OBSCENE EXTREME 09 – Dag 3 – Svojsice, Tsjekkia

OBSCENE EXTREME 09 – Dag 3 – Svojsice, Tsjekkia

Nytt år, nye festivalopplevelser. Obscene Extreme er vel epitomen av grindfester, om ikke i verden så ihvertfall i Europa. Etter 10 år med obskøniteter i Trutnov er festivalen nå flyttet til den lille byen Svojsice, hvor blant annet Brutal Assault har holdt hus tidligere. Det hører såklart med mye spenning rundt det nye området og hvor tilpasningsdyktig festivalen vil vise seg å være. For meg er det jomfruturen i år, og jeg har også pakket med meg store forventninger etter mye lovord i forveien.

Festivalen var rimelig grei å komme seg til, med tog fra Praha til Pardubice og  festivalbusser derfra til selve festivalen brukte vi 2-3 timer totalt. Det fantes godt med plass til telt i umiddelbar nærhet, og der vi ble plassert var det rimelig høyt gress, en stor fordel i tilfelle gjengangeren regn og hans gode venn gjørme skulle dukke opp. For de som hadde valgt hotell var det imidlertid mer kronglete. Mangelen på senger i gangavstand kombinert med labre muligheter for offentlig transport gjorde at det stort sett ble taxi til og fra festivalen, ikke alltid så lett å ordne i bygda, særlig midt på natta.

Vel framme på selve festivalområdet merker jeg at dette er noe jeg kan like. Klokka er 5-6 og det er allerede bra oppslutning foran scenen og rundtom på området, men pga godt med plass så fins det ikke trengsel andre steder enn ølkøa og foran scena. Scenen er i et fast bygg på området, og det fins en god ring med asfalt foran. Herlig i tilfelle regn, værre om man ikke blir tatt imot når man stagediver! Videre utover er det benker og gressbakker oppover, så det blir som et amfi hvor de fleste bør ha muligheten til å se scenen og den store skjermen som er plassert ved siden av. På skjermen viste de alt fra obskur japansk splatter, om gamle krigsfilmer, til Madagaskar 2, i tillegg til live video fra scenen og informasjon om band og slikt. Det må også nevnes at den sedvanlige fotograven foran scenen var byttet ut med sceneelementer som publikum kunne komme opp og stagedive fra. Herlig backflash fra gamle grindvideoer hvor folk er oppe på scenen så ofte at man kan gå i surr på hvem som egentlig spiller i bandet og hvem som bare står og gjør seg til.

Det er også bare én scene her, noe som sammen med et behagelig område gjør at det er mye lettere å slappe av og få med seg flere band som spiller. Såklart, med så mye obskur grind fra alle kanter blir det noen som drukner i mengden av blastbeats og brutale gutturaliteter, men sånn er det vel dømt til å bli for de fleste på en nogenlunde obskur grindfestival.

Obscene09009.jpg

Etter endel dager i Tsjekkia med utelukkende solsteik er det faktisk litt behagelig å våkne til litt regn. Problemet er såklart at regnet faen ikke gir seg, og man blir nødt å isolere med poncho, poser og det man har tilgjengelig. Det viser seg likevel at gresset på campen faktisk fungerer fint for at det ikke skal bli ordentlig gjørme, og inne på festivalområdet er det stort sett grus og asfalt, så man slipper å vasse! Oppturen er imidlertid at vi har funnet et hus hvor de selger pølser. Hele festivalen er pga Curby's overbevisning helt kjøtt-fri, og etter et par dager med kjip til middels veggismat er en feit pølse med loff og sennep en herlig avveksling for oss som er vant med sånt.

På vei til pølsebua snubler vi over enda en fin overraskelse, i form av Tsjekkiske Heaving Earth. Bandet er totalt ukjent for meg, men jeg stopper opp med en gang jeg hører de peiser igang med en rimelig kapabel Morbid Angel/Immolation-hybrid. Bandet er ikke det mest originale, og som enda et i rekken uten bassgitar mangler det noe substans. På en mer dm-orientert festival hadde jeg nok gått videre etter noen låter, men likevel er det herlig å få høre litt velspilt klassisk death metal, så sulten trosses og jeg står hele konserten i min nyinnkjøpte poncho. Idet de avslutter med en vel godkjent versjon av Pain Divine (Morbid Angel) tenker jeg at jeg får merke meg navnet. Litt mer egenart og komplett lineup så får vi se om bandet ikke får litt lyttetid her hjemme.

Vel tilbake med kjøtt i maven er jeg klar for mer grind. Hittil har jeg fått med meg overraskende lite goregrind på festivalen, noe Ultimo Mondo Cannibale virkelig gjør noe med. Dette bandet er også nytt for min del, så det er overraskende hvor godt jeg liker det med tanke på at det skal noe til før denne typen grind går inn hos meg. Neida, hjulet er nok ikke oppfunnet pånytt, og kostymene på scenen er like ille som hva med hva de værste black metallerne kan finne på å stille med. Men det groover, og det er dypere enn noen andre band hittil på festivalen, blant annet med en dedikert mikrofon til downpitcha vokal. Noterer meg at det er skjeldent mange band jeg aldri har hørt hverken på eller om som har gitt meg fete konsertopplevelser her. Det er også jævla gledelig å se hvor god variasjon det faktisk er i bookinga, og det på en grindfestival!

Og sikkert og visst, neste band ut er også helt ukjent for meg i forkant, men Ramming Speed spiller turbothrash og vi havner plutselig mellom Municipal Waste og Desecration stilmessig, med litt ekstra vekt på thrashbiten. Dette føler jeg faktisk er et band som på mange måter kunne gjort samme nytte som nevnte Municipal Waste som partyband på festivalen. Det som mangler er selvsagt den enorme oppslutningen, men jeg får vel så lyst å bælme øl og slå meg løs med et glis om munnen nå i regnet som jeg fikk da MW spilte på torsdag kveld. Det er nok heller ikke et band jeg vil kjøre hardt på med hjemme, men helvetes morro likevel.

06a4c1e0b19ebe2610c4fad78a1379fa.jpg

Så er det tid for det som skal vise seg å være festivalens kanskje mest spesielle konsert. Tsjekkiske Spasm kaller musikken sin drum'n'bass gigolo gore grind, og en mer treffende beskrivelse har jeg sjelden hørt. På scenen har vi trommis, bassist, og en godt over middels rund vokalist i borat-tanga og wrestlingmaske som lager noen av de mest intenst mongoloide lydene jeg har hørt fra en vokalist noensinne. Vi går fra squeals til dype inhales over i lyse skrik og besøker alle mulige varianter imellom. Mens konserten utvilsomt er jævla underholdende er musikken så drøy at jeg faktisk blir usikker på om jeg liker det eller ikke. Vi snakker rimelig generiske goregrind-riff, men lydbildet med bare bass og trommer er eget, om enn noe rufsete i livesettingen. Vokalen er som beskrevet jævlig variert, men tidvis langt over grensa til det komiske, ihvertfall med den sceneframtoningen.
Vel, bandet skal sjekkes nærmere og anbefales utvilsomt å oppleve om du er nogenlunde interessert i goregrind (eller bare ser humoren i det).

Accion Mutante har jeg fått varmt anbefalt i forveien, så jeg stiller med åpne ører for tyskerne. Vel, her er det utvilsomt hentet mye fra gammel punkescene og spesielt de bandene som vel kan regnes som forgjengerne til grinden, men samtidig hører jeg mer grind enn hos de fleste andre mer punka bandene jeg har fått med meg her i Tsjekkia. Jeg kan vel si jeg digger grindelementene, og hvordan de har en litt annerledes innfalsvinkel i forhold til å gå mellom grind og punk sammenlignet med flere band som gjør det samme. Likevel opplever jeg det noe langtekkelig etterhvert, såklart mye fordi jeg har blitt noe metta av de punka bandene her som har truffet meg bedre, og at bandet er totalt ukjent for meg i forveien.

Mer punk skal det bli ikveld, og stort mer oldschool enn Mob 47 tror jeg ikke man får det på scenen idag. Formelen er enkel; spill fort, hardt og, vel, enkelt. Selv om det er betydelig mindre vreng og rett fram låtstruktur enn de fleste bandene på festivalen slår trioen hardt som faen. Vet ikke helt hva jeg skal si annet enn at det var en fet klassisk hardcore/punkekonsert hvor band og publikum leverte maks!

eda5f4e790d2e4b3a3bf56718e85c1d7.jpg

Så er det mer supergruppe på plakaten. Hail of Bullets har medlemmer fra blant annet Asphyx, Pestilence og Gorefest. Jeg har knapt nok sjekka bandet i forveien, men bandet har en av de feteste vokalistene innen death metal, Martin van Drunen bak mikrofonen, så spenningen er stor. Og joda, bandet leverer godt nok. Det kommer ikke som noen bombe at jeg digger vokalen, men faller også stort for tromminga. Simpelt, men jævlig stilrent og gjennomført i akkurat den gata jeg liker når det kommer til enkel metaltromming i midtempo (tenk Arise-era Sepultura). Helhetlig så er det faktisk der konserten henter seg inn også, selv om det ikke akkurat er reinspikka doom vi snakker om så er bandet er antageligvis det tregeste på hele festivalen, og det i seg selv er forsåvidt et behagelig avbrekk som gjør det hele mer spennende. Etter en halvtime hører jeg likevel mye av det samme, og den timen bandet er på scenen er i utgangspunktet for lenge å ta inn musikk fra et uutforska band for min del, dårlig plan å la publikum kjede seg. Her ligger nok også mye av grunnen til at det er så mange ferske band som har satt seg hos meg i løpet av festivalen, at bandene har spilt jevnt over korte sett på 20-30 minutter. Midt i blinken når man skal sjekke et band for første gang mener jeg, især når det går så intenst som grind gjerne gjør.

Sant skal sies så syns jeg ofte en time er i overkant når det kommer til band jeg kjenner også. Det er ikke så mange som greier å underholde og variere nok til å holde oppmerksomheten så lenge, langt mindre la meg gå fra konserten fortsatt sulten etterpå. Vel, australske Blood Duster er denne helgen det store unntaket, i det de leverer festivalens aller feteste grindpakke. Bandet greier å gå mellom sitt mer rocka materiale og rein grind på en sømløs måte, mens de er så sammensveisa og velfungerende på scenen at det er til å bli kvalm av. Det er primært vokalist Tony som står for kommunikasjonen, og han stiller med intens publikumsflørting, lett humor som gir pustepauser blandet med en ekstrem arroganse hvor bandet likevel greier å vise at de setter pris på publikumet sitt. Musikalsk kjørte de en liten greie midt i settet som jeg føler plasserer konserten ganske presist musikalsk, med å gå fra en ræv dårlig versjon av ac/dc, over i en av bandets egne grind-låter, før de sømløst hoppa over til 'in the shadow of the horns'. Jeg kunne aldri forestilt meg at rockegrind kunne bli så bra! Toppen av publikumsfrieri kommer imidlertid idet Tony roper opp barna til Curby på scenen, og to gutter, begge med noen år igjen til fylte 10, kommer opp. Tony holder gutten på armen gjennom en hel låt, og får han til å hoie i gang publikum, i tillegg til å være med på litt vokal. Rett og slett en helsikes herlig konsert å få med seg!

Vel, showet er ikke over enda, og Ratos de Porao har kommet helt fra Brasil for å vise at de gamle fortsatt er eldst der borte også. Sammen med Mob 47 og Napalm Death er bandet et av de eldste på festivalen, og ved å blande inn mye gammel thrash i soundet stiller de seg ved siden av de fleste mer moderne intense punkeband jeg har hørt fra scenen, med kjappe d-beats og thrashskanking, råsint vokal og punkeriff rett fra boka. Jeg blir likevel stående med en nogenlunde likegyldig/laidback holdningen til hele konserten, men det skylder jeg ene og alene på bakoversveisen etter Blood Duster.

f0f81e057e8c369738bbe2d3c58425b3.jpg

Så er det tid for den aller siste konserten jeg skal se her, og også den reinspikka grindkonserten jeg nok har gleda meg mest til i forveien. Spanske Machetazo låter knallfett på skive, men jeg vet at de ikke spiller så veldig mye konserter, så er kanskje ekstra spent her. Det viser seg fort at bandet absolutt gjør sine saker, men at det er noen andre svake ledd som ødelegger mye. Gjennom hele konserten mister vi gitarer, trommesett og det som er, rett som det er. Jævlig irriterende, det som kunne vært en grandios avslutning på helga ender opp som en skuffelse. Vel, det som funker funker jævlig bra, og det er ihvertfall ikke bandet det står på..

 

Så, etter 3 dager med grind har jeg greid å oppsummere at jeg aldri har sett halvparten så mye fete konserter på en festival som her, og forutenom endel merkelige feil med lyden har det aller meste av organisering vært strøkent. Enkelt og greit en dødsfet festival, som fortsatt har enda mer potensiale å gå på. Det må nevnes at hele festivalen hadde en temmelig unik stemning som ikke er så lett å beskrive, men skulle noen være interessert i å få en bedre følelse av livet blant publikum og band fins det nok av representative klipp for hvert år på youtube.