TUSKA OPEN AIR 2008 – Finland, Helsinki

Festivaler i Norge suger kuk. I hvert fall sammenlignet med denne utendørsfestivalen i Finlands hovedstad, av noen kalt Helsingfors. Fan, du må jo være utenlands for å kunne akseptere dette navnet fremfor det mye tøffere Helsinki. Og Helsinki er en feiende flott by. Feiende, fordi det er utrolig lite søppel i gatene. Ta en tur i Oslo, og du vet ikke helt hvor du skal trø for å unngå søppel. Og da tenker jeg på det folk kaster fra seg, av en eller annen grunn, fremfor å kaste det i søppelboksene som henger like i nærleiken. Kunne jo fått noen til å ta meg seg noen av disse søppelkastende menneskene i samme slengen, og kastet alt på Grønmo eller hvor det nu havner.

Nei nu.

Tuska er en festival som ligger like i nærheten av sentrum. Det er kort vei å gå i alle retninger, og genistreken er at festivalen starter like etter middag (for de som er yngre, så betyr det omkring 2 på ettermiddagen, og ikke 6-7 tiden på kvelden). Og videre at den slutter klokken 10 på kvelden. Du verden, da kan de som ikke vil feste videre faktisk ta turen hjem mens vi som egentlig ikke liker musikk, men bare er der for å feste… blah blah blah, noe ala slik altfor mange skriver slike reportasjer. Vi voksne går rett og slett på puber og lignende, og hører på mer musikk. Ja, det er faktisk slik at det foregår ting og tang og tare også etter festivalens slutt den enkelte dag. Men dette kommer vi tilbake til på et senere tidspunkt.

Fredag 27. juli

La meg først innrømme at jeg tjener ikke en eneste krone på denne turen, og jeg må betale flybillett og alt selv. Det nydelige er da at jeg kan bestemme selv ut i fra mitt amatørmessige perspektiv hvilke band jeg skal se og høre, og hvilke som kan seile sin egen innsjø. Og dem er det jo mange av i Finland. Det som har enorm interesse av det, kan gå til www.tuska.fi og sjekke den totale line-upen.

Amon Amarth

Vi har jo hørt svenskene ved flere anledninger, og i det siste også kunne lest dette bandet. Ja, via en tegneserie som har figurert i blant annet Terrorizer. Jeg synes musikken deres er urkjedelig, men det er herlig at allerede klokken 16.30 på ettermiddagen er folket i gang med knyttede never, med pils i hånda og med metal all over the place. Amon Amarth er tydeligvis et band for de store anledninger, siden de får med seg massen, som hyller deres vikingaktige form for death metal. Med andre ord, death metal med vikingteologi. Det er flott og legge merke til at til tross for at musikken gir meg like mye som Petter Stordalen gjør (nå har jeg dog ikke spurt han om å få noe, så det kan jo være hovedårsaken til akkurat dét), så er lyden veldig bra. Og det lover jo godt for det som kommer.

Carcass

Men av en eller annen merkelig grunn så kom det ikke noe særlig med Carcass. Det var dessverre riktig så kjedelig. De spiller låtene sine uten særlig engasjement, og vokalen til Jeff er langt i fra så god som vi kan huske den i hin hårde dager. Nå skal det også nevnes at personlig så falt jeg av lasset etter "Necroticism", og det var derfor de låtene fra de første tre albumene som…, mener å huske at de spilte en fra "Reek Of Putrefaction". Uansett, det var tøffest da både Jeff og Bill Steer sang på samme låt. Det blir liksom så stakkato og udefinerbart når Jeff bare humper av gårde akkompagnert av sine medspillere. Får håpe dette blir bedre på HITS i Bergen i høst.

Entombed

Det er alltid underholdende med dette bandets fengende låter. Jeg har sett dem ved flere anledninger og selv om jeg ikke har hatt helt sansen for det de har komponert etter "Clandestine", så har jeg da alltid kost meg. Teltet var fullt, og musikken rocket for alle penga. Det er ikke det at Entombed har så mange fantastiske låter, men tilstedeværelsen til bandet og da særlig vokalist LG, gjør at bandet får folk med seg. De spiller selvsagt klassikerne, men i livesituasjonen kommer også kvaliteten i de nyere og mer ukjente låter frem. Ikke at jeg går til innkjøp av vinyl her, men som sagt, alltid kult med Entombed live.

Dimmu Borgir

Jaja, da var det på'n igjen. Jeg har sett dem en del ganger nå, og synes vel at det fungerer best på en mindre scene. Dette fordi det var lyst i Finland helt til klokken nå-er-konserten-ferdig. Dermed blir en del av stemningen borte. Tror det var noe av det samme under Ozzfest for en tid tilbakekake. Men bandet er proff til fingerspissene, låtene velspilte og det er egentlig lite å kritisere. Skulle det være noe, så måtte det være at tiden er inne til å tre inn i black metal verden for fullt, eller kanskje kutte ut liksminke helt. Med andre ord, jeg hadde likt dette veldig så godt om de hadde hatt med nakne damer på scenen, sprutet blod ut over publiken og slike koselig ting og tang. Men black metal handler jo ikke bare om død og fordervelse, men også om fordrivelse av religion, og i denne kontekst kristendom. Dog, tror ikke det var noen som ble omvendt denne kvelden, siden det så ut som om det stort sett bare var metalfolk tilstede, og kristen blant oss er det få av. Heldigvis.

Musikken, ja.. De spiller grom-låtene sine, naturligvis. Du verden som jeg hadde kost meg enda mer om jeg kun hadde fått låter som publikum ikke tror de ville ha. Da tenker jeg dette hadde blitt overraskende over isen. Men neida, det er trygt og godt. Og godt er for så vidt det. Dimmu Borgir er kvalitet, og de har mange låter som duger godt i live-sammenheng. Jeg ser ingen grunn til å nevne låter her, siden de aller fleste har godt kjennskap til Dimmu Borgir. Og sikkert til hva de normalt spiller live. Publikum trivdes i hvert fall veldig godt, og Dimmu Borgir får med seg mer eller mindre hele flokken på sine "hei hei hei", med knyttede never. Shagrath er en frontfigur som har den nødvendige rutine og som vet å få med publikum. Bandet har tross mye erfaring nå, og det er som nevnt proft til tåspissene. Med tredje ord, du vet hva du får og du liker det!

Barathrum

Etter at vi dro fra Tuska omkring klokken før 11 på kvelden (selvsagt), dro vi til en metalpub inkl. konsertlokale der de sagnomsuste finske doomblack fyrene spilte opp til dans. I hvert fall danset den usannsynlig fulle vokalisten når han ikke var for sliten og bare satt rett opp og ned på scenen. Dette var arti', men noen stor musikalsk opplevelse var det langt i fra. Til det var musikken for monoton. Men som sagt, arti' var det og mye bedre å henge på en bar enn å måtte gå til nachspiel på hotellet etter konserten, slik vi må på festivaler i Norge.

Lørdag 28. juli

Dagen etter første dagen så ut til å bli en fin dag. Whisky, øl, vann og sol – kunne ting bli bedre? Vel, sett i ettertid kunne det definitivt det.

Behemoth

Alltid bra, retten og sletten. Behemoth er så profesjonell at det er en nytelse å bevitne dette bandets triumfferd uansett hvilken scene de står på. Er der egentlig noen band som har noe å stille opp mot Behemoth når det kommer til presisjon, fremtreden og headbanging-scenografi? Tror da ikke det… Og de er blitt såpass store at det som regels spanderes god lyd når de kommer til en scene like i nærheten av der du selv er. Jeg har sett og hørt bandet en del ganger nå, og for meg var Behemoth årets Infernofestivals høydepunkt. Når de er på en såpass stor scene som hovedscenen i Tuska, og det midt på ettermiddagen, så drukner de kanskje litt i solsteken. Men fansen er med, de banger og knytter never og har det rett og slett topp. Akkurat som jeg har. Sammen med litt Whisky blir dette jo enda bedre. Nergal og co. har tatt over death metal scene, og deres extreme form for brutalitet er som fuglesang i mine ører. Deres kvitter får meg alltid i godt humør… Hmm, kanskje jeg som er litt (natter)gal siden jeg får slike assosiasjoner. Men det er nu godt ment uansett.
Det eneste jeg kunne tenkt meg endret noe er låtvalget. Jeg har en drøm om at jeg en gang får en konsert der de ikke spiller de mest kjente låtene. Eller kanskje hele "Zos Kia Cultus", som fremdeles er mitt favorittalbum.

Ghost Brigade

Det blir litt for kjedelig med denne formen for rock/metal. Jeg synes Katatonia er best når det kommer til rock som grenser mot metal, og selv om Ghost Brigade gjør sine saker bra, blir det litt for mye klaging (du vet, sånn klagevokal) og litt for lite substans i mine ører. De spiller på en måte samme låt over og over igjen. Og det føles slik til tross for at jeg har hørt albumet et par ganger. Nå er jo Ghost Brigade finsk, så jeg blir lite overrasket over at de får en helt ok respons. Men ekstatisk er det ikke.

Fields Of The Nephilim

Min gode venn Mr. Kearns (en kjekk, irsk herreman for de damer som har interesse av slikt) er FAN av dette bandet. Jeg har aldri hørt en låt av dem før. Men man får litt energi når man observerer en som er virkelig fan av bandet står like i nærheten. Det er helt ok musikk, men gotisk rock har aldri truffet meg særlig hardt, kanskje med unntak av Lacrimosa på sitt beste. Jeg koser meg i været, synes låtene blir altfor like i det lange geværløp og tenker heller på å drikke ferdig Whisky flaska (det er bare en hel halvflaske, men å drikke det bart uten noe chips i nærheten er hardt nok). Og noen øl innimellom, bare for å lage skikkelig kaos i hodet.
Fields Of The Nephilim gjorde sine saker særs så godt i følge Mr. Kearns, og han kjenner jo meget mer til bandet enn jeg gjør. Så da stoler vi på det og hiver oss i kast med tysk thrash.

Kreator

Men nå har jeg jo hørt Kreator en del ganger i senere tid. Og la det være sagt først som sist, etter "Extreme Aggression" falt jeg litt av lasset. Og når jeg hører bandets låtvalg skjønner jeg hvorfor. Jeg har respekt for band som forsøker å gjøre noe nytt og annerledes (for dem selv), men det betyr jo ikke at jeg må like det. Og det som ble gjort etter "Coma Of Souls" er ikke mat for min sjel. Ja, kan vel heller si at jeg falt i coma en periode, før de gav ut "Violent Solution" for litt siden. Nåja, skal jo også si at når Kreator slår til med gamle klassikere, så får mitt hjerte litt lønn for strevet (det å høre på det som ikke er så bra føles virkelig som et strev). Jeg har jo ikke drept noen (til nå), men du verden så godt det gjør å høre Kreators klassikere, når de dukker opp her og der.

Primordial

Irske Primordial har kanskje ikke så mange klassikere, om du ikke er en kjenner av bandet. Men den energien gutta boys klarer å få frem i teltet (Sub Scene) er bare helt ekstatisk. Alan (med det vanskelige etternavnet) har virkelig klart å få frem Primoridal slik bare en god frontfigur kan klare. Han er over alt, han synger og roper og står i, og denne energien spres over til et allerede entusiastisk publikum. Det er klart at bandets nyeste albums suksess hjelper meget godt på et allerede godt repertoar. Det er tjåke fullt så lyden drukner nok litt underveis, men det gjør ikke så mye når det er slik en helhjertet fremføring av material som vi er vitne til denne kvelden. Hadde ikke Whiskyen gjort fullt inntog i hjernen min og sikret meg totalt hukommelsestap fra ca 20.30 og til ca 10.04 dagen etter, så hadde sikkert dette vært høydepunktet for meg. Men på grunn av alkoholinntaket må jeg nok rope ut søndagens Nile som årets toppare. Morbid Angel, som jeg ikke husker skiten av, var sikkert utrolig bra.

Morbid Angel

Nå har du sikkert lurt på hvorfor jeg har nevnt det med Whisky underveis. For å si det sånn, jeg vet jeg var tilstede siden jeg har sett videobevis av det. Men jeg husker rett og slett ingenting. Derfor beklager jeg, dystre leser, at jeg misset Morbid Angel, kanskje det bandet jeg hadde mest lyst til å se og høre denne festivalen. Jaja, sånn kan det gå når man er uprofesjonell.

Til dere som føler for å kritisere (slik jeg har lest her og der og i Adresseavisen tror jeg det var) meg fordi jeg ble for full. Det var faktisk IKKE meningen. Sterk sol og litt for lite vann bidro nok til dette. Og dessuten, jeg får som sagt ikke ei einaste kronestykkje for jobben. Så da har jeg ikke dårlig sammvittighet heller. Bare dårlig følelse overfor meg selv for at jeg misset det bandet jeg så mest frem til. Buh-huh…

Søndag 29. juli

Tuska består av tre scener. Hovedscenen er sponset av Radio Rock, mens den minste er av det finske metalbaldet Inferno. Sub Scene…, hvem vet hvor Karen hopper? Det er litt dumt dersom man har lyst til se begge to bandene på de mindre scenene, siden det spilles likt der. For meg var det ikke noe problem, siden jeg ikke opplevde denne konflikten i det hele tatt. Lyden var jevnt over veldig god disse tre dagene og været var fint, som det alltid er på Tuska. Ja, kommer mer enn hjerne tilbake.

Killswitch Engage

Det er vanskelig når smaken tilsier at dette er et band som en skal styre langt unna. Jo da, det er da profesjonelle og de får med publikum tidlig på ettermiddagen. Noen hopper og mange drikker. Det er til og med de som synger med, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Men hva skal man som lytter gjøre om man vet at man ikke liker musikken, uansett hvor open-minded man er? Jeg har egentlig ingen anelse, men det å drikke Whisky i stekende solskinn er ikke et av de lureste forslagene. Jeg har egentlig ingenting å si om dette amerikanske bandet som fremfører musikk av den sorten jeg ikke klarer å høre på i mer enn veldig få minutter.

Dying Fetus

Jeg har aldri hørt disse på album, men blir mektig imponert over at tre menn klarer å få til slik en ulyd. Det brummes av gårde i høyt tempo i 45 minutter. Det er vel bare Krisiun med sine tre som klarer å holde seg oppe på samme nivå. Imponerende. Og det er flust av tøffe riff og herlig brutalitet som får en som egentlig ikke er så glad i dødelig grindcore til å la seg imponere. Jeg kunne definitivt tenkt meg å høre disse på for eksempel John Dee i Oslo. Nærhet og brutalitet…

Sonata Arctica

Jeg hadde sansen for det første albumet. Siden har jeg oppført meg som en struts hver gang de har gitt ut skive med det resultat at alt de har gjort siden har passert mine tinitus-befengte ører i all stillhet. Eller i kjøleskapets stillhet for de som er kjent med øresus. Det little jeg hørte underveis mens jeg gikk fra den ene scenen til en annen plass, gjorde at jeg gjerne holder meg unna neste gang de spiller i nærheten av hodet mitt. Du vet, Hammerfall med en vokalist som forsåvidt kan synge, men som allikevel hører ut som en noe blek kopi av nevne Hammerfall.

Nile

I et fullpakket Sub Stage spilte Nile opp til… dans? Nunei, ikke akkurat. Folk står stort sett stille under konserter med unntak av de få som headbanger og de som har en knyttet neve eller to i været, eventuelt viser the horns. Og det er egentlig overraskende lett å stå stille under en Nile-konsert, rett og slett fordi som lytter blir i hvert fall jeg så imponert over det de holder på med der fremme at jeg blir gjort om til en lyttende statue. De spiller på et utrolig høyt nivå, og de tre vokalene gjør seg like godt som alltid. Litt artig at Karl's vokal var dypere enn noen gang. Det formelig rumler i magen når han setter i gang. Men det er Dallas som synger mest… Og best. Han er HELT RÅ i det han gjør, og det å skal få lytte til dette på John Dee senere i høst, det bare må bli helt fantastisk! Nile gjør death metal til noe mer enn bare death metal. De gjør det til en oppvisning av teknisk brutalitet som få andre matcher. Kanskje bare Behemoth når jeg tenker etter, i hvert fall i en live-setting. Og muligens Morbid Angel, men det kan jeg ikke huske noe av.
Når Nile spiller ultrakjapt blir det heldigvis ikke kaotisk og når de setter ned tempoet får frysningene nedover ryggen fritt spillerom. Og det er denne dualiteten som gjør Nile så utrolig bra, iblandet deres egyptiske influenser. Storslagent, rett og slett.

Slayer

Slayer er Slayer er Slayer. Ikke mer å si om den saken. De spiller sine låter og så går folket hjem eller på nattklubb. Jeg har fått med meg at bandet vurderer å slutte. Ja, det er vel på tide egentlig siden det de har gjort etter 1991 stort sett har vært republisering av tidligere riff. Jo da, "Divine Intervention", "God Hates Us All" og "Christ Illusion" er album jeg liker å lytte til, for all del. Men de slår ikke de fem første. Og det er når de spiller de eldre låtene at publikum, som ser ut til å kose seg hele tiden, blir ekstatisk. Som uttrykket sier, de gamle er eldst. Og i Slayers tilfelle også best.
Sånn helt subjektivt sett ut i fra en personlig synsvinkel som utgjør min egen mening, så har vel Slayer utspilt sin rolle og de spiller vel egentlig mest fordi… …de ikke kan noe særlig annet. Kerry King kan sikkert klippe plenen og sånt, men jeg har nå ikke fått med meg at han gjør noe annet enn å spille konserter og snakke drit om alt og alle. Men koselig er det lell å la seg henrulle inn i Slayers fortreffelige thrash metal. "Reign In Blood" vil jo for alltid være det beste thrash metal albumet. Ever!

www.tuska.fi

Skrevet av Roy Kristensen (på utlån fra Imhotep Football Club)