NILE – Oslo – John Dee

Hvilket inntrykk man sitter igjen med etter en konsertkveld kan grunne på så mangt. Jeg tror forventningene man har i forveien ofte har mye å si, og denne kvelden stemmer det ihvertfall som en amerikaner på valgdagen for min del.

Kveldens første band er finske Omnium Gatherum, et band jeg såvidt har sjekka via Myspace i forveien, og heller ikke greier å få med meg mer enn de siste 1-1,5 låtene av. Det lille jeg imidlertid rekker å få med meg er strengt tatt også akkurat det jeg forventet. Sjukt kjedelig og malplassert musikk i forhold til resten av kvelden. Det låter kanskje ikke helt typisk finsk, men er likevel gjennomsyra av sukkersøte melodiske riff og «liksombrutalitet». Neiggu, Nightwish møter AC/DC er ikke min greie, men de gjør ihvertfall en ok jobb på instrumentene sine.

En liten pauseøl før Severe Torture går på er på sin plass, og behovet melder seg gjeldende igjen relativt kjapt under konserten også. Jess, vi snakker et solid liveband, men musikken blir rett og slett for kjedelig i mine ører når jeg hører den levert fra scenen i kveld. Vi snakker en 50/50 mix av svensk death fullt av skankbeats og amerikansk moderne blastbeat-fest, og det blir rett og slett for monotont for meg når jeg ikke har noe inngående kjennskap til låtene fra før av. De fremstår likevel, som nevnt, fram som et veldig kompetent band på scenen.

Grave er et band jeg har en del nærmere forhold til, da jeg har snurra skivene en del og fått med meg svenskene 2 ganger før. Første gangen på Rockefeller hadde jeg høye forhåpninger og blei veldig skuffa, neste gang på lille Club Maiden håpa jeg på lite, men følte at jeg satt igjen med mye. Her på John Dee som er midt mellom i størrelse oppleves det faktisk også et sted midt imellom. Bandet oppleves som rutinert, både på godt og vondt. Flinke folk som har gjort dette mange ganger før, men det virker også litt uinspirert til tider. Det av kveldens band som jeg mener er mye mer riktig på et sted som Club Maiden. (Hvor konserten egentlig skulle vært). Rip byens beste metallscene.

Til slutt bandet som virkelig har reist langveis fra for å underholde oss. Nile har vært i Norge en del de siste årene, og de 3 forrige gangene har jeg storkost meg. Som det ofte blir sagt så kan en Nile-konsert fort oppleves kaotisk med et vanskelig lydbilde og intrikate låter, derfor er det viktig å ha låtene i ryggmargen i forveien for å virkelig sette pris på konserten. Her faller det litt igjennom for min del, med en mye mindre skreddersydd setliste enn de forrige gangene, mye låter som jeg ikke syns når helt opp i utgangspunktet og dermed sliter litt med å følge live. Joda, det er kveldens suverent feteste band og Black Seeds Of Vengeance live gir fortsatt en følelse av å være større enn livet sjæl, men det blir bare ikke like fett som de forrige gangene jeg har opplevd bandet. De fleste jeg har snakket med om konserten syns det var godt levert, men jeg følte strengt tatt ikke at kjemien var helt riktig på scenen heller. Savner også virvelvinden Joe Payne som de hadde med på forrige runde. Nå har ikke Ithyphallic greid å sette seg ordentlig her i gården, så at det til sammen ikke oppleves like fett som tidligere er vel nesten å forvente, men sitter igjen smått skuffa likevel.

Jevnt over godt oppmøte og bra stemning i publikum, men underholdningsverdien hos bandene havna godt under par for meg, dessverre.