WHITESNAKE – Oslo – Sentrum Scene

Etter å ha levert et svært godt mottatt og helt klart etterlengtet comebackalbum har David Coverdale fortsatt markeringen av Whitesnakes 30 års jubileum ved å stable en gruppe musikere på beina for å servere en ny dose slangegift på scenen. Bad to be Good turneen er godt i gang med sitt seierstog gjennom utvalgte deler av Europa, Asia, Australia og Sør og Nord Amerika. Når legendariske artister som Coverdale igjen står på scenen etter så mange år er ikke publikum bare svært forventningsfulle, men også takknemlige og ivrige etter å vise sin entusiasme. Stemningen var derfor skyhøy i Sentrum Scenes lokaler allerede fra lyset ble dempet og bandet inntok scenen.

Som forventet ble dette en virkelig allsangkveld. Det var en svært avslappet og publikumvant Coverdale som unntok scenen etter så mange år. For meg ble herr Coverdale en smule for rolig og avslappet. Han hadde riktig nok meget god publikumskontakt, men jeg føler at energien uteble. Det har vært mange fantastiske comebacks den siste tiden innenfor den melodiøse hard rock genren, men dessverre var det så altfor tydelig at den levende legenden som for 30 år siden grunnla Whitesnake har blitt gammel. Han må allikevel få full kreditt for en svært profesjonell opptreden. Stemmen holdt bra, selv om han til tider avslørte at han ikke lenger klarer de partiene som han en gang ble hyllet for. Han rodde seg bra i land med litt ekstra skrik med sin herlig raspete stemme og god hjelp fra publikum.

En av de største svakhetene med Whitesnake er at det ikke opp gjennom årene har vært noe stabilitet i line-up'en. Dette fører til at mange av de personlige trekkene som musikerne bidrar med på platene ikke kan overføres til en livesituasjon. Versjonen av mange klassikere som ble presenter var kommersialiserte og upersonlige. For undertegnede var det også en altfor stor mengde ballader og søtsuppelåter som ble presentert. Det virket ikke som mange andre oppmøtte hadde noe i mot låtutvalget, men jeg fikk særlig store problemer med å synge med på "Is this love" i det reneste mannskor. Joda, det var en del kvinnelige fans også, men stemmene deres druknet fort når gutta satte i gang.

Alt i alt sitter jeg igjen med svært blandede følelser. Jeg kan ikke si meg hundre prosent fornøyd med konserten, men samtidig ville jeg absolutt ikke vært foruten å få oppleve denne legendariske artisten. Ja, for selv om David Coverdale som alltid hadde med seg briljante musikere, så er og blir Whitesnake mye mer soloprosjekt enn band. Jeg har også en mistanke om at jeg burde ha lagt mine kritiske sider vekk for en kveld og bare latt meg rive med. Det var det mange som gjorde.