DYNAMITE – Trondheim – Fru Lundgreen

Det er et merkelig land vi bor i. Det er tonnevis med band der ute. De fleste spiller egne låter, men det er også en rekke band som spiller andres låter. Tributeband kalles disse og de fleste av dem er riktig så bra på det de gjør. Dynamite er et slikt tributeband. De kommer fra Sunndalsøra og spiller låter som er skrevet av et meget kjent band fra down under. Det er selvsagt AC/DC vi snakker om og med sitt andre besøk på Fru Lundgreen på et år, lå alt til rette for en hitparade av de sjeldne da Dynamite skulle spille opp til dans.

Jeg gikk til verket med en forventning på at dette skulle bli sånn cirka 75 % av den ekte varen. Det mente jeg var rimelig å forvente av et slikt band som var skrytt opp i skyene på forhånd. Det viste seg kanskje at det var litt i overkant, og derfor ble jeg litt skuffet av hva som ble servert fra scenen. Misforstå meg rett, for det var veldig mye bra Dynamite serverte. Låtvalgene var som tatt ut av en Best of med AC/DC, det var vel egentlig bare "Let There Be Rock" som var savnet. Noen av låtene i begynnelsen var av det mindre kjente slaget men fra og med "Dirty Deeds" og ut, var det bare gromlåter gutta spilte.

De åpnet noe forsiktig med "Rock'n roll Damnation", men etter at andrelåta "You Shook me all Night Long" var spilt, løsnet det mer for gutta og publikum ble også mer og mer revet med og festen var et faktum. Allsangen satt løst hos de fleste og det var mang en skap-AC/DC fan som stod og sang med på låtene. Skal innrømme at det ble ytret noen gloser fra undertegnede også, men med tanke på husfreden, ble det ytterst få og de få som ble ytret, var veldig lavmælte. Det var vel best sånn.

Ikke alt stemte på scenen heller. Vokalist Stig Warvik gjorde en megatabbe med at han sang Bon Scott låtene med en blanding av Bon Scott og Brian Johnson. Der burde han helt klart ha valgt å synge med Brian Johnson etterligning, for det var det han gjorde best. Han slet også med å komme høyt nok noen steder, men ellers gjorde han en god jobb.

Bandets "Angus" i Marius Hjeldnes skikkelse slet med noen av soloene og enkelte av riffene. Om det bare var en dårlig dag eller om Marius ikke helt klarer å følge opp sitt store idol Angus Young, er uvisst, men helt bra var det ikke.
Ettersom man møtte opp med den forventningen jeg gjorde ble ikke dette helt hva jeg hadde trodd. Musikken til AC/DC er ikke av den aller mest avanserte og når et band blir skrytt opp i skyene slik Dynamite ble i forkant av denne konserten, da er det lov å bli en smule skuffet når ting ble som de ble. Og ikke var jeg alene heller, bare så det er sagt.