INFERNO 2008 – Dag 4 – John Dee & Rockefeller

Listening session med She Said Destroy stod først på programmet denne siste dagen og den ble tilbrakt sammen med 2 tyske venner fra hhv Metal Hammer og Wacken Open Air. Jeg kan bare si en ting om den kommende skiva til She Said Destroy og det er at denne blir en skikkelig godbit når den kommer, satan så bra det låt.

Men etter å ha hørt skiva 2 ganger og slukket alle mulige former for tørst, tok vi turen til John Dee og gjorde oss klar for en ny dag med musikk, øl og festivalliv.

 

DRONE (John Dee)

Det tyske bandet Drone åpnet, og de ble hauset opp i skyene av mine tidligere tyske venner. Om de helt falt i smak for festivaldeltagerne, vet jeg ikke, men det var i alle fall veldig god plass nede på John Dee under hele konserten til Drone. Visst var det energisk og bra spilt, men coregreia er ikke helt den store tingen i Norge. Om det blir det noen gang, det vet jeg ikke, men innen metallens vegger tviler jeg på det. I andre leire er den nok allerede voksende, så kanskje de burde holdt seg der og ikke på Inferno.

 

MORTAL SIN (Rockefeller)

Oppe på Rockefeller skulle det aldrende australske thrash metal bandet Mortal Sin åpne, og forventningene var egentlig ikke så store siden de ikke har noe mye mer enn en bra låt fra det glade 80 åra kalt "I Am Immortal". Stor ble derfor gleden og overraskelsen at bandet faktisk gjorde en flott konsert der de fikk vist at de har flere låter enn den nevnte "I Am Immortal". Den kom overraskende tidlig i settet, og etter den kom en rekke nyere låter som ikke er like friske og gode. Konserten tok seg opp igjen på slutten og gutta fra down under fikk nok en og annen ny fans i Norge.

 

UNLEASHED (Rockefeller)

Dagens første intervju foregikk under Desecration sin konsert, og dermed ble mitt neste band svenske Unleashed.  Jeg skal innrømme at det ikke var mange minuttene bandet fikk låne av min tid, men jeg fikk da et inntrykk av at dette låt som forventet og ikke noe mer.

 

ISKALD (John Dee)

Iskald spiller en form for black metal som ikke tiltrekker meg noe særlig. Derfor led de omtrent samme skjebnen som Unleashed og fikk ikke store tiden med min tilstedeværelse. Greit nok, men uten å imponere undertegnede nevneverdig. Ikke ble jeg større fan av sjangeren heller.

 

1349 (Rockefeller)

1349 er et av de bandene som har spilt hyppigst på Inferno, men allikevel var det stappe fullt oppe på Rockefeller da de kjørte i gang med sin extreme extreme metal av den extreme sorten. Lyden var god, låtene satt som knapp i knappehull og publikum koste seg til tross for at musikken til 1349 er langt fra lett tilgjengelig for den vanlige mannen og dama. Dette skal være extremt, raskt og hardt med flammer og helvete på jord. Full peis på scenen hele tiden og til dels full peis i salen, så kanskje 1349 virkelig begynner å få haugevis med fans etter mange år med hard jobbing, flere skiver og mange turneer og konserter på samvittigheten.

 

OVERKILL (Rockefeller)

Burst led samme skjebne som Desecration og da ble det endelig Overkill sin tur til å prøve å imponere meg. Jeg så virkelig fram til denne konserten, men kom plutselig på etter 3 låter at Overkill er et band jeg aldri har vært den helt store fanen av. Likevel gjorde Overkill en kjempekonsert, fikk med seg publikum hele veien og ga Norge en konsertopplevelse som nok kan bli legendarisk.

 

DESTRUCTION (Rockefeller)

Shining fikk man ikke med seg da det var fullt, men Destruction skulle ikke lide samme skjebne. De skulle bivånes, nytes og drikkes til, og derfor innfant jeg meg oppe på galleriet under hele konserten sammen med nok en (ny sådan) tysk venn/kollega. Schmier, Mike og Mark ga Inferno Festivalen 2008 den perfekte avslutning med en best of set liste der "Bestial Invasion" uten tvil fremdeles er alles favorittlåt live. Mosh pit, headbanging i 3 etasjer og massive uttrykk for at alle tilstedeværende storkoste seg, gjorde sitt til at også Destruction hadde en fortreffelig aften. Men så var det slutt for i år.

Rune Grande

 

ISKALD (John Dee)

Norsk sortmetall har hatt en eventyrlig utvikling og fått en enorm popularitet i store deler av verden siden sjangerens spede begynnelse på midten av 80-tallet. Musikerne i de pionerende bandene har blitt eldre og dyktigere og har tatt det musikalske nivået til nye og tidligere utenkte høyder. Allikevel har den opprinnelige stilarten med sin helt unike lyd og musikalske språk en helt spesiell plass i mang en metallfans hjerte. For at en sjanger skal holdes i live må det tilføres nye talenter. Iskald fra det kalde nord i Norge er et ungt band med unge grunnleggere og musikere. Gutta ble overøst med lovord (også fra undertegnede) da debuten ”Shades of Misery” ble sluppet for ett år siden.

Etter at albumet ble sluppet har bandet spilt noen konserter og inntok påskeaften scenen på John Dee under årets Inferno festival. Det var et tydelig forventningsfullt publikum som møtte de unge nordlendingene. Fra første stund var det åpenbart at Iskald er et band uten den nødvendige instrumentale dyktighet og erfaring til å fremføre sine egne komposisjoner live på en slik måte som låtmaterialet krever og fortjener. Anders Lambersøy gjorde en bra figur som frontfigur og vokalist, men bandet for øvrig var svært anonyme. Jeg savnet også en helhetlig image for gutta på scenen. Det teatralske har tradisjonelt hatt en sterk posisjon i sortmetallen og jeg tror de fleste er enige i at det også er en viktig ingrediens for at denne grenen av ekstremmetallen virkelig skal fungere på scenen. Gutta klarte allikevel å holde greit på publikums interesse og entusiasmen var stor da bandet annonserte en ny låt fra det kommende oppfølger albumet. ”A Breath of Apocalypse” lovet en tyngre uttrykksform i det nye materialet og en mer progressiv tilnærming til komposisjonene. Mitt inntrykk av Iskald som et kommende Norwegian Black Metal band å regne med er ikke på noe måte svekket og jeg gleder meg stort til det nye albumet, samt til å se bandet vokse som liveband i fremtiden.

 

OVERKILL (Rockefeller)

Da amerikanske Overkill entret scenen kl 23.04 på lørdag og siste inferno kveld, var det åpenbart at dette for mange var årets festivals høydepunkt. Og bandet skuffet ikke. Overkill leverte thrash metall av ypperste klasse. De svært rutinerte veteranerne virket meget komfortable på scenen og presenterte klassiker etter klassiker. Personlig har jeg aldri vært særlig begeistret for vokalist Bobby ”Blitz” Ellsworth og dette inntrykket ble dessverre ikke bedre etter denne kvelden. I tillegg til min inngrodde irritasjon over at Overkill kunne vært så enormt mye bedre med en virkelig bra vokalist, sto ”Blitz” på scenen i bar overkropp og vrikket på seg som om han bare lengtet etter å avslutte konserten for å komme seg bak scenen for å masturbere til sitt eget speilbilde.

Et band som Overkill har uansett hva undertegnede måtte mene gjort seg fortjent til sin store popularitet. Siden de debuterte på Megaforce Records tidlig på 80-tallet sammen med band som Metallica og Anthrax har bandet nærmest turnert kontinuerlig. Imellom slagene har Overkill også tatt seg tid til å gi ut noen svært sterke thrash skiver. Publikums hengivenhet og takknemlighet viste seg tydelig denne kvelden. Ikke bare virket det som om flertallet blant de oppmøtte kunne alle tekstene, men konserten ble også hedret med en av festivalens største og villeste mosh pits.

Ravn Hansen