INFERNO 09 – Dag 1 – Rock In, John Dee, Blå

Sverige er eit uppkome av skitne old school bands, i kveld er her Vörgus. Ein trio eg ikkje har höyrt før, men som gladeleg høyrer igjen, for dette var likandes! Black/Death/Thrash – som vanleg for band i den svenske underskogen dette tiåret, so inkorporerar Vörgus delar frå alle dei tre ekstremsjangrane, og det særs vellukka. Vörgus (som visstnok skal tydas baklengs) legg Metal'en sin i umråda rundt band som Deathwitch (RIP) og Bestial Mockery (RIW). Finn ikkje upp krutet på nytt, men presenterar eit knippe låtar som er stundom headbang-venlege, stundom høgtempo, men fyrst og fremst sundrivande skarpt og tydeleg. Alle dei tre i bandet høyrast tydeleg, Rock In, ei bule som knapt har ein konsert gjennum heile året, overraskar med gromlyd. Overtydande!
  
Deathhammer, ja. Bandet som er orsaka til at eg framleis er i byen, og ikkje på fjellet og trekkjer frisk ølluft. Trast dei er i gong er her klårt at me får eit langt meir utydeleg lydbilete enn Vörgus'. Brutal primal Thrash. Som riven ut av ei demo-innspeling av Papsmear, kaotisk speleglede, intenst, og mest av alt: Deathammer lèt so jævla godt gamleskule-Thrash fra midten av 80-talet, meir enn desse banda gjer sjølv no for tida. Salsteen kjeftar fram tekstane i ei trong glipe millum gitarane, trommane og eigen bass. "Metalattentat", "Possessed", "Tormentor", og fleire til, men det var ikkje før "Unholy Sacrifice" at folket byrja å røre på seg på golvet, moshmoshmosh. Slaughter's "Tyrant Of Hell" kom som eit rasande uvèr, før han Bowel/Channard (Lobotomized, ex-Diskord) entra scena: To låtar eg ikkje kjende, skar tydelegare gjennum høgttalarene enn settet elles. Pure Thrashmageddon, norsk galskap i lydform. Høyrer på Black
 Metal-konsertar rett som det er, men denne Deathhammer-gig'en er det mest ekstreme eg har høyrt sidan Metal Merchants. Hail!
  
Warlord UK er eit atteruppstådd Death Metal-band frå tidleg 90-tal. Her vart det snøgt jævlig nedtur grunna bass-teknisk trøbbel, lange pausar tidleg i konserten. Gitaristane får i millumtida høve til å syne kva dei kan, og det var grimt godt! Men når dei kjem i gong med att låtane vert dei døyvde av den sure basslyden. Høgt volum no, trommehinnane mine sveittar so spruten står, men det som drep spiriten for min del er når bassist-/vokalisten absolutt må snu seg frå publikum etter kvar låt, og eg tenkjer: Å nei, pause no att! Warlord UK fortset i same old school-ande som Vörgus og Deathhammer, og det heile verkar solid, eg kan utover i konserten kjenne att denne denne myrke DM-stemninga i supplement til supportbandas meir utadretta neve-i-tryne-Metal. Kan plasserast nær beitemarkane til Bolt Thrower, men utan Karl Willett's granittvokal. Glitrande riff og soli bryt igjennum so vidt; fyrst og fremst er dette skiten, dyster Death Metal, der tunge og raske parti skiftar utan at lyaren eigentleg vert rykt ut av stemninga.

Olve

 

Sarke: Man kan ikke få med seg alt. Jeg regner med at det er derfor det er en såpass variert meny på programmet. Selv valgte jeg en tur innom John Dee for å se og høre Sarke. Å se dem var like inspirerende som å se maling tørke, selv om Nocturno Culto har fått en ok lengde på håret sitt igjen. Bandet var ikke særlig samspilt, men med tanke på at dette vel var første gigen de har gjort, så endte dette opp som en sjarmerende aften der musikken bærer vitne om at det er live Sarke kommer til å fungere best. Det nye albumet er fengende, men med et fullsatt John Dee tror jeg musikken kommer til sin rett. Lyden var ok.

Vulture Industries: Vi visste ikkehelt hva vi skulle gjøre etter John Dee besøket, men vi tok turen innom Victoria på Karl Johan, for å sjekke ut lokalet. Ja, du leser riktig. Og lokalet er kult det. Her burde det være fine muligheter for flere metal konserter. Dog, har en mistanke om at det sikkert er dyrere å leie rom for kvelden der i forhold til andre mer kjente metal lokaler, og de spilte jazz i pausene. Da blir det bare jåss… Men den korte turen innom ble til en hel konsert. Ingen av oss vandrende metalhoder følte for å forlate siden Vulture Industries spilte musikk som gjorde et gammelt Arcturus hjerte god. Fin lyd, en spinnvill vokalist og musikk som inneholder mye kult. Det hele føles teatralsk og for dere som ikke kjenner til bandet, så skyldes denne følelsen at dette minner om "La Masqerade Inferale" på sitt mest teatralske. Herlige låter som tar uventede vendinger, iblandet vokallinjer som får deg til å smile. Det hele er satt sammen på en fremragende måte der ingenting føles feil. Sørg virkelig for å få med deg dette bandet neste gang de spiller opp til teater.

Blood Red Throne: På et overstadig fullpakket Blå var det death metal for alle pengene jeg ikke betalte for å komme inn. Det var det vel ingen andre som gjorde heller, om jeg husker rett. Dog, de hadde vel betalt for Inferno-inngang, så gratis var det ikke lell. Nok pisspreik…
Blood Red Throne gjør sine saker enkelt. Det er brutal death metal fra start til mål, det være seg om det er blastbeats, midt-tempo eller tunge, sakte riff. Lyden var helt Ok, og håret flagrer når basstrommene gjør sitt for å lage vindkast i seilene. Norges beste death metal band fungerer best live! Kanskje blir det litt kjedelig når man ikke kjenner til absolutt alle låtene til bandet, men det er allikevel variert nok til at det ikke gjør noe. Det er death metal hele veien, så da er man selvsagt fornøyd hele veien hjem.

Roy

 

Dagen startet tidlig for meg, siden jeg måtte på jobb på morgenen, men kl 12 var jeg endelig på vei til Oslo. Noen korte timer senere, og ikke overraskende, etter noe selvfølgelig stress med billetter, satt jeg på Scandic Edderkoppen og ventet på at Inferno Music Confrence skulle starte. IMC er et årlig bransjetreff for metall musikk, ledet av Anders Odden (Cadaver, Magenta, Celtic Frost). IMC ble arrangert for 4 gang i år, og er for alle som jobber eller ønsker å jobbe i musikkbransjen. Som bassist i et lokalt Goth Metal band er jeg her for å lære hvordan man kommer seg fram i musikkverdenen i dag, og hvor vidt dette er mulig. Alt foregikk på engelsk, med tanke på de som hadde kommet langveisfra.

Litt forsinket startet Anders med et foredrag som het The Real Shit – The truth about the music-biz, og startet ganske enkelt med sitatet "Never fuck the people on your way up, because you will meet them on your way down!" – Ozzy Osborne. Foredraget handlet om hva man måtte gjøre for å få bandet sitt kjent, hvordan man måtte sette opp bandet, hva man skulle se etter og ikke minst hvordan man skulle få støtte til inspilling av plate og gigs. Foredraget varte i omtrent en time, selv om jeg er overbevist om at Anders kunne holdt det interresant mye i lengre tid.

Etter en kort pause startet ukens første panel, panelet besto av Michael Berberian (Season Of Mist Records, Frankrike), Tony Boden (First Contact Agency, UK), Bjørn Aleksander Brem (advokat og Gothminister, Norge) og Jone Nuutinen (Urbanited Music, Finland). Panelet snakket om hvordan band kunne få platekontrakt, og hvordan man kunne komme i kontakt med de individuelle medlemmene i bandet. Kunklusjonen er vel at som nytt band i dag, vil man trenge et ekstremt bra materiale for å få kontrakt, noe som ikke har vært fullt så viktig tidligere, eller alternativt jobbe veldig hardt for det – mer så enn før, og man kan kanskje sammenligne det med det norske blackmetal band måtte igjennom for 20 år siden.

Etter panelet var ferdig, fikk jeg noen minutter å snakke med Bjørn, noe som virkelig hjalp meg et steg videre, en veldig hyggelig mann med mer enn nok kunnskaper om bransjen han jobber i. Samtalen endte da dagens andre foredrag startet, "IMC Artist Workshop" med Jone Nuutinen fra forrige panel som foredragsholder. Det skulle nå handle om hvordan man kan promotere bandet sitt, og hvilke forskjellige promoteringsmetoder som er til stede i dag.

Det var så på tide å ta bena fatt, i det vi gikk til Rockefellers VIP område, og fikk mat, drikke, og tid til å sosiallisere, her var det mange forskjellige folk, blant annet en mann som ville ta bilder av skjegget mitt. Festen varte fram til Sarke gikk på scenen på John Dee, da vi beveget oss ned og bandet startet å spille.

Mencea kommer fra Aten, Hellas, og vil ikke være det eneste greske bandet som overrasker meg i løpet av helgen! Mencea spiller musikk man kan headbange til, aggressiv kraftig musikk med melodiøse innspill og en meget bra vokal, de skaper liv på scenen, og spiller veldig bra. Lite mer å si om Mencea, men kan anbefale å sjekke dem ut dersom man aldri har hørt om dem.

For bilder, sjekk vårt bildegalleri.