VOLBEAT – Trondheim – Samfundet/Storsalen

Danske Volbeat gjester en utsolgt Storsalen for første gang, og forventingene er skyhøye. Personlig oppdaget jeg først Volbeat nå i vår, og da nyheten om at de skulle gjeste Studentersamfundet i oktober med den nyeste skiva «Beyond hell/Above heaven» i kofferten kom, gledet man seg som et lite barn. Etter et lite oppvarmingsvors bar turen til Storsalen, hvor mesteparten av publikum allerede hadde menget seg foran scenen, og Volbeat ble ropt frem som helter. Jeg tenkte med meg selv at «dette lover bra!» Og det gjorde det virkelig. Michael Poulsen & co entrer scenen, og setter raskt standarden for resten av konserten da de åpner med «The Mirror and the Ripper» fra det nyeste albumet. Låter som «A better believer» og Elvis pregede «16 dollars» følger på, og det er først når sistnevnte spilles at man virkelig skjønner at publikum har hatt siste albumet på repeat siden det ble sluppet i september.

Tidligere samme dag tror jeg metalfans i Trondheim satte kaffen i halsen da de kunne lese overskrifter i avisen som «Her havner metallgutta i grøfta», og «Metal-crew i bussvelt» fra henholdsvis Dagbladet og VG, og det ble lenge spekulert i hvorvidt kveldens konsert kunne gå av stabelen. Men, etter litt latterliggjøring av både seg selv og norske veier ble det konsert, og det virket ikke som ulykken hadde preget Volbeat nevneverdig – Storsalen koker; øl blir kastet i været, folk sitter på skuldre, og det hoppes generelt overalt. Noen prøver å sette i gang en mosh pit, men blir raskt stoppet, og det er kun herlig kaos foran scenen. Michael Poulsen stiller selvsagt uten skjorte, og vandrer litt frem og tilbake på scenen slik at de av oss som ikke er så høy kan få med oss showet. En skjorteløs Michael ble også satt pris på av hylende jenter på første rad…

Jeg synes de er flinke til å veksle mellom litt rocka låter som f.eks «Rebel monster» til mer allmennvennlige «The garden’s tale», og Sad mans tounge», en låt som naturlig blir ett av høydepunktene under konserten da den er dedisert til Ronnie James Dio. Et annet høydepunkt er selvfølgelig «Still Counting». Den velkjente starten av låten kommer, og det er tydelig at det er mange som har ventet på dette. Publikum overdøver Volbeat fullstendig og får lov til å synge selv. Det føles som hitene kommer på løpende bånd, før det slår meg at publikum enkelt og greit kan alle sangene, og jeg ser mange svette og slitne mennesker rundt meg som fortsatt prøver for harde livet å henge med. For Volbeat spiller lenge. Veldig lenge. De har et såpass bredt repertoar at de kunne spilt i flere timer, og de disker opp med ikke bare ett, men to ekstranumre. Salen er i ekstase da Volbeat for tredje gang entrer scenen. «Fallen», som da spilles til ære for Michaels avdøde far, blir et litt avslappende avbrekk fra litt mer rocka låter som «Evelyn» og «A Warriors call». De fleste, undertegnede inkludert, er nok ganske sikre på at låten «Thanks» blir den siste. Men Michael Poulsen & co leker ikke konsert, og spiller to sanger til.

Alt i alt er jeg ekstremt fornøyd med konserten. De spilte til publikum var utslitt, men jeg synes dette bare var positivt, fordi jeg ble sittende igjen med følelsen av at jeg hadde fått ut av konserten alt jeg ville. Ingen «jeg skulle ønske de kunne spilt den og den sangen», som jeg ofte bruker å tenke i ettertid. Det vistes tydelig at dette var Samfundets største produksjon i høst, med tanke på alle mikrofonene og lys- og strobeeffektene. Og høstens første headliner leverte virkelig. Til tross for at de spiller lenge, gjør de det i god stil, og Volbeat er såpass profesjonell at de ikke bærer preg av at de spiller konsert, slik mange band har en tendens til å gjøre. Lyden var bra, vokalen var bra, og stemningen latterlig. Om jeg må trekke ut én ting som var negativt, så var de at de ikke var mer selektiv med tanke på hvilke publikummere de dro opp på scenen, da disse ikke var representativ for blodfansen i resten av salen. Kanskje jeg bare er misunnelig. Volbeat har forøvrig gått på repeat på ipoden siden konserten, og jeg gleder meg allerede til neste gang de kommer til Trondheim. (Forhåpentligvis med vinterdekk.)

Personlige høydepunkter:
«7 shots»
«A New Day»
«We»

www.myspace.com/volbeat