DEATHANIE (Grind Crusher) – Det er når man må at man ikke klarer

Kvinnelige gitarister i extreme metal er det ikke så mange av, men noen fines det. En av dem som gjør seg mest bemerket er gitarist og vokalist i grindcorebandet Grind Crusher i tillegg til å være gitarist i black metal bandet Krypt. Hun kaller seg Deathanie og har en fortid i en rekke band som Endwarfment og Taake. Hun forteller blant annet at hun ble inspirert til å begynne å spille gitar av Gary Moore låta "The Messiah Will Come Again" og at hun svært gjerne skulle utfordret Chuck Schuldiner som sin etterfølger i The G-String Series.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar?

Jeg begynte å spille gitar rundt 1990, da jeg begynte å høre på metal. Jeg var 16-17 år gammel, og det var spesielt platen "After The War" (1989) fra Gary Moore med låta "The Messiah Will Come Again" som fikk meg til det.

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!

Det er selvfølgelig feelingen som gjør en gitarist unik. Men uten teknikken blir man aldri en mester. Det er en kombinasjon av feeling og teknikk som gjør det. Jeg har for min del aldri vært spesielt fan av Satriani. Ikke at det er noe galt med musikken hans. Men selv om det er en sologitarist som ga meg lyst til å spille gitar, har jeg aldri vært fan av sologitaristers musikk generelt sett. Etter Gary Moore-låta ble jeg mer tiltrukket av brutale band enn følelsesfull gitarrunking der alt skal være så teknisk, melankolsk og vakkert. Unntatt The Great Kat, hun er rå, haha!

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?

Det var en billig Fender Stratocaster. Siden mine foreldre ikke støttet at jeg hørte på metal og hadde lyst å spille gitar, måtte jeg jobbe på McDonalds ved siden av skolen for å kjøpe den. Etter et par år solgte jeg den og kjøpte en Aria Pro 2, som var en veldig god mellomklasse-gitar. Jeg savner ikke Stratocasteren, men jeg savner den Aria Pro 2-en. Jeg var ung og dum, og etterhvert fikk jeg lyst på en Warlock BC Rich pga den tøffe metalformen. Da måtte jeg selge Aria Pro 2 for å kjøpe BC Rich, som teknisk sett var litt svakere. Ikke veldig smart gjort, men tøft skulle det være, hehe.

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?

Gitaristen står selvfølgelig for kvaliteten, en god gitarist klarer å få dårlig utstyr til å låte greit. Men utstyret har en viktig rolle også. Det utgjør ikke det lille magiske i utgangspunktet, men for gitaristen vil en riktig lyd utløse en ekstra motivasjon og feeling som er med til å skape det lille magiske i spillingen. En god gitarist med riktig utstyr er det beste teamet.

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?

Jeg har 3 gitarer, og hver har sin bruk. Det er selvfølgelig veldig fint å samle på gitarer, men det koster og tar plass, hehe. Da holder jeg meg til det nødvendige. Først har jeg min gamle BC Rich Warlock, som jeg snakket om tidligere. Siden det er en rein metalgitar med tekniske begrensinger, har jeg byttet mikker og satt 2 EMG (81 & 85) for en god og rå metallyd. Jeg brukte den i Endwarfment og nå i Grind Crusher, både for studio og live. Det er min H-stemte gitar. Med et unntak for tiden, jeg har problem med mikkene og må bruke Hans Jørgen (Grind Crusher/Diskord) sin. Så har jeg en Ibanez Prestige, som jeg utstyrte med en Seymour Duncan Super Distortion pickup. Jeg valgte ikke EMG-mikker på denne, for de er ikke gode på detaljer, og jeg hadde mer lyst å bruke den til å spille soloer og litt andre ting. Den er deilig å spille på og jeg holder den stemt i E. Og så kjøpte jeg nylig en ESP, originalt utstyrt med en EMG-81. Det er gitaren som jeg har trengt lenge, uten Floyd-Rose, for kunne bytte stemming lett. Den er halvveis mellom Ibanez'en og BC Rich'en, rå men med høy lydkvalitet. Jeg bruker den i Krypt. Når det gjelder amp, har jeg egentlig alltid vært trofast til Marshall. Mange snakker om Engl, Mesa Boogie (som er rådyrt..), osv, men jeg har egentlig aldri fått prøve noe annet enn Marshall, som har overbevist meg. Akkurat nå har jeg en gammel modell (låter råere!) av Marshall 9200 i rack, kombinert med en JMP1, og et Marshall 1960A-kabinett. Et par ganger i forskjellige perioder har jeg fått prøve omtrent samme anlegg som bekjente hadde, og tenkt at det var akkurat sånn lyd jeg likte. Derfor kjøpte jeg meg det og er svært fornøyd.

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!

Jeg har ikke noe spesiel drømmegitar. Alt har sin bruk og sin design, derfor vil en gitarist alltid ha mange gitarer, haha! Men jeg må innrømme at for tiden har jeg skikkelig lyst på en Les Paul 😉

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?

Jeg har allerede mitt drømmeband, og faktisk to! I Grind Crusher er Hans Jørgen en perfekt trommis, både teknisk og å spille med. Og vi kunne ikke ha bedre bassist en Kai, som også passer perfekt teknisk sett, i tillegg til mye kreativitet og godt humør. Det er veldig viktig for meg at et band fungerer både teknisk og sosialt. Det er samme med Krypt, det er veldig hyggelig å øve og reise på spillejobber med dem, i tillegg til at det er fengende musikk.

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv?

Jeg deltar i komponeringen i Grind Crusher, men ikke i Krypt. Det er viktig for meg å uttrykke meg selv, og å ha et hovedprosjekt til det. Derfor trenger jeg Grind Crusher. Men jeg har ikke behov for å utrykke meg i flere prosjekter. Tvertimot, jeg foretrekker å bli fokusert og ikke spre min kreativitet hit og dit. Så det er helt greit for meg å bare være en utøver i andre band. Og så er det svært lærerikt. Man lærer å lytte til andre, forskjellige skrive- og spillemåter, og det gir mulighet til å utøve litt forskjellige musikkstiler som man liker, men ikke nødvendigvis føler seg for å uttrykke. Derfor synes jeg det er perfekt å ha et hovedband å konsentrere seg på, der man uttrykker seg selv med å komponere og alt, også sideband der man bare er utøver.

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?

Jo, det er ganske typisk. Det er når man må at man ikke klarer. Går du i gata eller er på de mest upassende steder, strømmer masse bra riff og låter i hodet ditt. Setter du deg ned for å skrive låter, er det plutselig blankt. Det jeg gjør for å motvirke det er å prøve å huske riffene og låtene med å grabbe penn og papir umiddelbart og skisse det, eller å synge det til min mp3-spiller og innspiller (praktisk!), eller i verste fall synge det i hodet mitt til at det fester seg! Det er også en måte å være selektiv med riffene man skriver; de man husker er de som er gode nok til å feste seg i hodet, hehe.

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?

Nei, det har jeg ikke, jeg har egentlig aldri tenkt på å skaffe meg noe sånt. "Penge"-delen av musikken har aldri interessert meg. Jeg bare spiller musikk for å få det ut og å ha det gøy. Jeg vil helst holde det moro og uforpliktende. Selvfølgelig, om noen hadde kommet bort til meg med et uskyldig tilbud, hadde jeg kanskje vurdert det. Men jeg ser ingen behov for det.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?

Ja, det har det en gang faktisk. Det var den Taake-konserten da vi varmet opp for Immortal på Verftet i Bergen. Vi hadde en ny trommis, vi bare hadde øvd en måned med han. Han hadde stort potensiale, men for fersk og hadde i hvertfall ikke nervene til det. Han ble nervøs, glemte låtene, og spilte så mye strukturfeil at det ble nesten umulig å følge etter. I tillegg til en litt dårlig monitoring, ble det et mareritt for å skjønne hva man skulle spille. Det var så vidt at jeg ikke forlot scenen… Det er ofte noe som går feil under en konsert, fra en streng som rykker, til en kabel som faller ut, så dårlig lyd på scenen at man ikke hører seg selv og plutselig kommer bort i en halv tone feil, osv. Så lenge det er småtteri, går det bra. Men går det ordentlig galt med trommene, faller alt sammen.

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??

Uff, dette var det vanskeligste spørsmålet… Chuck Schuldiner kanskje? Bare litt vanskelig å få han til å svare på noen intervju for tiden, trist. Men da kan vi si Yusaf / Vicotnik fra Dødheimsgard, han har nok mye interessant å si om sin spesielle måte å skrive og spille musikk 😉 Takk for intervjuet, det var artig!

http://www.myspace.com/grindcrushernorway
http://www.myspace.com/krypt666
http://www.myspace.com/nekrozinebooking