WACKEN 07 – Dag 1 – Wacken, Tyskland

 

 

En historie av Vegard og Tom (Yuber)

 

Prolog (onsdag)

Vi ankom Hamburg på morningen, og fant fort ut at vi skulle sjekke inn på et hotell og sove ut, siden vi ikke hadde sovet hele natta. Vi tok det første og beste, men det viste seg å være fullt, som ca alle hotellene i byen var. Vi ble geleidet nedover gata, hvor det skulle være mange billige hoteller. Det tok ikke lang tid før vi fant ut hvorfor, og inkludert i prisen var ekstra service. Etter en stund fant vi et hotell som bar navnet Viking Hotell, og de hadde et ledig rom for to. Vi slang en slant på disken, og var i seng omtrent før vi hadde satt fra oss bagasjen. Etter 6 timer med søvn, vandret vi ut, og satt oss på puben White Eagle, som lå litt oppi gata. En pub med sørstatsflagg over døra, gode gamle saloon-dører, og cowboyplakater på veggene. Koselig sted! Der ble vi servert av ei dame som ikke kunne et klyva sofistikert ord, men vi fikk nå bestilt øl.

Etter hvert ble vi kjent med fyren vi var redde for da vi kom, en stor jævel av en tyskerbiker, av typen man ikke ser stygt på. Det viste seg at han var ganske årleit, så lenge man kjøpte øl til ham, ikke var politi, afghaner eller muslim. Peter var 50 år med brukket nese og juksetenner. Alt han satt og ventet på var at politiet skulle komme innom, så han kunne banke dritten ut av dem. Uheldigvis var han en tur på toalettet da det oppstod barslagsmål mellom en uskyldig dranker og en albaner. Pilsvis senere trasket vi tilbake til hotellet, og la oss for en omgang putemishandling.

Dag 1 (torsdag)

Da vi endelig klare til å begi oss ut i Tysklands fjerne villmark, nemlig på selve festivalen. Selve turen til festivalen ble stort sett dominert av tog og ellevill drosjekjøring sammen med en amerikaner og hans sønn, før vi omsider kom frem til festivalområdet. Disse menneskene fortjener litt oppmerksomhet, av én enkel grunn. Metallturismen finnes så absolutt! De startet i år fra California, og neste år skulle de på rundtur på det norske vestland. Videre var det å finne fram til campen, noe som skulle vise seg å bli en prøvelse for hva tålmodighet angår. Det var heller ikke overalt det nyttet å brette frem pressepasset sitt og si "Fuck you, I'm important!". Men etter om lag 4 timer med venting fikk vi nå endelig kommet oss inn på campen. Vi ble kjørt ett stykke på veien av en eldre dame som solgte is, da Tom, med sin sjarm, forklarte situasjonen. Hun kjørte oss (som senere viste seg å være i mer eller mindre gal retning). men vi gav henne allikevel en Beck's som takk for forsøket. Vi rotet oss frem til pressecampen, etter om lag 30 minutter med gange og ett uvisst antall røykepauser. Det vi ikke tenkte på var at pilsen vi var lure og kjøpte før den ble utsolgt var noe inni helvetes tung å bære på. MEN heldigvis hadde ingen av oss med sovepose, så det var i alle fall plass i bagene, sekkene og plastposene. Men heldigvis(?) var det en Brasilianer som tilbydde seg å hjelpe med bæringen, siden vi skulle i samme retning. Han spurte ikke om penger, så vi gav heller en.. Beck's. Vi følte oss like våte som Fleksnes på ski da vi endelig var framme på et som skulle bli vår "telt"-plass. Vi fant fort ut at vi hadde glemt teltplugger, så Tom tar sin kreative tankegang i bruk. Marsjerer ned til inngangen, forbi den tilsynelatende sinte dørvakten, og brekker et tre som han tar med seg tilbake. Dørvakten viste ikke helt hvor han skulle gjøre av seg, så han holdt stand på krakken sin. Teltet vårt så kanskje ikke ut som ei brudekake, men vi hadde det veldig fint der inne. Etter innredning og diverse, mens mørket begynte å legge seg, forlot vi hula vår og satte kursen mot konsertområdet.

Rose Tattoo var først ut for vår del. Australierne hadde kommet for å rocke opp litt stemning, og mange fremmøtte syntes det var fint. Vi var enige om at dette ikke helt var greia, og stod litt før vi traska videre. Området var STORT, og det var ikke 5 minutters gange uansett hvor du skulle, så vi brukte tiden fram til Sodom til å navigere – og drikke øl. For Vegard sin del var Sodom et av høydepunktene, fortsatt beruset etter konserten på årets Inferno Festival. Dette var den første konserten som mer eller mindre fylte plassen foran scena, og i ly av det senkede mørket spilte de opp til helvetesvals. Selv sto vi begge oppå ett bord noen hundre meter unna, ved siden av ei pølsebu, og så det hele derifra. Noe labert låtutvalg men vi fikk levert gamle slagere, nye hiter og gamle låter som aldri tidligere har blitt innspilt. Innom scena var også mange gjester, og store deler av konserten var preget av emoen som spilte noen år som session – Usjameg. Etter Sodom roet vi nervene med et par pils før vi ladet oss opp til Overkill, neste post på vårt program. Etter lang vandring, og litt plumping i søle, fant vi den avsidesliggende Party Stage, hvor det for så vidt ikke var så stort party, men fett band. Området her var så lite at det stort sett var fylt av mennesker gjennom hele festivalen, utenom på morgenkvistene, som vi, flinke journalister som vi er, brukte til å se på mennesker, lukte, høre, og slikke litt på stemminga. Etter Overkill var det tid for festivalens gjenganger, og kveldens headliner Saxon. Saxon har holdt på i mange år, og det er kanskje på tide å gi seg mens man enda klarer å stå på bena. Selv om det var god sving over konserten, syntes rynkene godt på disse rockegutta. Men tusenvis av tyskere kan ikke ta feil, Saxon er fortsatt store i Tyskland.