DIA PSALMA – Oslo – Garage

Oslo bandet Tyst! er første band ut denne kvelden. Bandet spiller en form for tung rock/punk med norske tekster. Det første som slår meg er at bandet låter mye tøffere live enn på skive eller over nett! Noe publikumsfrieri er det vel ikke å snakke om, litt for stillestående til at de store øyeblikkene er der, men tight og stødig driver de fram sine låter som ligger et sted mellom Jokke, The Police og Dum Dum Boys.
Et friskt pust i norsk rock!
Vokalist Sindre Tysdal har en klar stemme som passer godt med musikken og takket være god jobb fra lydpulten er det spennende å bli kjent med bandets særegne rock. Lyden er god og i løpet av en halvtime leverer gutta en ok gig.
Kveldens kuleste låt bærer navnet "201". Kan sjekkes ut på bandets Myspace side!

Så er det Dia Psalma som skal til pers.
Bandet som var en ledende aktør på den svenske punk scenen på 90 tallet la inn årene i 96, gjenoppstod og ga ut albumet Djupa Skogen i 07, og med 14 utgivelser under beltet er det på deres skandinaviske høstturne vi møter dem denne kvelden.
Jeg gikk innom Garage mens de hadde lydprøve tidligere på kvelden, og fikk inntrykk av et rutinert og profesjonelt band.
Understatement!
Bandet starter kvelden med låter av nyere dato, noe ukjent materiale for meg, men folk flokket seg sammen foran scenen, jubler, hoier og synger med.
Garage er nå stappende fullt og publikum består av folk i alle aldere. Bandet fremstår fjellstøtt og makan til karismatisk vokalist er ikke ofte man opplever. Blid og smilende prater han med publikum mellom låtene og stemningen er til å ta og føle på.
Som perler på en snor kommer knallåter fra bandets katalog, lyden er upåklagelig frisk og dundrende og bandet levere låter som "Tro rett tro fel", "Kalla Sinnen"og "Alla Elskar Deg" på tight, presist og entusiastisk vis.

Det virkelige løftet kom med låta "Hun Får". Et gravalvorlig tema omhandlende seksuelt misbruk av barn. Dette er en av bandets store låter fra begynnelsen av deres karriere og når det bare er vokalist Ulke, trommis og bassist med hele salen i allsang under refrenget er dette kveldens innertier!
Trist og alvorlig tema, vakkert og hedelig levert av de svenske punklegendene.

Det er ikke alle band som gjenoppstår etter nesten ti års avbrekk som drar i land denne typen entusiasme fra sitt publikum. Noen faller rett på trynet, andre forsvinner stille og noen gir seg aldri på tross av tusen tegn på overdreven overflødighet.
Dia Psalma beviser at de har livets rett med udødelige låter, dagsaktuelle tekster og en ungdommelig drivende energi som de fleste band kan dra nytte av å observere nøye. Med en god dose respekt for gamle ringrever!