DEEP PURPLE – Oslo – Oslo Spektrum

Når man får muligheten til å se et legendarisk band som Deep Purple spille live er det vel naturlig å gripe sjansen. Disse hard rock pionerene har holdt det gående siden siste halvdel av 1960-tallet, endog med diverse avbrudd og besetningsendringer. Jeg tar derfor ingen selvkritikk for å ha skyhøye forventninger til denne kveldens konsert. Dessverre kan jeg ikke si at forventningene på noen måte ble innfridd. Selve sceneshowet var gørrkjedelig og fremføringen var ikke det man skal kunne forvente av slike fantastiske musikere. Det var særlig vokalen som var svak. Det var altfor mye "gammel mann gjør så godt han kan" takter. Jeg ble flere ganger flau på Ian Gillans vegne der han skar grimaser for å få frem de høye tonene og ikke en lyd kom ut. Stemmen hans klarte heller ikke lenger å bære låtene frem, man var livløs og flat. Jeg bør kanskje være overbærende med en 64 år gammel mann, men mener at man godt kan gi seg mens leken er god og Ian Gillan er nok klar for å legge vokalistkarrieren på hylla nå. I alle fall som scenesanger.

Mr. Gillan ble innvilget en rekke pauser til fordel for de andre bandmedlemmene. En periode i første halvdel av konserten fikk jeg en følelse av å ha gått på en Steve Morse featuring Deep Purple konsert. Og Steve Morse ble kveldens hovedattraksjon. Hver eneste låt var utfylt med minst en mesterlig utført solo av denne gitarvirtuosen. En annen musiker som imponerte denne kvelden var Don Airey som viste seg som en absolutt verdig arvtaker etter Jon Lord. Orgeltangentene glødet nærmest under denne keyboardmesterens fingre. Til tross for hver sin solo ble både trommis Ian Paice, som for øvrig har vært med i Deep Purple siden debuten i 1968, og bassisten Roger Glover, medlem fra 1969, satt i bakgrunnen og trommer og bass ble som så altfor ofte bare bakgrunnsinstrumenter. Hvis jeg hadde kommet for å oppleve en orgie av gitar og keyboard utfoldelse på mesterlig nivå, ville jeg nok vært en svært fornøyd konsertgjenger, men jeg var ute etter å oppleve Deep Purple live. Ikke en gang favorittlåtene mine "Perfect Strangers" og "King of Dreams" ble fremført, men jeg kan i det minste si at jeg har fått oppleve muligens verdens mest gjenkjennbare riff fra scenen; jeg sikter selvsagt til gitarriffet til "Smoke on the Water".