INFERNO 2008 – Dag 1 (Club Night) – John Dee & Club Maiden

INFERNO FESTIVAL 2008 – Club Night

 

For første gang i historien skulle Inferno Festivalen vare i 4 dager, ikke 3 dager som har vært normalt de siste årene. 4 dager med metal. En lang svart påske. Høres vondt ut, ikke sant? Starter onsdag istedenfor torsdag som før. Tidligere var onsdagen brukt som vorspielkonserter diverse plasser i Oslo, men nå var også den dagen tilrettelagt for og av selve festivalen. Man lurte på om tirsdagen da ville bli et uoffisielt vorspiel, men så skjedde ikke. Jeg dukket allikevel opp en dag tidligere og fikk druknet mine mistanker under en feiring av en fødselsdag til en kjent, kjær og høyvokst skjeggete tysk musikkjournalist godt kjent i Norge for sine live intervjuer under Inferno.

4 dager er nok, og det er ikke mange festivalene som holder det gående i 4 dager. Det er mer et nordisk fenomen der HITS, Sweden Rock og nå Inferno, er de eneste aktørene som benytter seg av så mange dager. Ettersom onsdagen er blitt benyttet som vorspielkveld med diverse konserttilbud både her og der de siste årene, var det like greit at Inferno gikk inn og tok kontroll også over denne kvelden. Om det ble helt vellykket arrangementmessig, kan nok diskuteres, men rotet med billetter unngikk man i alle fall ved et slikt opplegg.

Det var såkalte Inferno Klubbkvelder på 5 steder i Oslo denne første kvelden og for meg var John Dee første stopp. Der skulle Audrey Horne, Red Harvest, In Vain, Vreid og Keep of Kalessin spille. Jeg hadde planlagt å kun se de 2 første, for så og ta turen over til Club Maiden der Deject og Negura Bunget skulle spille i tillegg til Karaoke from Hell.

 

AUDREY HORNE (John Dee)

Etter litt køståing utenfor John Dee, kom man seg endelig inn og det var bare å ta fram kamera og øreplugger med en gang, for på scenen hadde Audrey Horne allerede gjort seg klar for dyst. Bandet imponerte stort med et fantastisk trøkk gjennom hele konserten og gledelig var det å se at de ble veldig godt mottatt av folket i salen. Dette var fjerde konserten jeg har sett med Audrey Horne bare det siste året, men det var den første med Ice-Dale på plass i rekkene. Det blir garantert ikke den siste, for Audrey Horne klarer å engasjere folket foran scenen på en glimrende måte, og dermed blir konserter med dem sjelden eller aldri kjedelig.

 

RED HARVEST (John Dee)

Red Harvest fikk bare gitt undertegnede 3 låter før jeg valgte å forlate John Dee og sild-i-tønne-følelsen jeg hadde hatt siden jeg kom meg innenfor dørene. Bandet er veldig rutinerte og gjør sakene sine slik bare Red Harvest kan. Grei lyd ute i salen, men det var visstnok stikk motsatt på scenen.

 

DEJECT (Club Maiden)

Det neste bandet jeg fikk sett oppholdt seg på Club Maiden og det var Deject. Her fikk vi death metal av den amerikanske typen a la Cannibal Corpse og helvete som det gikk unna i svingene. Det var noe grøtete gitarlyd i begynnelsen, men dette tok seg gradvis opp og heldigvis for det, for band som spiller denne typen death metal er avhengig av å ha god lyd, spesielt på gitarene. Det var bra med folk inne da Deject spilte og gledelig var det å se at tilstrømningen fortsatte utover i konserten. Absolutt en godkjent konsert fra Oslobandet.

 

NEGURA BUNGET (Club Maiden)

Romanias black metal scene er ikke all verden stor men de har noen band som gjør sine saker bra og har skaffet seg et visst navn i undergrunnen. Negura Bunget har et navn og sørget for at Club Maiden ble godt stappet denne onsdagskvelden til tross for at både Gallhammer, Keep of Kalessin, Sahg og Urgehal spilte omtrent samtidig andre steder i hovedstaden. Luren til bandet var enorm og man skjønte raskt at dette skulle bli en spesiell konsertopplevelse. Hvordan de hadde fått den gjennom tollen, er for meg uforståelig. Den var lengre enn lang og målte garantert rundt 3 meter. Det å starte en black metal konsert ved å blåse i en 3 meter lang trekonstruksjon, kan for mange virke håpløst malplassert, men det fungerer glimrende ved å gi alle de tilstedeværende en stemning som kun oppnås under en god black metal konsert.

Nå ble det ikke så mange flere slike øyeblikk men bandet klarte likevel å holde på folket og fansen under hele konserten, og hovedårsaken var at det låt bra, de varierte veldig på tempoet hele tiden og låtene faktisk var meget bra. Garantert et band jeg skal sjekke ut mer av senere.

 

KARAOKE FROM HELL (Club Maiden)

Karaoke from Hell skulle avslutte kvelden på Club Maiden, og dermed skulle ivrige hobbyvokalister få komme ut av skapet sammen med andre mer kjente fjes som ikke klarte å holde seg borte fra scenen. Folket foran scenen storkoste seg og det var mye bra å høre. Noe var selvfølgelig ikke like bra, men alt i alt ble det en minneverdig aften der et av høydepunktene for min del ble å få oppleve Mayhem låta "Deathcrush" i karaokeversjon, og det gikk faktisk veldig bra. All honnør til bandet for en flott avslutning på Infernos aller første offisielle onsdag.

 

AUDREY HORNE (John Dee)

Grunnet en kø som var lengre enn et vondt år, som jo er veldig langt, så dukket jeg opp just når dette fine bandet hadde to låter igjen. Og ut fra det lille jeg rakk å høre, så hørtes lyden veldig bra ut og bandets låter er jo generelt sterke, så det virket som om folket trivdes. Får være tidligere ute neste gang, eventuelt så får arrangørene ha et raskere system for å få unna køen.

 

RED HARVEST (John Dee)

Jeg har ofte hørt de første 4-6 låtene fra dette bandet. Og så har jeg gått for å kjøpe øl, eller noe, siden jeg som regel har funnet deres musikk som nokså ensformig i lengden. Men denne aftenen var det annerledes. Lyden var helt OK, men settet varte bare ca. 30 minutter. For meg er 30 minutter med Red Harvest herlige 30 minutter. Det er som vanlig brutalt, vokalen er tradisjonell slik vi har lært å kjenne dette norske bandets brutale vokalbruk, riffene er tyngre enn bly (forresten; hva er tyngst av et kilo bly og et kilo fjær?) og trommene føles som vanlig som tunge slag midt i solar plexus. Som nevnt, dette varte i 30 herlige minutter, og derfor skal jeg ikke klage på noget som helst bortsett fra at det begynte å bli temmelig fullt inne på John Dee.

 

IN VAIN (John Dee)

Norsk nokså progressiv metal av variert slag. Det kan man like, siden det er hint av både hist og pist innenfor denne sjangeren. Det er kanskje ikke ultratight gjennomført ennu, siden de ikke har så mye erfaring på livefronten enda og de bør sikkert ha et album til i ryggsekken før det blir veldig bra. Men de har nok partier som fenger til at folk trivdes i salen. Og gjennomføringen var bra den, med ok lyd og et engasjert band. Jeg tror dette kan bli bra i løpet av et par år, absolutt.

 

VREID (John Dee)

Disse har spilt mye live det siste året, og bandet er tight og gjør sine saker bra. Bandet har blitt bedre i låtskrivingsprosessen, siden låtene fra deres tredje album gjør seg bedre med tanke på diverse breaks i løpet av sangene. For meg blir deres tempoetapper nokså kjedelig, da det stort sett går i samme rock'n'black tempo, noe jeg ikke er spesielt glad i. Men jeg forstår de som har en fasinasjon for dette bandet, særlig siden det er en slags etterlevning av Windir (r.i.p.). Videre skal det også sies at Vreid er originalt i den forstand at det ikke er andre band i dagens scene som ligner så mye på det dette norske bandet utfører. Og det er jo alltid positivt, selv om jeg, som sagt, personlig ikke har fått helt teken på Vreid.

 

KEEP OF KALESSIN (John Dee)

Et sett på ca. en halv time vil vanligvis være altfor lite til at vår tilfredsstillelse når det gjelder Keep Of Kalessin blir møtt. Men da Obsidian og co. valgte å begynne med det som sannsynligvis er introen til det nye albumet "Kolossus". På første låten (kanskje første på albumet også?) var lyden noe mangelfull, men dette tok seg opp etter hvert. Uansett var dette mer som en lytte-session enn en konsert i vanlig forstand. To låter fra det fremdragende albumet "Armada" og tre fra "Kolossus" vitner om nettopp dette. Og du verden, det går feiende fort. For raskt for de fleste har jeg en mistanke om, dog dette vil kanskje rette seg opp når folk blir kjent med albumet. De tre låtene høres interessante ut, og det vil nok være MYE å gripe fatt i som lytter. Men særlig den låten der de koret mens tempoet var tungt og militant høres fantastisk ut. Vet ikke om det var tittellåten men bra var det uansett, rett og slett. Dette blir nok en låt som kan ta over for "The Black Uncharted" som Keeps encore låt! Og siden lyden tok seg godt opp, så vil jeg kalle denne lyttesesjonen for en nydelig appetittvekker for det som kommer til sommeren.

Av Roy Kristensen