MARILYN MANSON – Oslo – Spektrum

Nå er det lenge siden jeg har vært i Oslo Spektrum, men uansett om det er nytt for dagen eller normal prosedyre, så skal de ha kudos for at første band begynner nesten med en gang dørene åpnet denne dagen. Vel, jeg gikk jo glipp av Turboneger da jeg kom først en time etter dørene åpna, men likevel flott, siden man må regne med at mange skal ta både busser og baner hjemover etterpå.

Jeg morer meg over allsidigheten i publikumet, med et forventet flertall smågothere som har vært i mammas sminkeskrin, men også endel godt voksne som har tatt på seg sitt fineste kostyme for kvelden, i tillegg til mye emo/halvpunkere og de "vanlige" konsertgjengerne. Jeg har aldri sett Manson før, og vet vel ikke helt hva jeg skal forvente av show og band. Har hørt på skivene hans nå og da i en hel del år, men aldri satt meg mer inn i det enn som så.

Da de setter i gang er det første som slår meg at bandet virker veldig proft. Det burde kanskje være en selvfølge med et så stort navn, men jeg innbiller meg at showet og stjernestatusen ofte kommer foran prestasjonene. Jeg biter meg merke i at bandet bare kjører én gitarist nå, og mens det nok hadde trøkka bedre med to, så føler jeg at mesteparten av partiene fungerer utmerket med bare én gitar. Selve spillingen er veldig enkel, hvor bandet stort sett spiller akkurat det som trengs for å fremheve riffene, vokalen og soloinnslagene som dukker opp innimellom. Manson selv gjør også en jevnt over veldig god jobb. Han høres ut som seg selv (som seg vel hør og bør), og utenom litt ujevnt volum på vokalen og noen vel sure linjer er jeg imponert.

Sceneopptredenen er imidlertid ikke akkurat minimalistisk, med plenty klassisk posering og show hos bandet. Manson selv tar det et aldri så lite hakk videre, og han prater mye uten at det virker veldig innøvd, spiller lydspor fra ulike filmer mellom låtene (trippelstjerne i boka for sample fra Fear and Loathing in Las Vegas før The Dope Show!), og det brukes MYE props, som en kjempestol han klatrer rundt på, ulike kostymer, en plattform som heves mange meter opp i lufta hvor han står og synger, og til avslutningen: en talerstol med tilhørende flagg som minner mistenkelig mye om en bevegelse, mest kjent fra Tyskland første halvdel av 1900-tallet. Det er mye indirekte provokasjoner, allerede når andre låt dedikeres til publikumet i Oslo, og Manson vifter med mikrofonen med et slags knivblad festa på. En kan trygt si smilet kom kjapt når jeg hørte at det var Disposable Teens som fulgte! Han greier seg likevel fint unna å komme med noen direkte kontroversielle kommentarer, og sklir med det mer og mer unna "sjokkrocker"-greia. Noe som egentlig er like greit siden det bør ha spilt sin rolle, og musikken er mest interessant uansett. Selv når det sklir ut av han at "are you throwing joints at me?" da noen kaster noe på scenen, minner han mest om en slags barneskolemaskot da han følger opp med "No, drugs are bad. Say no to drugs.

Lyden på konserten er god, selv om mange mener det ikke går å få god lyd i Spektrum. Ærlig talt tror jeg det har blitt mer en "trend" å mislike lyden i Spektrum, ettersom lyden varierer vilt etter hvor og hvordan scenen er satt opp, i tillegg til utstyr, band og teknikere så klart.

Selv om det stort sett ble spilt kommersielle hits så var det et greit låtvalg, og publikum kicka mest på det litt eldre materialet som jeg selv har mer forhold til. Alt i alt en moro konsert jeg er glad å ha fått med meg. Jeg trakk på smilebåndet av både gode prestasjoner og god underholdning, så da er det vanskelig å klage!

 

Bildet er lånt fra nrk.no