SAINT DEAMON – Pandeamonium
- Posted on 25-07-2009
Det er en glovarm junidag på Grønland i Oslo, og jeg har avtalt å møte Jan Thore Grefstad, vokalist i Saint Deamon, som forøvrig er plateaktuell i disse dager med sitt andre studioalbum; Pandeamonium. Jan Thore var litt forsinket, så jeg satte meg ned på en stille og rolig pub for å nyte sol, vannballonger, og unger med vannpistoler.
Jan kommer tuslende mot meg gjennom folkemengder og små cafèbord.
"Hallo Andreas, dæven for en varme!"
Jeg nikker enig, og foreslår ganske kjapt ett bord innendørs i skyggen, hvor jeg lettere kan manøvrere meg fram på en pc skjerm, mens vi snakker. Jan sier seg enig, og fortere enn svint finner vi ett velplassert bord, og to pils.
Etter litt løsprat, om den nylig avdøde Michael Jackson, og en fyr rett utenfor cafèn ikledd ett par langrennsski, (ikke spør….det var ett utdrikkingslag der) så har vi tid til noen få spørsmål om Jan Thore, og Saint Deamon.
La oss starte rett på. Hvor kommer bandet Saint Deamon fra, og hvordan ble du vokalist for dem?
Vel.. Sommeren 2007 satt jeg og skrev noen mail angående ett par konserter.
Telefonen ringte, og det var en fyr som snakka gebrokkent engelsk. Det var trommisen til Saint Deamon, Ronny Milianowicz, som ringte og fortalte om det svenske bandet. Han trengte vokalist, og hadde ett album klart allerede. Han ville gjerne ha meg som vokalist for bandet. Han sendte meg to låter pr. e-mail, med ex-vokalistens vokal.
Jeg likte det jeg hørte meget godt, og bestemte meg for å reise til Sverige for å møte gutta, å teste dette ut.
I Sverige møtte jeg gitaristen Toya Johansson, som tok meg med i studio for å gå gjennom noen ideer. På dette tidspunktet var jeg kanskje ikke helt sikker, men det hørtes da kult ut.
Da ting kom i gang fikk jeg spille inn vokal på låta "Run For Your Life" fra det første albumet vårt; In Shadows Lost From The Brave. Dette var såpass fett og gøy, at jeg bestemte meg for å fortsette.
Hva mener du selv er forskjellen på det første albumet "In Shadows Lost From The Brave", og det nye albumet "Pandeamonium"?
Hehehe.. njææææi, altså, det er flere krefter i sving på det nyeste albumet Pandeamonium, om du skjønner..? Eller kanskje andre krefter. På siste albumet fikk jeg jo mulighet til å bruke mer av min vokalmelodi og min måte å skrive på.
Litt av forskjellen var nok også at Roy Z var med på før-produsering og arrangering på låtene.
Fyren er meget dyktig i det han gjør.
Dette satte jo faktisk virkelig sitt preg på hele albumet. Det ble vel noe forskjell i strukturen på skiva vil jeg tro, men dette vil vi fortsette med. Altså, ett band utvikler seg jo med tiden, ikke sant? Roy Z var jo med og skrev tittellåta "Pandeamonium" fra grunnen av. Denne låta er skikkelig typisk meg og trommisen, men Roy Z var med fra starten der. Så hvor vi står nå? Tja.. Hele bandet har utviklet seg, og vi er liksom blitt litt mer varm i trøya.
Ja, skjønner. Hvordan var atmosfæren i studio, under innspillingen da? Var alt klart, eller ble noe gjort "on the run"?
On the run?? Nei, egentlig ikke. Alle låtene var ferdige i flere forskjellige versjoner. Alle låtene hadde liksom flere utgaver. Dette ble vel egentlig ikke noe problem. Roy Z hadde jo igjen mye å si på det ferdige resultatet av låtene. Etter dette gikk det på skinner, kan du si. Hadde vel egentlig ikke forventa at det skulle gå så glatt. Hehe.. Ble liksom ikke så mange søvnløse netter som vi hadde trodd.
Hvilke låt eller låter liker du best ved albumet, og hvorfor?
Åjåjåj.. Det er liksom forskjellig fra dag til dag det egentlig. Jeg husker jeg fikk første master på mp3, og da falt jeg fort for låta "Only One Sane". Låta hadde trøkk og hele atmosfæren ved den var jævli kul.
"Fallen Angel" ble etter hvert en superfavoritt ser du. I den låta skjer det liksom mye.
Til slutt fikk jeg det ferdige produktet, og da forandret vel egentlig alt seg. Hehe.. Nå er faktisk mid-tempo låtene favoritter, uten å nevne noen navn. Som åpning er jo de to første låtene helt geniale, etter min mening. Men ja, ting forandrer seg jo hele tida fra dag til dag. Hele plata er egentlig jævli bra, og jeg er storfornøyd med resultatet selv.
Saint Deamon har en rekke med konserter og reiser bak seg. Hvilket innpreg har dette gjort på deg som artist?
Åj, dæven.. Vel, jeg er mindre naiv kan man si, men samtidig mer åpen for de tingene som kan tynge meg og være vanskelig. Jeg har liksom lært at man ikke skal skue bikkja på hårene, hvis du skjønner? Er vel blitt litt flinkere til å takle press, tror jeg. Er liksom litt mer tålmodig nå. Vi har det jo gøy sammen, og jeg har lært å sette pris på alle aspektene.
Du er jo Jan Thore Grefstad. Navnet ditt begynner å bli godt kjent i musikkmiljøet.. Hvordan påvirker dette deg?
Haha.. hmm.. Av og til kommer det jo som en overraskelse når jeg går på gata, og folk plutselig står der med ett album og skal ha signaturen min. Blir litt sjokkert, og føler meg kanskje litt forlegen, men det er klart det er gøy. Altså, kjenner folk meg igjen, så er det vel stort sett fordi jeg har på meg t-shirt med bandets logo.
Da jeg var i USA kom jeg spradene med oppsatt hår, og en rød t-shirt av alt i verden.. Med baggy jeans, ikke sant.. og bassisten var jo også kledd i casual. Vi så altså ikke helt ut som vi gjorde i videoen med andre ord. Med andre band tilstedet, begynte plutselig folket å snu seg å rope "Saint Deamon, Saint Deamon". Det var uventa kanskje, men jævli gøy da. Tror ikke jeg har opplevd det i Norge, for å si det slik.
Men nei, hehe, jeg har aldri hatt denne "depresjonen" som alle snakker om.
USA ja.. Hva med markedet i USA kontra Europa? Hvor tror du Saint Deamon er plassert?
Heh.. Vel, jeg tror ikke vi er så store i USA, men de som liker oss i USA har en veldig hengiven måte å være fans på da. Det er liksom ildsjeler. Dette finner man så klart i Norge og Europa også, for både oss og andre band, men i USA er jo alt større, ikke sant. Men det slår vel begge veier, I guess. Alle band fra USA har jo også klart å overleve i Europa. Det er klart at markedet forandrer seg ganske kraftig, bare ved å ta ett fly over there.
Hvordan er bandet i forhold til fritid og vennskap?
(Jan Thore gliser stort) Hehe.. Man blir godt kjent, skal jeg si deg, når man har ett slikt plateprosjekt og band egentlig generelt. Da vi spilte inn video, bodde vi jo sammen. Når vi spiller er vi jo sammen hele tida, og vi har en god tone blant oss. Tror jeg har fått kjeft èn gang, og da hadde jeg rota bort teksten jeg skulle synge, og da fikk jeg litt deng, hehe..
Hva er det verste du har opplevd Live.. flaueste kvelden, eller noe slikt?
*Kremt* Skulle detta intervjuet ta lang tid sa du? Hehe..
Tjaa.. En gang tryna jeg over noe gaffatape på scena, og gikk rett i dørken. Om det var så flaut, vet jeg ikke.. Men dæven det var vondt.
Ja, klokka går fort og det er vel på tide å stikke hjem til middag. Ett siste spørsmål.. Kan du selv forklare bandet ditt og musikken din med egne ord?
Vel, er du ute etter noe du allerede kjenner, og liker melodiøs metal, så kjøp skiva og kom å se oss. Det er en blanding av flere melodiøse genre pent pakket sammen på en logisk måte. Liker du ikke den nye skiva du kjøper, så skal jeg garantere deg at du har en kompis som vil digge den. Hehe.. Alle umusikalske mennesker har faktisk en musikalsk side av seg selv.
Jeg har bare en ting å si: LØP OG KJØP!
Vi drikker opp skvetten med pils, og tusler hver vår vei i sola.
Saint Deamon – Pandeamonium (Review)
Albumet starter med førstelåta Deception. Mørke riff dundrer ut av høytalerne, skumlere enn en vinkjeller på natta.
Toya Johansson gjør seg straks til kjenne med gjennomtenkte melodier, fulgt opp av Ronny Milianowicz på trommer, og Nobby Noberg på bass, før etter undertegnedes mening, en av nordens beste vokalister innen genren, Jan Thore Grefstad, leder seg inn med sin signatur av vokal. Rekkevidden på Grefstads vokal er allerede skyhøy i åpningslåta,
Låt 2, 3, og 4 (The Only One Sane, Pandeamonium, og Eyes Of The Devil) setter virkelig identiteten til hele albumet på plass, og bandet trekker ikke pusten en eneste gang.
Det som imponerer mest, er at "spennet" i musikken ikke slipper taket før låta er over. Drivet og elektrisiteten holdes ved like.
Låt nr. 5, (A Day To Come), roer tempoet en smule, og i god stil ledes en ballade inn med rene gitarer og stilmessige trommer. En 23 sekunder tight og velskrevet hovedsolo minner lytteren på at dette ikke er siste ballade til Unni Wilhelmsen.
Man skulle mene at en av måtene å gjenkjenne en hit låt på, er at man instinktivt tenker; "den melodien må jeg da ha hørt før", første gangen man hører låta.
Vel, albumet Pandeamonium er fylt til randen med rytme melodier og logiske avbrekk i form av bassganger, og trommer.
Låt nr. 6 (Way Home) skulle bevise dette med en sterk start med hovedmelodi på gitar, som glir rask og kontant fra ett trommebrek over til Grefstads første vokalvers.
Det hele bygger opp til refrenget der Grefstad gir seg til kjenne øverst i skalaen.
Albumet har en tight og mørk stemning over seg, med progressive trekk her og der gjennom skalaer, som bygger en sterkere ramme rundt seg.
Låt nr. 7 (Fallen Angel) viser dette med overnevnte. Teksten er sterk og vokallinjene treffer ballansen mellom rytme og melodier meget bra.
Låt nr. 8 (The Deamon Within) er knallhard på sitt vis, med harde rytmebrekk.
Dette er power metal på sitt beste, men det som slår en er at bandet har vært fornuftig nok til ikke å overdrive selve lyden, og alt tyder fornuftig mixet i stereo, og øret for med seg hva som skjer på bassgitaren, selv om gitaren og trommene dundrer tight.
Gutta på instrumentene passer på å gi en høy vokal pauser innimellom, med subrytmer.
Og dyktigheten kommer rent musikalsk frem, og alt tyder på selvsikkerhet til siste detalj.
Låt nr. 9 og 10 (Oceans Of Glory, Fear In A Fragile Mind) ligger omtrent i samme klasse, men allikevel hver for seg som avslutning på albumet. Man tenker heroiske tanker om heder, død og ære. Oceans Of Glory minner meg om korstemte krigere med løftende sverd i seier. Selve låta setter sitt særpreg med mye avbrekk i rytmen, noe som også gjør at det hele blir mer interessant for selve øret. Avslutningslåta Fear In A Fragile Mind, tar for seg godt driv, og energimessig nedtoning, sammen med lange koringer hvor gitarene pauser fra tekniske riff.
Sammenlagt vil jeg si at dette albumet bygger suksessen videre fra bandets første album; In Shadows Lost From The Brave. Det er tydelig at dette albumet var ment mørkere og dypere, dog signaturen til Saint Deamon viser seg sterkt i løpet av første låt.
Den typiske følelsen over klassisk "power metal" med hylende vokal, og dårlig mix, er her fraværende. Med sine gjennomtenkte melodier, slagkraftige og mørke riff, viser Saint Deamon seg også som ett steinkraftig og solid rockeband. Musikken er gjennomtenkt, og hele albumet gir bandet ett bredere spekter enn det jeg er vant til å høre fra tilnærmet like band. Saint Deamon viser seg her som dyktige musikere som vet hva de går god for, og hva de kan levere. Så langt i sommer er dette virkelig en av mine favoritter på Ipoden.
http://www.myspace.com/saintdeamonband