SCREAMFEST 07 – Dag 1 – Oslo, Betong

 

Fredag:
I år er første gangen vi får servert Screamfest, og jeg bestemte meg vel egentlig tidlig for å prøve å ta turen. Scream Magazine har holdt på en stund, og har jo sin del innflytelse i metalmiljøet, så tenkte det skulle bli gøy å se hva de greide å finne på. Mange av navnene på plakaten var kjent for meg, men det var flere jeg ikke hadde særlig kjennskap til utover navnet, så det ble spennende å se om det var noe som traff meg eller publikum.

 Da jeg ankom til Sirenia på fredag var det allerede en hel del folk i lokalet, og bandet var godt i gang på scenen. Det vil si, de virket å være trygge i sin fremtoning, og publikum lot til å like kompaniet med syngedame i åpen jakke og netting særs godt. Musikken var for så vidt velspilt, og vokalen var greit gjennomført, men overhodet ikke noe for meg. Melodiøst med småtunge riff som føltes litt halvveis i mine ører. Grei lyd, dog.

Etter en stund bar det inn på den lille scenen hvor Throne of Katarsis skulle på. Også et navn jeg har hørt, men så langt ukjent musikk for min del. Fikk imidlertid noen ørsmå pekepinner med småsatanisk backdrop og liksminke til den store premien, og bandet overrasket heller ikke da de begynte å spille. Det går rett og slett i enkel gammeldags svartmetall. Jeg står fast på at bandet ikke overrasket, ettersom dette har vært gjort så utrolig mange ganger og utrolig mye bedre før. Vel var den noe fulle salen uenig, men jeg liker det best når bandene kommer med et eller annet nytt til bordet. Metal i et nøtteskall? Lyden og spillet var likevel akseptabel, om man ser bort fra bassisten som nok burde gjort et eller annet med enten lyden eller spillet, siden det hørtes mest ut som gummistrikk på en planke.

Så tilbake på den store scenen for neste band, Gothminister. Dette bandet har jeg faktisk fått med meg live en gang tidligere, for vel 4-5 år siden, og tenkte det kunne bli morsomt å se hvordan det opplevdes med de ørene jeg har i dag i forhold til da. Imponerende nok var Gothminister det bandet som overrasket mest positivt denne dagen. Musikk i den elektroniske delen av Rammsteingata, i en slags kirkelig goth-fremtoning med både stort kors og prekestol, meget godt gjennomført. Får riktignok noe flau smak i munnen av det overdrevent teatralske, men det har sin funksjon, og også her ser publikum ut til å storkose seg. Bare én ting: hvor ble det av dama?

Det neste bandet inne på "klubbscenen" er Triosphere. Jeg kjenner noe til Ida Haukland og Marcus Silver som droppa Griffin for å drive mer med dette bandet, og selv om jeg visste omtrent hva det gikk i var jeg spent på gjennomføringa. Morer meg litt da Ida kommer inn med en bass påhengt mens hun står og synger, siden jeg trodde hun bare var vokalist. Damen gjør en god jobb, og kameraten min som satt bak og ikke så scenen hadde ingen aning om at det var kvinnfolk bak mikrofonen. Her ligger også mitt aber, selv om det er imponerende av Ida, det høres ut som om hun prøver å synge som en mann mer enn å bruke stemmen sin og lage et eget særpreg. Mulig det er slik hennes stemme er, men det høres påtatt ut for meg. Musikken er greit gjennomført rimelig tradisjonell heavy, med en del godt spill. Generelt ikke min greie, ingenting som setter seg noe særlig.

 På den store scenen er det hollandske gjester på plass. After Forever har jeg hørt litt på skive, og det oppleves for meg som noe av det bedre i genren, muligens fordi de holder en litt mer aggressiv linje enn de fleste andre gotherband med damevokal. Live blir jeg imidlertid lite imponert. Får enkelt og greit følelsen av at bandet har tatt seg vann over hodet og ikke greier å være så pompøse og helhetlige som de virker. Også her greit spill og god lyd, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det er den trange toppen til vokalisten som publikum jubler etter.

Det neste bandet, Breed, er det bandet jeg kjenner best denne kvelden. Jeg har hørt noen låter av dem og så dem live i sommer, så jeg vet mye hva jeg går til. Bandet ligger godt plassert i Pantera-gata, hvor nå enn det er, og gjør det greit. Jeg har til gode å se et band som virkelig fyller de skoene de prøver på når de gjør denne musikken, og Breed havner også temmelig midt på treet. Imponerende prestasjoner av alle medlemmer, absolutt, men det er ikke bare bare å hoppe etter Wirkola. Litt mer kjør med seig groove og mer egenart så kunne det blitt knæsj.

Samael får jeg dessverre med meg lite av, siden jeg skal med 02:00 bussen til byen (kudos til Scream for å ordne busser fra Betong!). Virker å være et solid band, men når det ikke fenger så gjør det ikke det, og da blir det fort til at man prioriterer andre ting.