SONATA ARCTICA – Oslo – Rockefeller

For deg som ikke liker fotball, venneligst hopp over dette første avsnittet. Det var et band som spilte før Pagan's Mind, men jeg prioriterte for en gangs skyld, særlig siden jeg ikke har noe kjennskap til Vanishing Point, å se fotballkamp. Jeg husker da jeg var en yngre metaller, og Erik Torstvedt spilte i Tottenham. Da klipte jeg ut oppslag fra avisene, jeg fulgte med på resultatet og humøret mitt kunne i verste/beste fall bli påvirket av resultatet til mennesker jeg visste navnet på, men som jeg ikke kjente i det hele tatt. Denne sesongen har Tottenham begynt elendig, og da Liverpool stod på menyen tenkte jeg at jeg heller drar på konsert tidsnok. Men neida, en Liverpoolfan og kompis lurte meg med og det endte med at jeg kjedet meg gjennom første omgang, særlig siden Liverpool tok ledelsen etter to og et halvt minutt. For å gjøre den andre omgangen kortere, så scoret Tottenham en gang og Liverpool en til. Men det ble allikevel 2-1 til Tottenham. Og det var et fin fint selvmål Liverpool scoret.

Humøret mitt var veldig så bra da Pagan's Mind satte i gang med sin futuristiske power metal, der en gitarist onanerer gjentatte ganger gjennom konserten, bassisten basser rytmer, trommisen peiser på og vokalisten hyler og skriker og står i. Oppå dette lappeteppet av musikk og sang bidrar keyboardisten til at bandet får et scientific preg. Dette kan kanskje sees på en DVD til neste år, siden kveldens konsert ble tatt opp. Det er avhengig av om bandet får luket bort en del feil underveis, som det at Nils begynner å synge ca. 10 sekunder før han skal, mikrofonen mister sin ledning med det resultat at vokal mangler her og der og at den noen ganger manglende tight-heten som forventes glimrer med sitt fravær. Nå var dette vel første konserten på denne tre ukers turneen. Uansett, DVD eller bare nok en konsert, dette var koselig. Musikken til Pagan's Mind er fengende, fansen kan tekstene (irriterende når noen synger like i nærheten, og langt i fra er like i nærheten av vokalistens stemmeprakt) og Nils er helt på styr. Han får med seg publikum, han inviterer dem til å synge med, det klappes i tide og noen ganger i utide (for eksempel når det tar noen klapp før takten blir unison) og det headbanges innimellom også. Som fan må jo dette være en drømmekveld, siden bandet smiler og er i form, og for bandet må dette være kult siden det er fullt på Rockefeller. Mao, lurt av Sonata Arctica å ha med Pagan's Mind i Norge. Håper det blir like bra i utlandet.

Jeg kjente ingen og dro alene på konsert. Flate heller, det skal jeg gjøre flere ganger. Ingen som maser, ingen som forstyrrer og ingen som plager meg med sine egne meninger, når alt jeg vil er å ha mine egne meninger. Selvsagt er de øldrikkende skravlebøttene på plass langt bak i lokalet, men det gjør da intet siden jeg har føtter å gå med og går derfor lengre frem og litt tilbake. Og mens bandet traller seg gjennom den ene låten etter den andre, og alle soloene, så koser jeg meg, ser meg rundt og legger også merke til at det er langt flere pene damer her enn det er på ekstremmetal konserter. Lurer på om jeg må endre musikksmaken min fremover…, kanskje til og med ta en tur på Hammerfall konsert til våren. Nok mannsjåvinisme her og mer om lyden. Lyden var både høy og klar, og jeg er overrasket over hvor mye trøkk det er i musikk med tanke på at det bare er en leadgitar. Men bassen har en fremtredende rolle på scenen, og skaper en rytmeseksjon sammen med trommene som gjør at herr Lofstad kan kose seg med det han gjør best (i Norge?), nemlig disse soloene. Jeg blir selvsagt imponert, men også litt lei siden det føles som mye og mer av det samme etter hvert. Heldigvis er låtmaterialet til Pagan's Mind variert nok til at det aldri blir kjedelig. Konklusjonen blir derfor at dette var en flott stund sammen med dette norske bandet med eminente musikere, en vokalist som nok synger litt for mye vibrato, men vi liker for all del vår King Diamond. Nils er rett og slett flink. Oi, der hørtes jeg ut som en førskolelærer, men Nils er flink. Han treffer tonene og synger med tilstedeværelse, samtidig som han kommuniserer med publikum hele tiden der han spretter att og frem på scenen. Og av og til går av scenen og lar Lofstads soloer stå for snakkingen.

Og så fikk jeg vondt i hodet. Dette fordi etter en stund med trøkk i, med variert låtmateriale og med et band som virkelig trivdes på scenen, så kom dette finske popmetal-bandet på scenen. Hjelpe meg hvor tamt det ble. Sonata Artica er sikkert flinke til det de gjør, men det som er synd er at det de gjør er urkjedelig. Vokalisten har ikke noe power i stemmen og ikke synger han fint. Det er rett og slett ikke noe særpreg og dermed ender det hele opp som en seanse i kjedsomhet. Skjønner ikke helt hvordan dette bandet har slik en suksess, samtidig som jeg har en mistanke om at det har med enkelheten til bandet å gjøre. Der for eksempel (tatt helt ut av luften) Pagan's Minds låter klokker inn på opptil 10 minutter, kjører mine finske uvenner med låter på ca. 4 minutter. Og det er vers, vers, refreng, vers, refreng, en solo eller to, vers, refreng. I hvert fall tror jeg det, fordi det føltes som om at jeg sovnet og svevde på svarte skyer langt bort fra Rockefeller. Jammen var dette finske bandets musikk kjedelig, ja! Og ekstra galt blir det i mine ører når hovedbandet har dårligere lyd enn supportbandet. Men for all del, liker du din heavy metal helt straight og nærmest popaktig, så sørg for å være i nærheten neste gang de kommer til Norge, fordi det gjør de helt sikkert siden de sikkert fristes av et fullt Rockefeller. Håper bare de slipper å være hovedband ved en annen lignende anledning.

For flere bilder, sjekk vårt bildegalleri.