EPICA, KELLS, REVAMP – Oslo – John Dee

Morsomt å komme midt inn i et sett, for så å gjøre intervju med Floor Jansen der jeg presterer å mumle noe om at bandet spilte vel bare 5-6 låter, mens hun mente de gjorde mer. Og hun var jo der hele tiden… Jaja, sånn blir det når man tar intervju på sparket. Revamp, som bandet hennes heter, gav ut et album tidligere i sommer via Nuclear Blast, de har spilt på Graspop og gjort en del konserter, og denne kvelden var det Norge og John Dee som stod for tur. De 3 låtene jeg fikk hørt gjorde at jeg forbannet tregheten min, fordi det var flott lyd, klar og tydelig, musikken er variert og Floor virket som hun var i toppform. Hun er en høy og flott kvinne, og hun flørter med publikum. Det vil si, hun gjorde det denne kvelden. Hva hun gjør i andre land vet jeg ei… Og stemmen hennes holder godt. Jeg håper virkelig Revamp får gitt ut en skive til, og så gjør en konsert til sammen med et band som kan selge godt på Rockefeller, fordi kvaliteten i musikken og hennes sceneopptrenden fortjener en større scene.

Lyden var grumsete når dette franske bandet, Kells, spilte opp til djevelens dans. Ja, det virket som en salig blanding av postmoderne rock, heavy metal og litt Meshuggah. Det er mulig musikken egentlig er jævlig bra, men lyden var overraskende dårlig med tanke på den klokkeklare lyden Revamp oppnådde. Dermed ble vokalistens stemme fraværende i det dårlige lydbildet av gitarer, tromming og keyboards. Variert var det, jo da, men det hjelper ikke når alt ender opp som en slags smørje jeg ikke vil sette munnen min i. Neste gang,  kanskje…

Det var godt med folk på et tilnærmet utsolgt John Dee en mandags aften. Det er jo som oftest noe som er med på å skape stemning og som er motiverende for bandet som spiller opp til dans. Epica har jeg sett før, og vært fornøyd. Denne aftenen så jeg dem igjen, og jeg er enda mer fornøyd. For et øre som ikke har hørt Epica kan det være at det blir vel mye soprano og at musikken kanskje høres lik ut, hva vet vel jeg, men for meg er Epica utrolig variert og fylt med energi herfra til månen. De viser spillerglede, alt fremføres med presisjon og bruken av samplinger fra eget materiale (les: kor og symfoni) virker overhodet ikke begrensende. Det er rett og slett storslagent, og når de også tar med den over 14 minutter lange “Kingdom Of Heaven” fra det siste albumet, er livet verdt å leve. De spiller låter fra hele diskografien sin, deriblant min Epica-favoritt som befinner seg i albumversjon på “Consign To Oblivion”. Når "Mother Of Light" brer seg utover det ganske lokale, kjenner jeg at jeg bare vil fly herfra til månen i pur glede. Lyden var briljant denne mandagen, bandet utviste en energi og spilleglede vi som bivånte de valgte toner kunne se og føle på, og det hele ble noe jeg egentlig ikke ønsket skulle slutte. Skal jeg stille et lite spørsmål, så må det være: “var Simone helt i toppform, eller var hun litt sliten?”. Innimellom virket det som hun bare var på jobb, mens når hun skulle i gang med syngingen igjen var hun helt med. Kanskje er det litt kjedelige å vente på sine partier??? Uansett, hun har en stemme som holder høy, høy klasse og som er vakker og uttrykksfull, og som definitivt kom til sin rett denne kvelden. Hun synger rett og slett veldig, veldig bra. Og hun forsøker et par ganger å gå selveste Corpsegrinder i næringen. Den hodespinningen der håret flager rundt og rundt, det er herlig å se på. Men jeg må innrømme at jeg blir litt bekymret for Simones lille nakke. Hun har, heldigvis, ikke samme størrelse på nakken som Cannibal Corpses Corpegrinder. Uansett, det at Simone virket litt fraværende mellom sine syngepartier, hadde ikke noe med selve konserten å gjøre. Og det kan jo være hun konsentrerer seg om det som er hennes jobb, nemlig å bidra til at Epica gir oss kvalitetsmusikk i form av lyd og bilde som jeg og fansen for øvrig setter stor pris på.

www.epica.nl
www.myspace.com/kellsgaia
www.myspace.com/flooraf
www.johndee.no