OBLITERATION – Trondheim – Kafe Larssen

Jeg ankommer Kafe Larssen 2230, og min første jobb som konsertanmelder begynner.

Et kvarter etter kan jeg fortsatt telle folkemengden på to hender, og det virker som om lukten av gammel øl og svette sitter igjen i veggene. Jeg legger merke til en meget liten scene, innerst i puben. Jeg beskuer ikke en eneste fargeklatt i mengden, bare en stor klump skinnbefengte langhåra metalheads så langt. Anlegget spruter ut power-metal på full guffe, og jeg merker at her trenger man ikke alle fem fra homsepatruljen til å forandre en smålig skitten pub til en skikkelig metalplass. Alle aldersgrupper er tydelig representert her i kveld. Spesielt i baren?

Klokka blir 2300. Litt mer stemning, litt mer folk, og hakket høyere musikk som dundrer over de halvsprengte høytalerne som sikkert har sett sine bedre dager. Jeg undres, hvor blir det av bandene?

Litt over elleve ankommer Obliteration stedet. De er slitne og søvnige, og jeg krysser fingrene for at de finner den rette formen til de skal overta scenen til sist.

Jeg hører en gitar blir plugga i, og sakte men sikkert går flere og flere mot scenen. Det er Dumhetens Hær som skal åpne showet. Vokalisten var uheldig og hadde smålig med lyd langt ute i den første sangen, men som fiksa seg da han fikk ny mikrofon. Jeg lar meg fascinere av det lange, fyldige puddelhåret han har. De trives mer og mer på scenen jo lenger nedover setlista de kommer. De har en viss sjarm når de spiller. Skikkelig trøndersk trash-pønk, med ganske bemerkelsesverdige tekster. Dessverre får jeg noen ganger en "hørt det før" følelse.  Vi får også innspill av gitaristens overraskende gode skrikestemme. Alt i alt, et godt band som kan sjarmere med sine trønderske utsagn imellom sangene. "Arti å spæll seh!"
De avslutter med stil, men ikke direkte med et "pang".

 

Etter en kort luftetur, merker jeg at jeg missa begynnelsen på neste band, Olm. Et skummelt black-metal band vil jeg si. Jeg merker fort at dette er veldig ensformig, men de appellerer til de typiske Burzum tilhengerne. De kan sjangeren sin godt, med tung bass og tunge riff, og kraftige trommer, og en virkelig skremmende vokal. Men det er imponerende at bassisten klarer å synge så hardt og mørkt samtidig som han spiller på sin 6strengers bass. Stemningen er god i "salen" i alle fall. Gitaristene dundrer hodene sine fram og tilbake med et påfølgende gitarriff, imens bassisten gurgler ut det ene verbet etter det andre som en sint bjørn i påskesola. De overrasker noen ganger, og jeg kan kjenne jeg får lyst til å trampe litt med foten, men alt i alt ble dette ekstremt langdryg, og det virker som om de spiller den samme sangen om og om igjen. De burde kanskje revurdere seg selv litt. Uansett blir publikum varma opp, og vi er klare for å se Obliteration ta over scenen.

 

Like etter at døden "inntraff" Kafe Larssen, kommer Obliteration på scenen. Dette er uten tvil Kolbotn trash på sitt beste. Med denne sceneenergien kan jeg lett glemme hvor utslitte de var etter en 8 timers lang kjøretur fra Oslo til Trondheim. Alle de fire gutta er i storform (sikkert etter et par kopper med kaffe), og de storkoser seg på scenen. Men litt problemer med gitaren i starten ble det for gitarist Arild Torp, men han kom seg fort inn igjen. De sjarmerer på scenen, og spiller på humor. De har satt sammen en setliste med både nye sanger og gamle "slagere" og sannelig en Autopsy cover også, som viser at de behersker sin sjanger glimrende. Stemningen blir bedre og bedre blant publikum, og på den siste sangen Sinstorm bryter det ut en skikkelig mosh-pit, og det beviser bare at Obliteration kan gire opp sitt publikum. Etter en meget svett affære, er Obliteration ferdige, og takker for seg. De virker veldig fornøyde selv, når de takker publikum og gir dem en high-five. Jeg kan med glede si at jeg er lykkelig over at jeg ikke gikk glipp av dette.

 

Bilder av Irene Dominguez