MEHE – I løpet av dette halve året, blir Mehe låst fast og satt på vent.

I disse dager er Mehe aktuelle med EP`n Armitage Shanks via Sounds Of Unity og de skal også spille sin siste konsert på en god stund nå om noen få dager. Stedet er Mir og datoen er 6. Desember, altså nå på torsdag. Selv skulle jeg gjerne vært der for Mehe er ganske så tøft det skal jeg fortelle deg! Men, jeg skal ikke si så mye mer. Dere kjenner oppskriften, jeg stiller spørsmålene, dere kommer med svara!

Først av alt, siden dette er det første intervjuet vi gjør med dere, litt historikk!

Mehe så lyset i 2003. Vi har helt siden da hatt et behov for å uttrykke oss live, så det har blitt mye spilling på mørke, slitne scener rundt omkring Oslo. Etter å ha skrota sammen tre demoer, kjente vi på oss at det var på tide å legge ned et mer seriøst stykke arbeid i en EP – ut kom Armitage Shanks.

Dere debuterer som nevnt i disse dager med en EP kalt Armitage Shanks, en EP som er like forstyrrende som den er bra. Fortell litt om den og hvordan prosessen med å skape den har vært. Det er jo ikke akkurat enkel musikk…

Man kan si at Mehe hele tiden er i en slags dreining, musikken som kommer fram i og med oss er i stadig bevegelse. De tre låtene på Armitage Shanks er et slags utsnitt eller et bilde av hvordan Mehe er akkurat nå. Det vil si at låtene er ferske – de har fått sine runder live, men er likefullt svært nye for oss. På denne måten blir de pulserende, og vi kan spille dem med en autentisk glød. At de framstår som forstyrrende er kanskje en konsekvens av at musikken er laget under en stadig dreining. Selve innspillinga gikk unna på et par dager i en gammal låve i Lunner kommune, kalt Top Room Studio. Der fikk vi god hjelp fra Børge Finstad.

EP`n er jo også blitt kåret til «Demo of the week» av britiske Organ Magazine, det var vel litt gøy? Hvordan har mottakelsen vært ellers og merker dere noen forskjell på inn- og utland når det kommer til interesse?

Det var kjempestas å få oppmerksomhet fra Organ, de fikk oss også spilt på Resonance FM. Man har kanskje den fordelen at man skiller seg ut ved å være fra det eksotiske snøhelvetet Norge, så vi håper på mer oppmerksomhet fra den kanten. Organ fikk et eksemplar før vi ga ut skiva (derav "Demo of the week"), men akkurat nå er det en slags mellomfase, hvor vi ikke riktig har begynt å få tilbakemelding enda. Menigmann liker EPen godt, og vi har fått mange hyggelige kommentarer. Alltid stas at folk forholder seg til musikken.

Dere har jo kommet med tre demoer tidligere, hvordan er det å være et demoband nå når vi nærmer oss 2008? Er det lett å promotere seg selv og føler du at media bidrar noe særlig med hjelp?

Med Armitage Shanks tar vi et nødvendig steg opp fra demohaugen. Tidligere har vi fått stor hjelp av nettmagasiner som Eternal Terror, Heavy Metal.no, Groove.no, osv. til å spre budskapet. Dessuten hjelper de uavhengige platesjappene rundt omkring godt til med å promotere mindre band. Det å få utgitt musikken vår er vanskeligere. Labelsituasjonen i dag er preget av en klubblignende stemning, noe som passer dårlig for et band som faller mellom flere stoler. Vi fikk heldigvis hjelp av Sounds of Unity, hvilket vi er svært takknemmelige for.

Musikken deres er jo langt fra lettfattelig og Armitage Shanks krevde mange lytterunder før det begynte å sitte, men samtidig finner jeg det veldig enkelt å like musikken deres. Hvorfor er det slik tror du? Media elsker jo å sette navn på stilarter til band, hvilke stiler har media komet opp med til dere? Og hva foretrekker dere å kalle det selv?

Det eksisterer kanskje et slags ideal innad i bandet om å etterligne gjenstander som er tyngre enn de virker som. Slik som noen steintyper. På denne måten kan vi gjemme noe vammelt og umedgjørlig bak en mer enkel overflate. Media har kalt musikken vår for artthrash, monolithic rock-moving seam-splitting alternative metal, moderne metall, osv. Det som går igjen er at folk oppfatter musikken vår som et gigantisk både-og, noe vi også kan slå oss til ro med.

Har dere spilt noe særlig live da? Hvorfor bør folk dra på en konsert med Mehe framfor å sitte hjemme i stua?

Konsertvirksomheten har alltid vært og vil alltid være i høysetet for oss. På scenen kommer vi fram til det bevegelige uttrykket vi etterstreber ellers. Der kan vi utagere. Et sted mellom oss og publikum, mellom den høye lyden og energiutfoldelsen, et sted der ligger essensen i musikken vår, og det er kanskje det som trekker folk tilbake.

Dere skal jo også spille nå førstkommende torsdag og det er siste konsert på en god stund, hva kan publikum som dukker opp der forvente?

For det første spiller vi sammen med to avsindig kule band: Laconic Zero og the White Tiger Prepade. Lignende galskap må du lete lenge etter. Dette er to godt etablerte band i den norske undergrunnen, som i likhet med Mehe liker å eksperimentere seg fram til noe nytt hver gang de opptrer. Derfor kan du forvente deg noe unikt og kanskje litt uvørent på MIR. Mehe kjører som alltid et intenst sett, vi spiller de nye låtene fra EPen pluss noe gammelt vræl vi kan fra før.

Og hva holder framtiden så videre for Mehe? Hva kan vi forvente oss?

Etter nyttår drar en tredjedel av bandet til Paris. I løpet av dette halve året, blir Mehe låst fast og satt på vent. Til høsten 2008 er vi tilbake for full maskin, og skal blant annet satse på en lengre utgivelse, og muligens en tur nedover Europa.

Da er vi kommet til veis ende, men tradisjon tro og ære så får du avslutte med å promotere Mehe, fortelle om livet ditt eller hva annet du måtte ha på hjertet!!!

Stikk gjerne innom den siste konserten vår, som nevnt er på MIR nå til torsdag (6.12.). MIR ligger rett ved Sofienbergparken. Sjekk også ut to låter fra den nye EPen vår på myspace: www.myspace.com/musicinthevoid. Space is the place.