KARMØYGEDDON 2010 – Dag 2 – Byscenen

Andre dagen på Karmøygeddon ble mer i tradisjonen av viking- og folkemetall med nye og gamle artister og hadde i alle fall for min del det beste line-upen jeg har hørt på lenge på en festivalkveld.

Etter en lang lat ettermiddag med sol og litt øl på kaien var tiden inne for å bevege seg til Lillescenen med Atropos. Bandet fra Stavanger startet kvelden med metall som Pantera og Metallica. Stemmen fra Martin Frøland varierte med en blanding av rolige og klare deler til røffe skrik. Gitarene minnet meg litt om Sentenced spesielt i leadgitaren men ellers ikke veldig oppmerksomhetsvekkende. Atropos var en rolig men avvekslingsfull begynnelsen for dagen men det var en god del fans som kom seg til konserten.

Witchhammer fyrte opp med gammel tøff og groovy heavy som andre band på Lillescenen. Gjengen har vært med i metal show businessen siden 1986 og hadde klart å fylle opp hele konsertstedet. Med vokalen a la King Diamond, rytmiske gitarer og tung bass fikk publikumet lærepenger fra den gamle skolen – bare Rock `n` Roll og metall historie fra Norge. Men siden vokalen ikke var noe for mine ører, trakk jeg meg straks tilbake til hotellet.

Færøyske Týr innledet et sagnaktig og tradisjonsrik folkemetall eventyr som tredje band i denne sjangeren lørdagskvelden på Byscenen.  Med klare vokaler og fineste gitartoner skapte Týr en herlig atmosfære som publikum elsket høyt. Kvartetten framførte et enestående show og har etablert seg med en egen metall sjanger på Færøyene med en blanding av tradisjonelle folkesanger og viking inspirert metall som kalles kvæðamálmur (ballade metal). Bandet med Heri Joensen (vokal, gitar), Kári Streymoy (tromme), Gunnar H. Thomsen (bass) og Terji Skibenæs på andregitar fikk en super publikumsreaksjon. Med låter som "Hail to the Hammer" og "By the Sword in My Hand" leverte Týr brutal likeså som harmonisk musikk som minnet litt om gamle Bathory men mye bedre og absolutt unik i lyden.

Norske Glittertind var overraskelsen av kvelden siden bandet spilte deres første konsert noensinne og fikk som livedebutanter den beste publikumsreaksjonen fra hele festivalen. Med norsk folkemetall fortsatt Glittertind etter Týr i samme sjangeren men ikke så tradisjonsrik som deres foregjenger. Med tverrfløyte, trekkspill og keyboard leverte guttegjengen et høykvalitativt lydbilde inspirert av middelalder, norrøn mytologi og folkehistorie med metalltradisjon. Vokalene var alle krystallklar fra selve frontmannen Torbjørn Sandvik sammen med backing vokaler fra de andre guttene og i hele den musikalske pakken var det en nesten guddommelig konsert, som en venninne beskrev konserten, spesielt når man tenker på at Glittertind aldri har spilt live før og at guttene er veldig unge. Publikum takket med rop og applaus som nesten ikke sluttet. Bandet oppførte seg som om de egentlig var helt profesjonelt og med musikaliske innlegg fra fløyte opp til tre gitarer var det uten tvil en top-act.

Med Tristania som neste band ble det en liten forandring sjangerenmessig og var mer depressiv og mørk i musikken. Gothic metal bandet har holdt på med melankoliske melodier siden 1997 og har fått seg en stor mengde med tilhenger. Musikalsk hadde jeg ikke noe å utsette siden musikkevnet deres er uten tvil presis og skaper med tung melankoliske toner en undergangsstemming. Selv synes jeg at Østen Bergøy på vokal var mye bedre enn sin kvinnelige kollega Mariangela Demurtas, kanskje fordi rene kvinnelige vokaler og denne musikken ikke er mye for min smak. Publikumet likte Tristania men var litt feilplassert i programrekkefølge og kunne ikke vekke slike følelser som de to folkemetallband gjorde før.

Et gjensyn fikk festivaldeltagerne med finnlandsguttene Ensiferum som spilte siste gang i 2008 på Karmøygeddon. Det var en verdig headliner for dette året og med krigsmaling og skotske kiltskjorter omvendte Ensiferum den triste atmosfæren til en gledestrålende jublende mengde igjen slik at livet var tilbake i salen. Bandet er kjent fra før og består i dag av Petri Lindroos (gitar, leadvokal), Markus Toivonen (vokal, gitar), Janne Parviainen (tromme), Sami Hinkkav (bass, vokal) og keyboarderen Emmi Silvennoinen. Med låter som "Stone Cold Metal" og "Token of Time" vendte Finnene tiden tilbake til hedniske tider med ren berserkånde og gjorde kvelden til et minne som man skulle huske lenge. Selv om man har sett de live før, var denne kvelden bedre enn når man ser Ensiferum på en stor festival med flere tusen fans. Med jævlig rytme og sinnssyke riffer kunne de finske metallheltene sikre seg hoveddelen av publikumet hvis de ikke var allerede fans fra før og avsluttet en av de koseligste og beste festivaler jeg har vært med i siste tiden og gleder meg som faen til neste år.