OBSCENE EXTREME 09 – Dag 2 – Svojsice, Tsjekkia

Nytt år, nye festivalopplevelser. Obscene Extreme er vel epitomen av grindfester, om ikke i verden så ihvertfall i Europa. Etter 10 år med obskøniteter i Trutnov er festivalen nå flyttet til den lille byen Svojsice, hvor blant annet Brutal Assault har holdt hus tidligere. Det hører såklart med mye spenning rundt det nye området og hvor tilpasningsdyktig festivalen vil vise seg å være. For meg er det jomfruturen i år, og jeg har også pakket med meg store forventninger etter mye lovord i forveien.

Festivalen var rimelig grei å komme seg til, med tog fra Praha til Pardubice og  festivalbusser derfra til selve festivalen brukte vi 2-3 timer totalt. Det fantes godt med plass til telt i umiddelbar nærhet, og der vi ble plassert var det rimelig høyt gress, en stor fordel i tilfelle gjengangeren regn og hans gode venn gjørme skulle dukke opp. For de som hadde valgt hotell var det imidlertid mer kronglete. Mangelen på senger i gangavstand kombinert med labre muligheter for offentlig transport gjorde at det stort sett ble taxi til og fra festivalen, ikke alltid så lett å ordne i bygda, særlig midt på natta.

Vel framme på selve festivalområdet merker jeg at dette er noe jeg kan like. Klokka er 5-6 og det er allerede bra oppslutning foran scenen og rundtom på området, men pga godt med plass så fins det ikke trengsel andre steder enn ølkøa og foran scena. Scenen er i et fast bygg på området, og det fins en god ring med asfalt foran. Herlig i tilfelle regn, værre om man ikke blir tatt imot når man stagediver! Videre utover er det benker og gressbakker oppover, så det blir som et amfi hvor de fleste bør ha muligheten til å se scenen og den store skjermen som er plassert ved siden av. På skjermen viste de alt fra obskur japansk splatter, om gamle krigsfilmer, til Madagaskar 2, i tillegg til live video fra scenen og informasjon om band og slikt. Det må også nevnes at den sedvanlige fotograven foran scenen var byttet ut med sceneelementer som publikum kunne komme opp og stagedive fra. Herlig backflash fra gamle grindvideoer hvor folk er oppe på scenen så ofte at man kan gå i surr på hvem som egentlig spiller i bandet og hvem som bare står og gjør seg til.

Det er også bare én scene her, noe som sammen med et behagelig område gjør at det er mye lettere å slappe av og få med seg flere band som spiller. Såklart, med så mye obskur grind fra alle kanter blir det noen som drukner i mengden av blastbeats og brutale gutturaliteter, men sånn er det vel dømt til å bli for de fleste på en nogenlunde obskur grindfestival.

Pga avsindig varme var det umulig å få sove i teltet, så vi gikk inn på festivalområdet for å legge oss et par timer før det første bandet gikk på. Det viste seg å være flere som hadde hatt samme idé, temmelig digg å ha ok gressområder hvor man kan legge seg i skyggen mens man venter på at festlighetene skal starte.

Vi ble imidlertid vekt av et satans avsindig leven fra scenen da første band for dagen, Pratselizer, gikk på 12:30. Ikke bare var det en sjukt irriterende jævla trommemaskin som dominerte lydbildet, men enda mer markant over alt annet runga det antageligvis jævligste jeg noensinne har hørt av vokal. Enkelt og greit helt absurd høye inhale-type skrik som ikke gjorde stort annet enn å skjære i øra. Det var et par smågroovy partier innimellom, men bortsett fra dem kunne jeg egentlig ikke oppfatte noen riff i det hele tatt. Nå er jeg typen som kicker på mye nekro støymusikk i alle retninger, så denne beskrivelsen alene kunne gjort meg interessert i å sjekke bandet nærmere. Istedet følte jeg faktisk at sinnsstemningen min var omtrent i samme gate som bestemors ville vært på en hvilken som helst annen konsert her. Festivalens absolutt dårligste, og eneste virkelig gjennomførte rævva konsert.

Velvel, herfra kan det kun gå oppover, og neste band ut er festivalens eneste norske representant. Bergensbandet Livstid kjører på med sinna crust, og det er kult å se at det har dukka opp endel folk for et såpass lite beskrevet blad fra Norge så tidlig på morran (13:00). Vi får imidlertid mer problemer med lyden, da jeg ikke hører et fnugg av vokalen mens jeg står fremst for å ta bilder, og gitarene har et merkelig skjær som gjør at det hele ikke hører ordentlig sammen. Når jeg beveger meg bakover balanserer det seg mer, men lyden er ikke riktig før helt mot slutten av settet. Så et skikkelig inntrykk er vanskelig å danne seg, men jeg likte det jeg hørte, spesielt de mer reindyrka d-beat/hardcore-partiene. Konserten i Svojsice var en av de siste på bandets første turné, og sammen med et tidlig klokkeslett og kjip scenelyd syns jeg det er kult å opplevde et band som likevel gir bånn gass på scenen. Jeg fikk heldigvis opplevd bandet dagen etter festivalen i Praha på en mindre klubb, og med riktig lyd samt mer intime lokaler slo det som faen!

På samme konsert fikk jeg sett svenske Sound of Detestation, som jeg kun fikk med meg bruddstykker av på festivalen. Bandet viste seg imidlertid å spille meget kompetent grindcore med endel småcatchy hardcore-elementer, så det hadde vært kult å få med seg på den store scenen også.

I løpet av hele festivalen fikk jeg med meg én eneste jente på scenen (som hørte til i noen av bandene, ihvertfall). Idiots Parade låter sint som faen, og det blir ivrig fremhevd av en kvinnelig vokalist som strengt tatt høres ut som en hissig jævel av en hund, bjeffende i et heseblesende tempo. Det som irriterer her er at frøken faktisk viser en særs habil vokal de få gangene hun tar det ned i et mer naturlig leie og tempo. Kombinert kunne det fungert som faen om den illsinte bjeffinga heller dukka opp nå og da for å fremheve de sinteste partiene istedet for å være ledende vokal og ende opp som slitsom, samt kanskje tilogmed ta fokuset vekk fra musikken.

Feastem er et av flere finske innslag på festivalen. Det som i utgangspunktet trakk oppmerksomheten min i retning scenen til bandet var soundchecken til trommisen. Suverent en av de mest imponerende skinnpiskerne på festivalen, noe som ikke blir mindre imponerende da jeg finner ut at han kun har spilt et par-tre år! Musikken i seg selv opplever jeg som helt grei, hverken mer eller mindre. Kul dødsgrind spilt på i høyeste grad godkjent vis gir en fet konsertopplevelse, men ikke nødvendigvis noe jeg blir sittende og lytte for mye på hjemme.

Curby, som står bak Obscene Extreme, er flink å dra inn band fra alle kanter av verden, i tillegg til mye krem fra Europa. Wormrot er fra Singapore og spiller rett og slett grindcore. Bandet har bare én gitarist og mangler bass, men greier å lage et ganske tett lydbilde fordet. Det er ikke noe av musikken som fester seg noe særlig hos meg, men som flere andre konserter på festivalen opplever jeg at det er intenst og kult å se, og publikum er gira som faen. Et av bandene jeg føler nok gir endel mer om man kjenner de fra før.

Det neste bandet har jeg heller ikke hørt mye på i forveien, men det hele blir litt enklere når man spiller den typen skitten grinda d-beat som svenske Bombstrike gjør. Det er bandets eneste konsert denne sommeren, og sammen med mye sprit på veien og noe labert med øving på svenskene så regner jeg med endel skrangling her og der. Vel, bassisten mangler stort sett lyd hele veien, og mot slutten av settet går Kraister av scenen så bandet blir stående uten vokalist så lenge at det begynner å bli pinlig. Så nei ting går absolutt ikke på skinner, men det gjør meg egentlig ikke så mye. Det er da skitten krøst det er snakk om..?!? Musikken slår som faen, og bandet overbeviser på scenen, skulle bare kjent låtene bedre fra før.

Venomous Concept er en av to «supergrupper» på festivalen, og samtlige medlemmer var i løpet av festivalen på scenen med minst ett band til, enten som gjesteartist eller med egne band. Bandet har gått meg helt hus forbi i forveien, og jeg merker at dette ikke er riktig kontekst for meg å sjekke det nærmere heller. Grindcore fra man står opp kan vel få mye til å fremstå som anonymt, og det er akkurat det inntrykket jeg sitter igjen med etter denne konserten. Det kommer ikke som noe sjokk at bandet virker temmelig rutinert, men musikken fester seg bare ikke hos meg.

Så er det tid for mer svensk d-beat, nå representert av Disfear. Knalltøft band, men med noen triple drinker innabords presterte jeg likevel å gå glipp av mesteparten. Pinlig og surt, men det jeg fikk med meg var fett!

Napalm Death derimot, kunne jeg ikke gå glipp av. Bandet trenger såklart ingen videre presentasjon, men det er noe spesielt for meg siden det første gangen jeg ser dem, i tillegg til at det faktisk er første gangen de spiller på denne festivalen! Jeg personlig syns nyere Napalm funker som faen, kult å faktisk ha litt låter også. For å si det sånn; mens jeg digger å se gamle videoer med bandet så tenker jeg at det gir en noe mer komplett pakke når pausene ikke nødvendigvis er lengre enn låtene. Vel, bandet innfrir og vel så det. Knallbra spilt, og spesielt Barney har en type ydmykhet ovenfor publikum som på en skjelden måte fremhever og understreker den autoriteten som gamlegutta stiller med. Eksempelvis får han det intenst ivrige publikumet til å stoppe i sine spor på et blunk med kommentaren «Didnt you see that guy falling? Dont you remember Roskilde?», i tillegg til å kjefte på vaktene når han mente de var for hardhente med å kaste ned folk som hadde stått på scena for lenge før stagediving (ja, det var et eget sett med regler, faktisk). Ellers er settet fint og variert, og jeg trives godt med min første Napalm Death-konsert!

Det siste bandet jeg har planlagt å se denne dagen er Wolfbrigade, og atter en gang får vi servert mektig svensk crustpunk på scenen. Det er et av de større svenske jeg ikke er noe særlig kjent med, men når man blander svensk d-beat med det tunge melodiske dødsmetallsoundet fra samme land er det en sikker vinner for min del. Jeg kan ærlig talt ikke si så mye om låtene, men jeg koser meg ihvertfall stort, såpass at jeg idag har tatt meg i nakken for å gå bandet nærmere i sømmene. Godt levert!

Så viser det seg å være en overraskelse på lur til meg idag og. Oxidised Razor har jeg aldri hørt om før, men Carcassreferansen i navnet gir jo en grei pekepinn ang musikken (gammel Carcass, nærmere gore-innpakning, vel og merke). Bandet kommer fra Mexico, og er visstnok et av de første i genren som har benyttet seg av det som er blitt kalt pig squeals. Nettopp der stikker bandet seg også ut, ved at det antageligvis er det første bandet jeg har hørt med squeals som gjennomgående vokal hvor det faktisk har fungert hele veien. Frontmannen snakker ikke et ord engelsk, og har en intenst olm scenepersonlighet som glatt hadde stilt Gaahl i skyggen, og det hjelper nok noe på med hvor autentisk og «ektefølt» jeg opplever konserten. I alle fall et kickass show jeg er glad jeg fikk med meg.