INFERNO 09 – Dag 2 – Rockefeller & John Dee

Andre dag på IMC startet kl 13:00, utenfor Scandic Edderkoppen. Første felttur skulle til å starte. Turen gikk til vikingskipmuseet, hvor vi blant annet skulle få se en eksklusiv konsert med Wardruna, som spilte den første konsert noensinne som ble holdt på vikingskipmuseet. Da vi ankom ble det en introduksjon til museet, og vi fikk høre om vikingskipene som sto til utstilling, om det som var funnet i skipa, om runer og om et instrument som var funnet fra vikingtiden. Etter at dette var ferdig var det tid for Warduna!

Warduna består av Einar Kvitrafn (vokal, diverse instrumenter og lyder), Gaahl (vokal), Lindy-Fay Hella (vokal, fløyte), Egil Furenes (tagelharpe, hardangerfele), Arne Sandvoll (perkusjon, backing vokal, ambience) og Thomas Lønnheim (perkusjon). Warduna skaper et utrolig lydbilde med tradisjonelle folkeinstrumenter, og enkelte innslag som trestammer og beinrester. Man kan lett bli tapt i musikken, noe jeg virkelig fikk merke. Vokalene er veldig forskjellige, men skaper et veldig behagelig samspill, med den kraftige mørke bassstemmen til Gaahl, tidligere kjent fra Gorgoroth og nå Godseed, Kvitrafn's (bl.a. ex Gorgoroth og ex Sahg) litt lysere mannevokal (lysere enn Gaahl vel og merke!), og Lindy-Fay's utrolige damevokal.

Bandet har fått plass rett foran Oseberg skipet. De er alle ikledd tradisjonelle klær og i det de kommer ut på scenen, blir de vel 200 oppmøtte totalt stille, og uten introduksjon starter showet. Alle tre vokaler runger i lokalet, vikingtiden er tilbake! Den neste halvtimen er fylt med rennende bekker, fløytespill, og vakre melodier fra instrumenter og stemmer. Oppmøtet var veldig bra og man fikk virkelig følelsen av å være med på noe episk da man på nært hold får oppleve stemningen rundt Warduna. Et band jeg absolutt ønsker å se og høre mer av!

Etter omtrent en halvtime var showet dessverre over, og vi måtte så finne bussen for å dra tilbake til Edderkoppen, og årets andre panel. Dette panelet besto av blant andre King (Gorgoroth, Sagh, I, Audrey Horne, Jotunspor), Silenoz (Dimmu Borgir), Christine Carney (CC Management, USA) og en av deltakerne fra panelet dagen før, Jone Nutinen (Urbanited Music, Finland), emnet var " Endorsement and sponsors.". Dette emne var noe skuffende, det er begrenset hvor mye man kan si om dette, og det var derfor ikke så veldig mye man fikk ut av det. Konklusjonen er vel at dersom man ønsker sponsor/endorsement avtaler, må man jobbe hardt, bli kjent, og mase på firmaene for å få det man ønsker. Noe som vel egentlig sier seg selv.

Det siste på listen for IMC den dagen var et Live intervju av Silenoz og en noget distré King. Intervjuet ble utført av Gunnar Sauermann fra Metal Hammer, og handlet om "Fortid, nåtid og framtid for Norsk black metal". Mange viktige temaer berøres, og Gunnar spør King bl.a. om DVD innspillingen i Kraków i 2004, og Silenoz om kontroversene rundt han selv og Dimmu Borgir generelt. King kommenterte også at han syns det er dårlig at mange nye black metal band spiller akkurat samme musikk som ble spilt for 20 år siden. Dette er noe jeg skulle få se live allerede samme dag.

Dagens porsjon av IMC var over, og det var på tide å jakte på mat i et meget stengt Oslo sentrum. Peppes Pizza reddet dagen, men førte dessverre til at jeg kom noe forsinket til konsertene, og fikk ikke sett noe før Kampfar gikk på scenen.

Kampfar: Norske Kampfar står alt på scenen idet jeg kommer halvt løpende inn på Rockefeller. Bandet står foran en gruppe allerede veldig slitne festivaldeltakere, og de gjør sitt ypperste for å få liv i publikum. Og Dolk klarer virkelig dette! Etter noen sanger kommer flere og flere hender i været, og Dolk takker oppriktig for det han får, mens han samtidig drar opp stemningen enda mer. Musikken er nydelig, til tross for bruk av trigger og lyden er bra for Rockefeller å være, en scene som til stadighet viser seg å være vanskelig å oppnå god lyd på.

Azarath: Jeg kommer ned litt sent til et litt over halvfull John Dee der det satanistiske death metal bandet Azarath står og spiller. Scenen domineres totalt av frontmann BRUNO, som virker som en enorm kjempe mellom bandets to veldig små gitarister. Bandet er definitivt teknisk flinke, og absolutt erfarne musikere. Det virker som at alle tekstene til Azarath inneholder ordet Satan, noe som i min mening er ganske latterlig. Midt i settet stopper Bruno opp, ser utover publikum og skriker "What the hell is wrong with you?", siden livet foran scenen er heller labert, og det virker oppriktig som at mannen er særdeles skuffet over at det norske publikum ikke ofrer kattunger til satan, og voldtar hverandre i en orgie av inferno og helvete. Dette ødelegger nok mye for bandet for etter dette forsvant omtrent halvparten av publikum, før Azarath fullførte settet sitt.

The Batallion: The Batallion (må ikke forveksles med Battalion, et fantastisk dødsmetal band fra Belgia) er et noget harry thrash/death metal band fra Bergen. Bandet er for meg omtrent like interessant som Sarke dagen før, dog mye mer samspilt. Det er rett og slett ikke helt min greie. Lyden er i og for seg brukbar, men det ender fort med meg på en sofa i et av Rockefellers siderom, hvor jeg tilbrakte hoveddelen av konserten, lykkelig for å få sitte etter en veldig lang dag, ikke fullt så takknemlig for støyet i bakgrunnen, noe som vel oppsummerer mine følelser for bandet. Vil også nevne at myspace siden deres er totalt uleselig, som fører til at jeg med glede hopper videre til neste band på listen:

Septic Flesh: Det andre bandet fra Aten (er det noe i det greske vannet kanskje?) som skulle vise seg å briljere med fantastisk death metal! Jeg skal holde dette kort siden dette også blir anmeldt av Roy, men det må understrekes at Septic Flesh var et av de absolutte høydepunkter på Inferno i år!

Øyvind

 

Septic Flesh: Septic Flesh blir helt sikkert altfor symfonisk for mange av dem som liker death metal. Men det vokalisten gjorde i løpet av konserten på Rockefeller er noe av det sterkeste jeg har hørt på mange år. Det var ikke bare brutalt, det var så brutalt at jeg fikk antydning til tårer i mine rødbruna ögon. Og når musikken er mektig, når bandet får med seg publikum og det hele blir en maktdemonstrasjon av svulstig brutalitet, ja da er livet verdt å leve. Det at bandet spilte de 5 beste låtene fra "Communion", fjorårets mesterverk, var heller ikke å forakte.
Nå blir det naturligvis bruk av samplinger som gjelder siden bandet og selskapet neppe har råd til å leie inn orkester og kor. Og det er selvsagt helt greit. Måten bandet har inkorporert samplinger sammen med sin brutalitet på er intet mindre enn særdeles flott. Og Septic Flesh har nok symfoniske elementer til at det ikke bare blir brutalt hele tiden. Dermed blir det brutale enda mer brutalt. Høy lyd, et lydhørt publikum og fantastisk musikk. Septic Flesh var definitivt mitt høydepunkt under årets Inferno festival.

Pestilence: Det var ikke vanskelig å skjønne at Pestilence ikke skulle headlinet denne dagen. Og det skyldes ikke mangel på kvalitet i deres musikk, men heller det at bandet har vært borte lenge og det tar tid å komme tilbake i god nok form. Albumet "Resurrection Macabre" har nylig kommet på markedet og derfor ble det vanskelig for bandet. Nå var det jo ikke Pestilences skyld at Meshuggah fikk sykdom i familien. Men jeg har en mistanke om at mange av Inferno folket ikke kjenner særlig til de eldre albumene, og heller ikke har brukt nok tid på det nye albumet.
Selve konserten forløp helt OK. Lyden var grei, dog en nedtur etter Septic Flesh' vellyd. Bandet spilte en del nye låter, og selvsagt en god del gammel, fra alle albumene. Min favoritt "Suspended Animation" var utelatt, men med låter som "Lost Souls" og "Out Of The Body" kan man jo ikke sette seg ned for å gråte. Soloene var naturligvis velspilte. Men det som i mine ører trakk ned litt for mye, var vokalen. Den var rett og slett for lav i mixen, slik jeg oppfattet det. Synd egentlig, siden resten var helt OK. Jeg tror at mot slutten av den kommende turneen til Pestilence vil publikum få se et tryggere og mer kompakt band. Og det hadde vært kult å sett dem på Hole In The Sky til høsten, tight som faen!

Roy

For bilder, sjekk vårt bildegalleri.