HITS 2007 – dag 1 –

Solen skinner og Bergen by fylles opp med sortkledde og øltørste mennesker. Alt ligger til rette for nok en strålende festival, men først må utepilsen testes!
Etter noen timer i den solrike uteserveringen til Garage begynte festivalformen virkelig å komme seg. Programmet denne kvelden var ikke akkurat tilpasset min personlige smak, men det er som oftest gøy med konsert så litt før klokken åtte satte vi kurs ned trappen for å se hva Slavia hadde å by på.

Orginalt nok startet Slavia det hele med en intro før bandet gikk på scenen og dro i gang første låt. Når jeg sier band så overdriver jeg litt, for Slavia består av en vokalist (Jonas Christiansen fra Disiplin), en trommis, to session-gitarister og en bassist som for tiden er i fengsel og derfor måtte erstattes denne kvelden. Dette er nok litt av grunnen til at Slavia fremst som et av de bandene med minst publikumsappell jeg noensinne har opplevd. Her var det bare å spille låtene raskest mulig og komme seg hjem. Ingen kjemi på scenen og null sjarm. Vokalisten presterte flere ganger å gå av scenen på partier uten sang når han egentlig burde ha brukt tiden til å skape litt show og dra i gang et passivt publikum.
Å stå rett opp og ned, stirre sløvt utover publikum og mestre instrumentene sine blir ikke automatisk en god konsert. Mye manglet hos Slavia; sjarm, egenart, Personlighet og flotte låter for å nevne noe. Musikken deres er primitiv, ond svartmetall og på skive benytter de seg av sampler for å forsterke stemningen. Dette bandet foretrekker jeg helt klart på skive.
Dette var helt klart feil band å sette opp som åpningsband og jeg tror nok de kunne fått til litt mer hvis de hadde gått på scenen senere på kvelden.

Helldiver har rimelig lik besetning som nedlagte Purified in Blood, men har lagt fra seg mesteparten av hard-core preget og kjører nå på med metal i samme gate som Lamb of God.
Det er mye thrash i det de gjør nå for tiden, men fans av PiB vil lett kjenne igjen dette bandet. Det er brutalt, ekte og engasjerende fra disse unge men likevel rutinerte musikerne. Lyden bakerst i lokalet var ganske grøtete under denne konserten, men der skal man jo ikke oppholde seg lenger enn tiden det tar å kjøpe en duggfrisk uansett. Musikalsk har de som sagt tatt etter LoG og det hele har et amerikansk og moderne preg. Selv om låtene ikke fremsto som så alt for originale leverte guttene et treffsikkert show og dro i gang publikumet som etter hvert begynte å samle seg foran scenen. Selv om festivalen er utsolgt var det ikke mye som tydet på det enda nede i kjelleren og vi som var der hadde god plass, noe som passet meg fint siden jeg da hadde god oversikt over det som skjedde på scenen.

Jeg var litt spent på hvordan The Batallion ville fremstå live, og svaret er ganske enkelt: selvsikre som faen! Her var gutta med tro på seg selv og bandet sitt. Vi fikk høre deres kjappe thrash og det var intenst som bare det. Dessverre var gitarlyden litt spinkel og vokalen ble for slitsom for meg. Nå begynte det å bli fullt i lokalet og temperaturen steg raskt. Bandet hadde en meget stor mengde fans som var i godt humør og rocket konserten igjennom. Kontakten med fansen ble satt pris på og showet satt som et skudd, så underholdningen var på topp under denne opptredenen. Når du får med deg publikum så raskt og enkelt som The Batallion gjorde her så blir det med ett lettere å stå på scenen og du får frihet til å lage litt mer show. Denne anledningen benyttet de seg godt av og selv om musikken ikke var av ypperste klasse så var det mye bra å høre på og bandet kom fra det med æren i behold.

HITS hadde lagt opp en rimelig romslig tidsplan for å slippe alt for mye stress med riggingen og for å være punktlige, noe som resulterte i at Manngard gikk på scenen presis klokken 22:40 som annonsert. For første gang skulle materiale fra det kommende albumet European Cowards fremføres live og etter en lytt på MySpace er jeg klar for enda mer thrash denne kvelden. Overraskelsen blir derfor stor når det jeg får høre er en uhellig miks av brutal punk, grind-core og kjapp thrash. Vokalen varierer over et stort spekter og fyller rollen sin innen alle sjangrene, det meste meget overbevisende, men blir i likhet til musikken ganske masete i lengden når den store forhåndskjennskapen ikke er tilstede. Gitarene river og sliter i stykker sjangergrenser og øretrommer som om det hele var en konkurranse og konserten får glatt premie som kveldens høyeste. Merkelig nok var det betraktelig mer folk opp som sang med til Ozzy over anlegget enn det var tilhørere nede i konsertsalen. Jeg er ikke helt overbevist om at Manngard representerer det nye soundet for generasjonene som kommer, men som variasjon var det flott å høre på i starten. Ulempen er at miksen ble for slitsom i lengden, så Manngard holdt ikke helt frem til mål denne gangen.

For å krydre denne kvelden med et utenlandsk innslag hadde HITS hentet inn Immolation fra New York som headliner. Det er mange aktører under årets festival som har drevet på en stund, og Immolation er intet unntak. Bandet startet opp så tidlig som i 1986 og bandet har vært aktivt hele veien. Så langt har de gitt ut åtte fullengdere der årets Shadows in the Light er den ferskeste. Siden bandet kun har besøkt lille Norge ved en anledning tidligere (Oslo 1996) la de liten vekt på å promotere sin nyeste utgivelse og ga oss i stedet smakebiter fra hele karrieren.
Bandet startet i femte gir, og etter det bare pøste de på med full trykk! En så brutal maktdemonstrasjon som dette opplever man sjelden på konsert. Immolation bruker ikke bass og trommer som bakteppe, men som en kompleks vegg for gitarene som duellerer i disharmoniske mønster. Teknikk, kvalitet, struktur, erfaring, aggresjon, presisjon, trygghet og gode låter. Immolation hadde alt dette og mer til. Jeg fikk mye den samme følelsen som når jeg opplevde Suffocation, et band som startet opp rundt samme tid og sted som Immolation, på Inferno tidligere i år; dyp ærbødighet over det jeg fikk lov til å bivåne. Å høre låter som Despondent Souls og Burial Ground live 16 år etter at de ble spilt inn på skive var det nok mange som satte pris på denne kvelden. At Ross har tatt godt vare på stemmebåndene sine, eller hatt mye flaks opp gjennom årene, ble tydelig ganske tidlig. Stemmen hans er fortsatt like dyp som den alltid har vært på skive, men ordene er lettere å skille enn hos de fleste andre vokalister innen sjangeren som ofte er mer gutturale.
Bandet virket oppriktig overrasket og takknemmelige ovenfor den gode velkomsten og støtten de fikk fra publikum under hele opptredenen og til gjengjeld fikk vi et minneverdig show.

Immolation løftet totalopplevelsen av denne dagen flere hakk for min del, og i morgen er det tid for Napalm Death…