WACKEN 07 – Dag 2 – Wacken, Tyskland

Fortsettelsen på en historie av Vegard og Tom (Yuber)

 

Dag. 2 (fredag)

Vi har nå våknet opp i ett bad av svette etter å ha sovet med sko, samt to gensere hver, da vi ikke hadde noen soveposer til disposisjon. Det var jævlig ekkelt, å eklere skulle det bli. Mobiltelefonen til Tom ringer. Det var ingen andre enn Steffen fra Selveste Macaber.
Ett undergrunns svartmetalband fra Drammen, som vil ha oss til sitt ringe telt. Vi fikk ingen retninger, men ble bedt å se etter telt med Norges-flagg. Men så var det en gang sånn at på Wacken så er det fullt av norske flagg overalt. Og samtlige vi snakket med kunne ikke ett ord Norsk. Men etter mange timer med leting fant vi frem. Der ble vi sittende og kose oss med pils, musikk, vandrehistorier og sentraleuropeisk klima. Vi hadde det rett så koselig, med små unntak da det kom lyd fra naboteltet og resten av høre- radiusen vår for øvrig, men vi, voksne som vi er, klarte å ha det fint like vel. Etter mye om og men bestemte vi oss for å lokalisere scenen vi nå skulle til. Dimmu Borgir var nok for mange ett av festivalens absolutte høydepunkter, vi selv var da ikke av samme oppfatning, men som to engasjerte musikkritikere vi er så stelte vi oss fint foran scena. I dette tilfellet et par hundre meter bak. For en døv person må dette ha vært helt fantastisk, med lys og flammeeffekter bare Tyskere kan få til. Lyden var helt perfekt da man sto foran, men så fort man beveget seg nedover på venstre flanke så sviktet den drastisk. Bandet spilte instrumentene sine uten en eneste hørbar feil, men jeg må si meg skuffet over låtvalg. Det var ekstremt kjedelige låter fra første stund. Personlig ville jeg hørt låter som Antikrist, Dødsferd, Hunnerkongen osv, men neida! Istedenfor ble det låter som er grunnen til att Dimmu Borgir har opparbeidet seg det stygge ryktet innad miljøet. For all del, de spilte bra og alt var fint, men for min egen del, og også Vegards, blei detta rett og slett for kjedlig. Men til gjengjeld så var det i hvert all 50 000 andre som så ut som å ha en annen mening enn oss.

Die Apocalyptischen Reiter var ett band som for oss var mer eller mindre totalt ukjent, dog de var en av de "store" denne helgen. Men fytterakkern for enn drittband! Det hørtes ut som Tysk danseband, blandet med pop-rock. Sceneshow og sånt var jo ett kapittel for seg selv, men bortsett fra det så var dette ingenting jeg kommer til å oppsøke igjen.

Så var tiden endelig kommet til ett våre høydepunkt, nemlig Enslaved! Enslaved stilte opp på Party Stage, en scene til høyre for The Black Stage, hvor to overnevnte spilte.
En del mindre plass rundt, men det gikk fint.. helt til Yuber bestemte seg for å klatre opp på det ene gjerdet, så han kunne få ett godt overblikk og få tatt noen bilder. Da ble han skriki etter og pekt på av ett par mistenkelige vakter. Forøvrig var det en helt storslagen konsert. Jeg forventet att de leverte og det gjorde de! Godt låtvalg, god lyd, godt med liv og stemning. 99  av tilmøtte skjønte ikke ett ord Norsk, men alikevel hoppet de rundt og lagde diverse armbevegelser, og så ut til å kose ræva av seg.

Vi rakk såvidt å trykke oss vekk fra Enslaved før Blind Guardian var i full gang på scenen ved siden av. Faktisk var de nesten ferdig, men vi fikk da med oss en smakebit. Blind Guardian er som skapt for Tyskland med den storslagne power metallen sin. Det er ikke bare snakk om Sverd og hælvette i tekstene deres, men også drager og alt annet som måtte ha med eventyr og heltedåd å gjøre. Vegard på sin side skrukka litt på nesa, men selv syns jeg det var ganske tøft. Det første som slå meg var kvaliteten som lå over vokalen! Det var eksepsjonelt bra fremført, og lydmannen har hær vist hva han kan. Jeg kjenner ikke så mye til bandet fra før, så kan egentlig ikke uttale meg så mye om låter og eventuelt feilspill, men dog må jeg si att det hørtes rimelig tight ut! Det var ett sceneshow med lys og røyk uten sidestykke, noe som passer som hånd i hanske for musikken deres. Og tilskuerne var i ekstase. Da vi skulle bevege oss vekk derfra sammen med flere titalls tusen andre, så ble det ett par utenlandske gloser i vår retning, da mørket hadde lagt seg, og hele bakkeområdet var tilgriset med opptil 50 cm dyp leire, men faen å morsomt det er i ettertid!

I løpet av dagen fikk vi også sett band som Amorphis, Therion, Gravedigger og J.B.O.

To førstnevnte lignet veldig på hverandre, men Therion trakk det lengste strået. De leverte atmosfærefullt, melankolske toner, som rett og slett var deilig å høre på. I alle fall etter ett X antall pils og lureri. Amorphis var kort sagt litt mer storartet, men Therion var litt mer beskjedent. Nesten som Moskva-Marit og Aud Schøneman.

Gravedigger hadde vi begge forhåpninger til, da vi begge hadde hørt en del på det i forkant, Tom for å gjøre seg kjent med musikken, mens Vegard har hørt mye på det opp igjennom årene, men dessverre.. Grave Digger gjorde seg mye bedre på MySpace enn de denne kvelden gjorde på scena. Det ble til kjedelige riff og trege trommepartier, kombinert med lyd som var litt ubalansert. Det er litt synd, for Grave Digger er et band om absolutt har potensialer, men de gjør ikke noe særlig ut av det lenger. For hva J.B.O. angår, så er det stort sett en` ting som kan bli sagt; styr unna! Med mindre du liker metal-inspirert kjærring-musikk. Æsj! Jeg sier ikke mer.

Da var vi kommet til Sabbat! Sabbat fyrte av uten nåde fra første stund! Det hørtes ut som att det var ett par tekniske feil med lyden, men det ordnet sg med en gang. De spilte klassikere fra første stund av, både gammelt og nytt. Alle så ut til å ha det relativt fint denne timen. Det var meget mye folk som alle så ut til å ha ett spesielt forhold til bandet, skulle man dømme etter reaksjoner. Bandet selv spilte bra. Ett par bommerter her og der, men det gjorde ingenting. Dette var vell verdt en vond rygg som jeg fikk i ettertid.

Kampfar, det som skulle vise seg å være fredagens avslutning, sto nå for tur. Skuffende nok fikk måtte de spille på den aller minste sena, som ikke kan ha rommet mer enn 2000 mennesker max, hvilket gjorde det veldig intimt og varmt. Scena de spilte på var inni ett stort telt, plassert rett ved siden av en kolonne med mobile toalettenheter, så det var ikke så innmari fristende å stå akkurat der, så vi måtte ta til takke med en plassering rett under der teltduken tok slutt. Publikum inni teltet var de som så ut til å være den harde kjernen av utenlandske fans dette bandet har, og det ble godt mottatt av bandet! De sa selv att det var glade for endelig å komme til Tyskland, hvilket høynet stemningen enda mer, som gjorde dette til den opplevelsen av en konsert det var! De spilte ett variert låtvalg, men samtlige låter var ett bra valg! Høydepunktene var Kymne og Norse! Dolk prøvde flere ganger under åpningen av Førstnevnte å få med seg publikum på en felles hymne, men det ble for det meste bare brøl og skrik, da det bare var en liten brøkdel som snakket Norsk der. Men faen, vi var med! Uansett blei det jævlig bra stemning og atmosfære der inne. Kampfar, å da spesielt Dolk har en karisma som man gjenkjenner selv om man ikke hadde skjønt hva han sa, som hadde en umiddelbar effekt på mer eller mindre alle som var der! jeg kan si med en gang att Kampfar og Immortal var Wackens desiderte største i år. Norse ble faktisk spilt to ganger under konserten, og det tviler jeg det var en eneste en som klagde på, for fy faen! Det var ekstremt. Hele konserten var ubeskrivelig fra første stund. Lyden, sangene, prestasjonen, stemningen.. alt var perfekt! ALL HAIL KAMPFAR!! Da Kampfar var ferdig med krigen sin gikk vi bort til leiren til Macaber for å snakke om hvor jævlig bra Kampfar var, og drikke masse øl. The end.