HITS 2007 – dag 3 –

Så var det endelig helg og konsertene flyttet over til USF Verftet for å slippe til de litt større aktørene. De siste to dagene skulle vi få mer enn nok musikk. Det gikk fra fem til seks band hver dag og starttidspunktet for første band gikk fra 20:00 til 18:00. Nå skulle det bli lange dager fylt med gromlyd! Men først var det den obligatoriske turen innom Garage for å starte dagen med litt flytende næring. Denne dagen var det listening session for Manngard og deres kommende skive European Cowards. Mer pils og en lytt senere sitter jeg igjen med det inntrykket at dette materialet gjorde seg bedre på skive enn live, detaljene kom bedre frem og noen av låtene var meget tøffe, men mer om det senere. E-Ts representant i quizen gjorde det meget skarpt denne ettermiddagen, men vi venter til andre runde er over før vi skryter for mye av den innsatsen.
På Verftet startet det hele bra med utepils i sola og meget god stemning. Man kunne knapt nok ønsket seg en bedre ramme rundt festivalen virket det som og på programmet sto flere band jeg gledet meg stort til.

Først ute var Melechesh fra Israel. Denne gruppen spiller noe som kan betegnes som sort thrash i midttempo og gjør sine saker meget bra. På sine 14 år som band har de bare gitt ut fire album, men de får bedre og bedre omtaler for hver gang så kurven peker rett vei. Melechesh er lett gjenkjennelige med sine sære og uvanlige trommemønster og blander inn et orientalsk snitt i låtene sine. Å la bandet få æren av å åpne festen på Verftet viste seg å være et godt valg for selv om det var nydelig vær for å fortsette med utepils trakk mange nysgjerrige sjeler inn for å sjekke ut hva Israelittene hadde å by på. Det var nok flere enn meg som likte det som ble presentert for responsen fra publikum var meget god under hele showet. Melechesh skal ha ros for et meget balansert og rent lydbilde i musikken sin. Det var godt at dagen startet med et såpass ”rolig” band, hyperblasting og hatefull growling skulle vi alltids få nok av før festivalen var over.

Brutalt ble det raskt nok når Norgesvennene i Anaal Nathrakh tok over scenen. Anaal er ikke for sarte sjeler, men de var det tydeligvis få av på Verftet, for når de gikk på var det stinn brakke og mange spente sjeler i publikum. Bandet gjorde her sin fjerde konsert utenfor Storbritannia i løpet av sin åtte år lange eksistens, den første var på Inferno tidligere i år. Opptredenen på Inferno var en knusende opptreden, så Anaal Nathrakh hadde lagt listen høyt og hadde vel litt press på seg når de valgte å returnere til Norge så raskt. Jeg syntes Anaal passet mye bedre inn på lille John Dee enn de gjorde på Verftet, men dette ble kompensert med en lyd som var betraktelig bedre enn den forrige konserten. Det eneste negative å bemerke var at V.I.T.R.O.L. slet litt med å treffe skikkelig når han sang, men dette hemmet ikke så mye. Som sist tok publikum ansvar og løftet konserten flere hakk med engasjementet sitt. Jeg har på følelsen at Anaal kan komme til å holde konserter litt oftere fremover hvis de blir møtt med slik høylytt jubel og applaus hver gang de spiller. Selv om Anaal spiller musikk av det mest ekstreme slaget virket det som om hele bandet var i godt humør og koste seg under opptredenen. Når de måtte starte opp låten When The Lion Devours Both Dragon And Child hele tre ganger på grunn av kluss med trommene ble de møtt med taktfast klapping fra fansen, noe som gjorde at de trakk litt ekstra på smilebåndet før det hele løsnet. Flott levert nok en gang, både av band og fans!

I motsetning til onsdagen var det hovedvekt på utenlandske aktører denne kvelden og neste band på scenen var Belphegor fra Østerrike. Disse sortmetallerne har holdt det gående en lang stund og har en stor tillhengerskare her i Norge. Dessverre ble konserten ikke akkurat den store opplevelsen. Lyden var mycket grøtete og kombinasjonen tåkemaskin uten av-knapp og konstans rødt lys gjorde at det var vanskelig å få med seg hva som skjedde på scenen. At lyden var såpass muggen syntes jeg var både synd og merkelig, så jeg trakk mot miksepulten for å se hva f**n lydmannen drev på med. Når jeg kom frem dit måtte jeg bare le, han hadde lunsjpause og spiste tydeligvis med god samvittighet og lite fokus på det som skjedde på scenen. Jeg hadde gledet meg til denne konserten siden det var min første med Belphegor og prøvde så godt jeg kunne, men etter fem låter holdt jeg ikke ut lenger og fant meg en pils, et bord ute i sola og noen stakkarer som orket å høre på meg klage.

 

 

 

 

 

Et av mine favorittband opp gjennom åra er uten tvil Svenske Entombed. Jeg har stor sans for det aller meste de har gitt ut av både tidlig dømetall og nyere death n’ roll. Dette er også et av de bandene jeg har sett desidert flest ganger så det gledet meg stort å se så mye folk samle seg foran scenen i god tid før konsertstart. Merkelig nok har de ikke med seg en live-gitarist på turne, noe som gjør at lydbildet blir litt spinklere nå som Uffe ikke lenger er en del av bandet. Etter å ha sett bandet live ca 10 ganger hadde jeg ikke forventet å bli overrasket over låtene de spilte, men her var det utskiftninger fra tidligere møter skal jeg si. Etter at de ga ut To Ride… i 1997 kan jeg ikke huske at de har tatt med mer enn maks to låter fra Clandestine i settet, men her fikk vi tre brutale låter derifra! Bandet spilte det beste fra Left Hand Path, Clandestine, Wolverine Blues og Serpent Saint + Chief Rebell Angel selvfølgelig. Dette var uten tvil det beste settet de har hatt på mange år og det var mange eldre fans som tok helt av i lykkerus fremme ved scenen når låten Left Hand Path kom som andre nummer og dermed var moshpitten i gang. Litt motvillig måtte jeg trekke bakover for å kunne følge konserten videre og nok en gang forbannet jeg søylen som står så strategisk plassert i forhold til scenen på Verftet.

Jeg har ikke sett Mayhem så mange ganger, men jeg har ikke latt meg imponere nevneverdig de gangene jeg har sett de. Nå som Maniac var ute og Attila hentet tilbake tvilte jeg ærlig talt på at de skulle imponere nå heller. Det er greit å starte med lave forventninger for da blir man ikke så lett skuffet, men jaggu ble jeg det denne gangen også! Bandet som startet opp i 1984 er minst like kjent for skandalene og mytene som for musikken og med sine fire fullengdere som spriker meget i stil og innhold var jeg klar for en annerledes opplevelse trodde jeg. Jeg var tydeligvis ikke så klar som jeg trodde for når Attila kom på scenen rullet inn i gas-bind eller lignende som en mumie satte han seg ned ved et bord plassert på scenen. Der ble han sittende og lese avisen, spise frukt og drikke kaffe en god del av konserten mens han gryntet/growlet/sang/hylte/hvisket noen tekstlinjer innimellom. Overraskende og provoserende var nok effekten de håpet på og der traff de bra, men hvis dette var samfunnskritikk som kunst var det vel verken rett sted eller tid. Jeg savner Maniac! Han hadde en stemme som passet musikken frem til Ordo Ad Chao bedre enn Attila og han var en sterk figur på scenen. Selv om oppnedkors, selvskading og dyrehoder er gjentatt i hjel visste du i det minste hva du fikk og det fungerte. Det vi fikk denne gangen var Blasphemer og Necrobutcher som sto på plassene sine og gjorde en meget god jobb musikalsk og Hellhammer i bakgrunnen som også leverte pluss Attilas sære påfunn. Jeg måtte ha en pause fra dette sirkuset og trakk meg vekk fra arenaen, men har blitt fortalt at MTV kom på scenen og gjennomførte et intervju med Atilla sittende rundt frokostbordet mens konserten pågikk, når jeg hørte det var jeg bare glad for at jeg ikke var tilstede under hele konserten. Fansen til Mayhem er vel vant til at bandet gjør sære, til dels lite overveide ting og at de kommer med tåpelige uttalelser, Mayhem oppnådde uansett det de ville; konserten blir en snakkis i lang tid fremover.

Headlineren denne fredagen var amerikanske Testament. Selv om de var med på oppstartsfasen av thrashscenen og så den blomstre i USA falt de litt utenfor når ”de fire store” slo igjennom for fullt. Likevel er Testament et av thrashbandene som har hatt størst kommersiell suksess og derfor var det både positivt overraskende og spennende at de tok turen til Bergen i år. Jeg har aldri falt helt for musikken til Testament og utgivelsene deres tar ikke opp store plassen hjemme hos meg, men live sparket de virkelig. At de fortsatt holder koken ble klart fra første sekund bandet overbeviste stort og kjørte på proppfulle av energi og selvtillitt. Chuck Billy var overalt på scenen og viste at han fortsatt hadde stemmeprakten i orden. Fansen fikk virkelig valuta for pengene og sang gladelig med av full hals. Dessverre ble det for kjedelig for meg med en og en halv time Testament siden jeg hadde liten innsikt i låtene og det hadde vært nok en meget lang og slitsom dag, derfor begynte jeg på den lange spaserturen hjemover i pissregnet en god stund før Testament og fansen deres pakket sammen for kvelden.