MOTSTØY 2008 – Dag 1 – Notodden, Sliperihallen
- Posted on 12-10-2008
Før resten, som jo er alt det som skrives om selve musikken og opplevelsene i forbindelse med de komponerte toner, så vil jeg gjerne meddele at det å kjøre ut av hovedstanden, også kalt tiggerstaden, når klokken er omkring rushtrafikk er like givende som å høre maling tørke. Men etter mye om og noe men, så havnet jeg på Notodden og gjorde meg særdeles klar for litt blues. Blues? Ups, feil årstid. Det ble dog noe jazz underveis, men det skinnende eksemplet på kvalitetsmusikk skal jeg komme tilbake til noe senere.
Motstøy festivalen er en musikkfestival, og ikke en sammenkomst for fulle folk som synes det er viktigere å drikke fremfor å konsentrere seg om musikken. Ja, det er, og egentlig liker jeg ikke ordet faktisk men faktisk vil jeg bruke ordet faktisk her, faktisk mulig å høre konserter i sine helheter uten å bli forstyrret av støy og ståk og folk som prater skit og forteller om hvor full de er, når de begynte å drikke og hvor mye de skal drikke etter at konsertene er over. Særlig når en festival som Motstøy, der det både er band innenfor ekstreme proporsjoner men også de som tar seg av sjelslivet på en roligere måte. Jeg mener, hva har Gorgoroth og The Flower Kings til felles, foruten at de begge spiller på Motstøy og at jeg er veldig blad i begge bandene? Ja, de bruker vokal, trommer, gitarer… Men utenom det så er vel budskapene som natt og dag og noe midt i mellom til tider. Dette gjør Motstøy festivalen til en jeg besøker hvert år og koser meg med. Slipp ungdommen frem. Og for at ikke dere skal tenke at en 37 år ung Roy Kristensen drar hit for å se på ungdommelige jenter i tenårene, så skriver jeg – fuck off! Dette handler om musikk. Hehe, er jo gammel nok til at jeg kunne vært faren til de fleste her.
Sliperihallen er en gammelt klenodium som ble brukt til et eller annet under krigen og sikkert før det. Den ligger i eventyrlignende omgivelser langs elven som sildrer gjennom byen. Stemningen er edru og god, bandutvalget er variert og det er musikk for pengene.
Wintergrave & In Salvo
Grunnen den overnevnte rushtrafikken rakk jeg dessverre ikke disse to bandenes fremføring av hva nu enn slags musikk de spiller.
www.myspace.com/wintergraveband
Benea Reach
Sist jeg hørte dette Oslo bandet var i sommer, da de spilte på Oslofestivalen bak Rådhuset. Det som er med dette bandet er at de spiller noe så unorsk som en form for metalcore. Personlig er dette utenfor det jeg liker, men jeg klarer å høre mye som er bra. Lyden er klokkeklar og det gjør at bandets aggressive rytmeseksjoner kommer til sin fulle rett. Det er til tider fengende, musikken gir rom for headbanging av de relativt få fremmøte og bandet gir av hele seg. Det som for meg personlig blir galt er når vokalisten trer frem med sin -core. Han skriker og hyler og gynger frem og tilbake. Jo da, han lever seg absolutt inn i musikk og han og bandet skal ha kred for at de virkelig gir av seg selv. Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg til at ungdommen blir inspirert av Benea Reach på en energisk måte, selv om man ikke liker musikken i seg selv.
Anti-Depressive Delievery
Jo da, de har da barter og skjegg, et par av disse tre trønderne som utgjør Anti-Depressive Delivery. Og de spiller godt. Jeg la merke til at jeg koste meg stort med måten bassen får sin plass i låtene, der den er likestilt med gitaren. Det blir dog noe stillestående over hele fremførelsen, da de to frontfigurene stort sett bare står der og gjør det de skal gjøre, nemlig å spille låtene sine.
Jeg likte godt det forrige albumet deres, men det nye får jeg ikke helt grep om. Skal jeg bedømme ut i fra det de fremførte fra nettopp den nye utgivelsen, så er for mye Western der inne i låtene. Og dermed blir bandets form for progressiv metal mye kjedeligere enn jeg husker den var tidligere. Kanskje har de valgt denne fremtoningen for at det blir mer låter ut av det, men jeg synes at bandet mister det meste av det som preget deres forrige album.
Lyden var klar og tydelig, og som sagt, bassen var en glede for meg som vanligvis bare legger merke til gitar, tromme og vokal. Nå er jo bass også en gitar, men i denne sammenheng skriver jeg om bass som bass, og ikke som bassgitar. Når vokalen heller ikke er så sterk som jeg hadde håpet, så ble dette til tider slapt og kjedelig. Enkelte partier er litt iørefallende, men det skjer rett og slett ikke nok til å holde på min interesse.
Shining
Neida, det er ikke Kvarforth som nok en gang har tatt turen over grensa for å pine våre ører med sine klagehyl over menneskets eksistens. Nå vil jeg si at jeg liker svenske Shining veldig godt, og hadde ikke hørt norske Shining tidligere. Mener å huske at Enslaved gjorde en eller annen konsert sammen med Shining tidligere, men da var jeg sikkert på månen.
Og på månen havnet jeg igjen. Denne ferden Discovery…, eh…, Shining tok meg og de mange andre fremmøte med på var noe jeg aldri hadde hørt før. Jazzmusikk, det lille jeg har hørt, har sjelden bidratt til å forbedre livet mitt. Og de ca. 10 første minuttene mine fikk meg raskt til å tenkte at jeg hadde da bedre ting å gjøre enn å kaste bort tiden på en time med Shining. Og etter de resterende ca. 50 minuttene var jeg så glad at jeg nesten løp (mao. jeg gikk raskt) bort til salgsdisken og kjøpte en limitert vinylutgave der de to siste albumene er med. Denne gleder jeg meg til å sjekke ut hjemme i fred og ro.
Som sagt, det begynte med ca. 10 minutter som jeg ikke helt skjønte. Det var kaos, saksofon og et par andre rare instrumenter jeg aldri har sett før. Og det var langt i fra vellyd. Ja, jeg tenker her jeg sitter, dagen etter, at dette er mer ekstremt enn det meste innenfor black metal. Og jeg forstår godt at mange faller av lasset til "FAS", det foreløpig siste mesterverket fra Deathspell Omega, som hadde sine jazzpartier. Jeg har jo alltid tenkt på jazz som jåss (dette er et ord på min Vesterålsdialekt, og det betyr oversatt til riksmål tull). Men Shining har kanskje åpnet en ny verden for meg og mange andre. Denne konserten de fremførte under Motstøy var en reise gjennom diverse landskaper. Selve musikken varierer fra blytung metal, innom støyete jazz videre til flytende solstråler ned inn i det dypeste mørke. En berg- og dalbane gjennom noen musikk sjangere.
Lyden var like klar som stille fjellvann en vakker vårdag. Hver minste raritet kom frem. Jeg tenkte underveis om mye av dette er improvisert, eller om alt er gjennomøvd til minste pinlige detalj! En dag skal jeg spørre dem. Og jeg skal spørre dem om følelser og om deres hovedintensjon er å plage oss lyttere med et følelsesregister som spenner fra den argeste harme til den skinnende glede. Og la det ikke herske noen tvil, det er virkelig slik at saksofon er djevelens instrument. Jeg som trodde det var fuzzgitarer. Eller Elvis' sensuelle rock fra før i tiden.
Når du en gang tenker å gå på noe annet enn metalkonsert, sørg for å få med det norske Shining. Og bli stående også når du irriterer deg over det du tror er i ferd med å skje, nemlig det at du skal høre på en time eller to med jazz. Det er også noe vokal innimellom, uten at det gjør noe. Vokalen bidrar ikke til noe med tanke på budskapet, men blir brukt som nok et instrument. Den eneste gangen jeg virkelig fikk noe ut av vokalen var da bandet slengte (helt bevisst selvsagt) inn King Crimson i siste låten for kvelden.
Finntroll
Etter en utmattende fremføring fra Shining var det på en måte godt å roe ned med rett frem ompa-ompa metal. Finntoll er sannsynligvis flinke til det de gjør, noe de jo har gjort i mange år, men den jakten de har drevet med har i stor grad gått meg hus forbi. En del koselig partier underveis der publikum virkelig er med, men det blir for mange løpetakter og sekvenser som passerer forbi i likegyldighetens tegn. Og vokalisten har ikke en sterk stemme. Dermed blir det slik at trykket forsvinner når de metalrelaterte delene trer frem i sin kjedsommelighet. Motstøyfestivalen skal virkelig ha for sin variasjon, med tanke på at Shining følges av Finntroll som igjen følges av Satyricon.
Satyricon
"The Age Of Nero" is upon us. 3. november, om jeg husker rett kommer det nye albumet til Satyricon. Det er en utgivelse som vil overraske mange, og etter mine to gjennomhøringer så langt så er det definitivt årets overraskelse siden de to foregående albumet har sine stunder, men ikke traff meg helt og holdent slik for eksempel "Rebel Extravaganza" gjorde.
Nuvel, som det heter på Frogner der jeg aldri har bodd. Denne kvelden spilte Satyricon både nytt og gammel, og det er en fornøyelse å høre "Hvitekrists Død" igjen. Nå skal det legges til at jeg skjønner hvorfor Satyr etter hvert har valgt å skrive låter fremfor å lage sanger med diverse partier satt sammen til noe som virker som en låt. "Hvitekrists Død" er en sang som består av mange flotte partier, men en låt som "Now, Diabolical" eller "K.I.N.G." sitter bedre om vi skal fokusere på det som sitter igjen etter at låten er ferdig. Men vi skal ikke fokusere på det. La oss heller sikte oss inn på det som faktisk skjedde i går. Lyden var ikke god nok. Vokalen ble litt for tørr og manglet av en eller flere grunner trøkk, skarptromma var til tider for fremtredende og gitarene burde vært høyere. Dermed ble det til at jeg innimellom irriterte meg over lyden fremfor å konsentrere meg om musikken og dens faktiske kvalitet.
Satyr har tatt black metal et steg videre inn i verden der det skapes mer låter enn bare flotte partier satt sammen. Og slik er det også med det nye albumet. Satyrion spilte to nye låter om jeg husker rett, noe jeg av og til gjør. Den ene er hit-låten, for å si det sånn. En enkel låt i samme gate som "K.I.N.G." og "Fuel For Hatred". I seg selv er ikke denne låten noe som utmerker seg. Da er "My Skin Is Cold" mye bedre, med mer variasjon og effekter. Helt kort; på "The Age Of Nero" er det tre låter som er mye "My Skin Is Cold", med tanke på det jeg skrev før forrige punktum. Og det vitner om et variert album som inneholder litt av hvert (presentert av Litta Hvert, for de som kjenner til gammel årgangs Pyton!).
Om vi ser bort fra Alan fra Primordial, som er kongen på haugen, så er Satyr absolutt en frontmann som gir av seg selv, som jobber hardt for å få med seg publikum og som har mye erfaring som vokalist i live-settingen. Personlig synes jeg denne formen for publikumsfrieri blir slitsom, siden jeg er en gammel grinebitende gubbe som er der for å høre musikk, ikke for å se bandet eller for å fiste i luften uten at jeg vil det selv. Men jeg forstår godt den ungdommelige gleden over å være skikkelig med, ha hornene i luften og virkelig sette pris på et band man liker. Jeg har jo vært der selv!
For de som får sjansen til å se Satyricon utover vinteren, vil jeg anbefale å ta en tur. Når de blir mer samspilt og får gjort noen konserter, så kan dette blir virkelig bra! Jeg får dessverre ikke sett dem 14. november i Oslo, men regner med at ting vil sitte bedre enn denne kvelden. Like fullt så vil jeg avslutte med at Satyricon forhåpentligvis vil oppleve en ny vår og at jeg ser frem til å sette meg ordentlig inn i "The Age Of Nero". Kanskje vil vinteren 2008/2009 bli the winter of Satyricon.