gutta leverer en ballesparkende og sint hardcore, som gir meg lyst til å løpe inn i nærmeste sidemann og gi han en skikkelig springskalle før jeg reiser knyttneven min og flyr på neste sidemann. Men til tross for ufattelig energi og et band som ståler av glede så var det dessverre mangel på entusiasme fra store deler av publikum, som kun noen minutter tidligere hadde vært helt i ekstase mens Kvelertak spilte, noe som absolutt er synd, da dette er et band som absolutt fortjener et energisk publikum med sin knallharde musikk. Har du den minste interesse i metal, punk eller hardcore er Bison et band som fortjener litt av oppmerksomheten din.

COLISEUM: Et band jeg inntil for noen uker siden hadde null kjennskap til, men som snart skulle vise seg å være et av det bedre bandene i sin sjanger etter min vurdering. Jeg synes Coliseum høres ut som en herlig krysning av Melvins og Tragedy, en slags skikkelig god og seig hardcore, som bikker sterkt i en slugdeinspirert retning, eller hvordan man skulle måtte ønske å utrykket det. Selv om bandet kun består av tre medlemmer, setter dette absolutt ikke en stopper for denne ufattelig kraftige trioen. Vi får servert hardtslående låt etter låt, selv om noe av materialet kanskje er i overkant ensformig, så mangler det absolutt ikke på energi fra bandet sin side, selv om publikumet etter min mening fortsatt holder seg like dvaskt, men etter to såpass fantastiske konserter som vi allerede har fått levert så er kanskje ikke det så rart.  Til tross for dette, så er Coliseum fortsatt et band jeg vil anbefale alle å sjekke ut, med et nytt album i anmarsj er det i alle fall lurt å ta en nærmere titt på bandet, da hardcore er en sjanger som helt klart er her for å bli.