DEATHSPELL OMEGA – Fas – Ite, Maledicti, In Ignem Aeternum

"By divine law, go, ye cursed, into the eternal fire!"

Det er få, om noen, utgivelser jeg har sett slik frem til de siste to årene som Deathspell Omegas "Fas – Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum". Og derfor er sjansen for en gedigen skuffelse tilsvarende stor. Og selv om skiva lett er en av årets klart sterkeste utgivelser innenfor den sorte sjanger, så må jeg medgi at jeg er en smule skuffet.

Men før jeg går dypere inn i omtalen, må jeg nesten si litt om dette franskfinske bandet som er et av de største, ja kanskje det aller største, undergrunns-blackmetalbandet i verden, og ett av undertegnedes favorittband.

Deathspell Omega, eller DsO, ble dannet i 1998. Bandet har tidligere gitt ut tre fullengdere samt en EP, og de har deltatt på fem offisielle split-utgivelser med forskjellige band, alle godt forankret i undergrunnen. Bandet fikk tidlig et godt rykte på seg som et band som leverte hissig og spennende blackmetal, noe de beviste med utgivelsene "Infernal Battles" (2000) og "Inquisitors Of Satan" (2002), og innimellom disse utgivelsene deltok de på hele tre split-utgivelser med band som Clandestine Blaze, Moonblood og Mütiilation. Men det var ikke før i 2004 at det virkelig tok av. I 2003 forlot vokalist Shaxul bandet, og finske Mikko Aspa (bl.a. kjent fra band som Clandestine Blaze, Stabat Mater m.fl. og som eier av kultlabelen Northern Heritage) tok over stafettpinnen.

Resultatet? "Si Monvmentvm Reqvires, Circvmspice". Ei skive på nesten 80 minutter som i dag står igjen som en av de sterkeste blackmetalskivene noensinne laget, og som også er en av undertegnedes definitive favoritter innenfor sjangeren. En bekjent av meg kalte dette verket for "genialitet i sort innpakning" etter å ha hørt den, og han har helt rett. Aldri tidligere har slik stormannsgalskap og pur okkultisme blitt festet på tape på samme måte som med "SMRC". Både lyrikk og musikk er uovertruffent her. Okkultisme, misantropi, filosofi og teologi har aldri vært like interessant. 6/6 poeng.

I 2005 var bandet å finne på utgivelsen "From the Entrails to the Dirt" som ble gitt ut på labelen End All Life (eid av DsO-gitarist Hasjarl). Bandet deltok her med låta "Mass Grave Aesthetics", ei knusende låt på nesten 20 minutter, som ytterligere befestet bandets posisjon innenfor sjangeren.

Senere samme år ga bandet ut oppfølgeren "Kénôse", en EP som mest av alt er å se på som et appendiks, et tillegg, til "SMRC". Her var ikke det okkulte og det grandiose like fremtredende som på "SMRC", selv om den nesten fem minutter lange introen er av de mest effektive undertegnede noensinne har hørt. Borte var munkesangene og de mest "religiøse" aspektene i musikken, mens det var et større fokus på brutalitet og intrikate riff og arrangementer på denne utgivelsen. Det var mao. et sintere DsO som møtte lytteren på denne utgivelsen. Men selv om både det lyriske og det rent musikalske var helt på linje med forgjengeren, var det mange som ble skuffet. Spesielt over det å få kun tre låter fordelt på 36 minutter. Men året var enda ikke over… 6/6 poeng.

For senere samme år deltok DsO på nok en splitutgivelse; 3LP/cd-utgivelsen "Crushing the Holy Trinity". Denne gang på labelen Northern Heritage. Låta DsO denne gang deltok med, ble titulert "Diabolus Absconditus". Ei låt som klokker inn på over 22 minutter, og som undertegnede gjerne beskriver som "en 22 minutter lang orgasme" i genialitet. Jeg vil, uten å nøle, si at dette er en av de sterkeste blackmetal-låtene noensinne laget. Her pøser bandet på med alle sine trumfkort. Her er det grandiose, det ville, det vakre og det okkulte på sitt mest fantastiske. Dette er ikke lenger blackmetal. Dette er kunst. Dette er blackmetal elite.

Så er vi her da, to år etter forrige livstegn fra DsO. "Fas – Ite, Maledicti, In Ignem Aeternum" består av seks spor, hvorav to av dem er intro/outro. Altså er det kun 4 nye låter totalt. Skiva starter, og slutter, med to ulike snutter kalt "Obombration" – Begynnelsen og Slutten om du vil… Rent musikalsk slekter nok denne utgivelsen mest på "Kénôse", da "Fas…" er den mest brutale skiva DsO har laget.

Trommeslageren i bandet (hvem nå det enn er) imponerer stort, med sine ulike spillestiler. Til tider er det en tilnærmet jazza tromming faktisk. Trommene er dessuten svært langt framme i lydbildet denne gangen. Vokalist Mikko Aspa har en særegen stemme som tidligere har vært en særdeles viktig brikke i DsO's univers. Det er den fortsatt, men den blir litt for lik over hele fjøla.

Riffene er svært kliniske og atonale, og det er svært mange raske partier på skiva. Jeg har lest flere steder at folk klager over at stemningen forsvinner når tempoet settes opp, og jeg er til en viss grad enig i denne påstanden. Det hadde kanskje vært en ørliten fordel om tempoet ikke hadde vært så masete så mye av tiden. Det er nemlig mange spesielle og intrikate detaljer i lydbildet, som man kanskje ikke legger merke til før eller siden pga det infernalske tempoet.

Det stormannsgale aspektet, det grandiose som jeg nevnte tidligere, er nærmest ikke-eksisterende på "Fas…", men stemningen er mørk og dyster så det holder, og det lyriske er (som alltid) særdeles bra. Det okkulte er vel ivaretatt på denne skiva også, vær du trygg! Men dette er (nok en gang) ei skive som er fokusert på det ville, på det kaotiske og det brutale, fremfor det aller mest "religiøse" og originale. Dette er blackmetal av særdeles høy klasse, og enten elsker du det, eller så blir du skuffet.

Dette er uansett ei skive som trenger tid, og selv da er det ikke sikkert at man får med seg alt."Fas…" er kanskje den mest utilgjengelige skiva DsO hittil har laget, og om dette er gjort intensjonelt eller ei vites ikke. Denne skiva krever lytterens konsentrasjon til det fulle.

Som tidligere, er både cover, booklet og layout av eksepsjonell høy grad. LP-utgaven leveres også med en plakat.

"God of terror, very low dost thou bring us. Very low hast thou brought us…"