NORWAY ROCK 08 – Dag 2 – Kvinesdal

Dag to av Norway Rock Festival ble startet med Rogalands bandet K[nine]. Bandet spiller knallhard metal med en tvist av hardcore/metalcore og herlig melodiøs vokal lagt oppå. Grunna utstyret til Alice Cooper ble bandet dytta fra hovedscena til ølteltet. Dette hadde de ingen problemer med og jeg er villig til å si at den scenen passet bandet bedre. Det virka som at gutta i K[nine] var gira og at de frammøte gleda seg stort til å se dem. Jeg hadde visse forventinger til dette bandet, jeg forventa litt mer metalcore og grunnet det litt mer melodiøse lydbildet ble jeg derfor skuffa over konserten. Dette var bare et resultat av en misforståelse mellom meg og det som sto på Norway Rock sin nettside om dette bandet. K[nine], med sine to vokalister, gjorde en god jobb i å varme opp publikum og spilte metal som varmer et hvilket som helst metalhjerte. For andre gang på denne festivalen ble jeg servert et forsøk på å covre en Led Zeppelin sang, denne gangen Immigrant Song.  Dette fungerte, om mulig, enda dårligere enn Hayseed Dixie dagen før. Alt i alt en god konsert som gjorde sitt for å gi en god start på det som skulle bli en veldig flott dag.

Det ble mye kluss med spilletidene grunnet alt utstyret til Alice Cooper, men et par timer forsinka var det tid for Ronni Le Tekrø på hovedscena. Den legendariske gitaristen fra rockebandet TNT, var klar for å levere en minneverdig konsert. Man får automatisk visse forventinger til en fyr som Ronni Le Tekrø, men for andre gang på fredagen ble jeg skuffa, og denne gangen av en skikkelig nedtur. Ronni sin musikk kan ikke en gang sammenlignes med TNT. Hvis du skrur ned tempoet på TNT og slenger på litt fuglelyder og noen drita fulle hvaler så har du kanskje det Ronni Le Tekrø høres ut som solo. Musikken vi ble servert var rett og slett gørr kjedelig og var et lavpunkt for hele festivalen. Musikken ble for statisk og den håpløse gitarsoloen som aldri passa inn i resten av sangen. Ronni leverte i tillegg en countryversjon av Kings of seven seas. For min personlige smak ble Ronni Le Tekrø sin konsert på NRF bare tull og jeg mista fort interessen med det han drev på med, men som han selv sa, så var de jo bare et oppvarmingsband.

Grunnet diverse tidsproblemer forårsaket av Alice Cooper sitt utstyr, ble Backstreet Girls plassert i ølteltet. Grunnet dårlig informasjon fra festivalledelsen var det mange som gikk glipp av denne konserten. Jeg var en av de som hadde funnet veien til ølteltet og godt var det. Backstreet Girls kom på scenen og begynte øyeblikkelig å spille sin herlige rett fram rock'n'roll. Allerede etter første sang så jeg at dette ville bli en god konsert, men de fikk litt problemer med en amplifier som gikk til helvete etter en sang og slet litt med å finne en ny en. Etter at de hadde funnet en ny en, fortsatte godmusikken og det ble knallgod stemning i teltet. Grunnet liten kjennskap til musikken deres kan jeg ikke nevne noen sanger de spilte, men jeg anbefaler alle å se Backstreet Girls, det er et band som helt klart ivaretar det klassiske gitarpreget i musikken sin og med fengende rytmer og bra tekster er det en garantert vinner.

Jeg ble fortalt at svenske Pain spilte knall god elektrometal, og etter å ha hørt den mest kjente sangen til bandet forventa jeg også litt elektro metal, men det jeg ble servert var ganske ordinær metal, men headbanging på høyt plan fra alle medlemmene i bandet. Det er jo for så vidt ikke noe i veien med metal da, og metalen Pain spilte var bra den. Rask på visse områder, men også noen komplekse gitarstrofer som virkelig får deg til å lure på hvordan de kom på det. Det virka som at bandet hadde det kjempegøy på NRF og at publikum virkelig koste seg under konserten. På siste sangen fikk jeg mitt ønske om elektro metal oppfylt når Pain spilte sin største hit Shut your mouth som har en ganske fet elektroåpning. Pain leverte en knallgod konsert som virkelig gleda de frammøte og de overrasket kanskje noen og med det frelste et par nye fans til det svenske "elektro" metalbandet.

Etter Pain var det klart for det bandet som jeg hadde gleda meg mest til på fredagen, nemlig danske Volbeat. Jeg har stor sans for Volbeat og deres fantastiske rock/hard rock/metal/rockabilly musikk. Bandet leverte godlåt etter godlåt og alle mine forventninger og sangønsker ble innfrid. Volbeat leverte en konsert som fikk hele festivalen til å juble. De spilte sanger som Radio Girl, Mr. and Mrs. Ness, The Gardens Tale, Soulweeper og Pool of Booze. Gitarist/vokalist Michael Poulsen mistet faren sin to uker før festivalen og det gjorde et sterkt inntrykk på meg når han dedikerte Sad man's tounge til han. Jeg ble også gledelig overraska når bandet spilte min personlige yndlingssang Danny and Lucy. Regnet falt litt under Volbeat konserten, det var garantert ingen som la merke til eller brydde seg om, fordi det var så bra det som kom fra høytalerne og scenetilværelsen til bandet var også helt ekstra ordinær. Volbeat leverte en av festivalens absolutt beste konserter og min elsk til bandet bare vokste etter å ha sett dem live for første gang. Jeg har allerede lagt planer for å se dem igjen.

Innimellom Volbeat og Helloween på hovedscena var det klart for Snaxon i ølteltet. Snaxon er et Saxon tribute band som gjorde sitt beste for å varme publikum etter at regnet hadde begynt å innta Kvinesdal for fullt. Dette klarte de utmerket. Det var kjempegod stemning inni ølteltet og musikken var det ingenting å klage på. Bandet spilte det meste av det Saxon har å skryte av og også litt som ikke fullt så mange vet om. Alt i alt så var det en god konsert. Setter et lite spørsmålstegn ved scenetilværelsen til vokalisten. Det virka i blant som at han var litt for opptatt av å synge og var liksom ikke til stedet under konserten. Dette er sikkert bare grunnet lite erfaring. Høydepunkt for meg under denne konserten var And the band played on.

Av flere grunner valgte jeg å ikke se Helloween sin konsert, mest fordi at jeg ønska å se Alice Cooper i tørre klær, men jeg snakka med Jack Odin Andersen etter konserten og han ga meg et veldig bra referat av hvilke sanger de spilte og hvordan stemninga var. Først litt om hva slags musikk Helloween leverer. Helloween er et tysk power metal band som spiller ganske rett fram power metal som i vise faser kan minne litt om Iron Maiden. Vokalist Andi Deris er kjent for sin rå vokal og gode scenetilværelse, i følge Jack Odin var dette ikke forandret denne kvelden. Helloween starta med Halloween, andre sanger de spilte inneholdt Perfect Gentleman, Eagle fly free og I want out. Jeg ble fortalt at stemninga var best helt foran i den mest hardbarka fansonen men at samla sett var det en bra konsert med mye bra musikk. Takk til Jack Odin Andresen som hjalp meg med litt informasjon om denne konserten.

Når Helloween var ferdig på hovedscena og jeg hadde kommet tilbake til festivalområdet i tørre klær var det klart for Nobodies i ølteltet. Nobodies er et band som spiller ganske artig rock, med likheter til såkalte rølpeband som Luxus Leverpostei, da mest i sceneantrekkene, med nok finesse og eleganse i musikken til at det blir nok liv og en knallgod konsertopplevelse. Jeg hadde aldri hørt om Nobodies, så jeg visste ikke hva jeg kunne vente meg, men jeg ble fort interessert i det som skjedde på scena, og de konstante utskytningene av forskjellige ting i tre lange metal rør ga konserten et ekstra preg av mystikk. Blant tingene som ble skutt ut på publikum var cornflakes, pølsebrød og rå grillpølser. Nobodies ga de frammøte en morsom konsert som var et perfekt pauseinnslag mellom de to metalband på hovedscena.

Når Nobodies var ferdig i ølteltet var det klart for fredagens headliner. I følge festivalledelsen var han den dyreste artisten de noen gang har booka og med snaue 6000 frammøte (informasjon gitt fra festivalen, tall inkluderer presse, frivillige og alt sånt) gjorde han seg vel fortjent til penga. Alice Cooper er mannen det er snakk om. Alice Cooper er kjent for å lage et knakenes bra sceneshow akkompagnert av knall god metal/hard rock. Jeg hadde visse forventinger til Alice Cooper spesielt etter å ha sett alt det utstyret han hadde med seg. Han spilte de sangene man kan forvente at han skal spille, som No more Mr. Nice guy, Billion Dollar Babies, School's Out, og I'm Eighteen. Han spilte også et par sanger fra sitt nyeste album. Sceneshowet var litt forenkla og imponerte nok mest de som var drittings, men for en edru fyr var det ikke spesielt avansert eller imponerende å se på. Høydepunktet i sceneshowet var når Alice Cooper ble hengt etter en lang kamp mellom han, dama si og noen snodige fangevoktere. Alice Cooper sa ikke spesielt mye mellom sangene, men dette er nok grunnet ønske om å ikke ødelegge stemninga i sceneshowet. Han forlot scena uten å spille sin største hit, så derfor forsto alle at han skulle komme tilbake, dette gjorde han. Han kom tilbake på scenen og spilte Poison og sa ofte "You're poison Norway" til stor jubel fra fansen og de frammøte. Alt i alt var det en god konsert av skrekkrockeren fra statene, med mye god musikk og god stemning tiltross for det håpløse regnværet.

Etter at Alice Cooper var ferdig på hovedscena var det nok en gang ølteltet sin tur til å underholde de gjenværende etter Alice. Det som sto på agendaen var Paul Di'anno, tidligere vokalist i det legendariske heavy metalbandet Iron Maiden. Det var tydelig at den aldrende metallegenden fortsatt har fans i Norge og at han liker seg i Norge. Han sa flere ganger under konserten sin at han likte seg i Norge og at han alltid liker å komme hit fordi det alltid blir liv. Konserten i seg selv ble nærmest en Iron Maiden tributekonsert med det beste fra de to første albumene. Han startet showet med Wrathchild, andre sanger som ble spilt var blant annet Running Free, Killers, og Transylvania. Han avsluttet showet med en forkorta versjon av Phantom of the Opera, men kom så tilbake på scenen for å covre Ramones sin Blitzkrieg Bop. Bra konsert av en bra sanger. Ser nok han et par ganger til før han legger opp.

Siste band ut på fredagen var det svenske punk/rock bandet Hardcore Superstar. Grunnet mangel på søvn de tidligere dagene orket jeg ikke å se dette bandet men de sangene jeg hørte i bakgrunnen var We don't celebrate Sunday's, Wild Boys og Shame. Annet enn dette vet jeg ikke noe om hvilke sanger de spilte eller hvordan konserten var.

Fredagen var en dag med mye blanda musikk. Noen av banda innfridde til de grader, som Volbeat som i mine øyne var fredagens beste band, mens noen band svikta helt som Ronni Le Tekrø som i mine øyne var festivalens store skuffelse. Det som ødela mest for fredagen var det elendige været som besto av regn mesteparten av tia.

Et minnefond er blitt satt opp for de tre etterlatte barna som mistet foreldrene sine under Rockefestivalen.

Kontonummeret for å gi en donasjon: 3280 21 66000

Det er også opprettet en kondolanseprotokoll på Norway Rock sine hjemmesider 

Eternal Terror oppfordrer sine lesere til å gi noen kroner til de etterlatte barna.