HOVEFESTIVALEN dag 5 – Arendal, Tromøy

Denne dagen har jeg i grunn ikke så mye å skrive om. Hadde egentlig tenkt å dra hjem, siden det ikke var noen band som interesserte meg denne dagen. Men dessverre skar det seg med transportmulighetene, så da måtte jeg tilbringe lørdagen også på Hove. For et luksusproblem – enda en dag på festival…

Uansett – denne dagen ble det mer å vandre rundt å se på liv og røre, sjekke ut litt av all musikken som ble spilt og nyte det flotte været som endelig hadde meldt sin ankomst. Nå var det faktisk fare for å bli solbrent, noe man ikke akkurat kunne si om dagen før!

Noe underholdende var det å observere alle gothere/emo-kids som tydeligvis hadde kjøpt dagsbillett til denne dagen – helt klart for å få med seg My Chemical Romance. Det var nok ganske mange flere kilo sminke "i omløp" på festivalen denne dagen, enn de foregående. Og det er unektelig noe morsomt å se en vettskremt utsende spinkel fjortis-jente gå med en t-skjorte med påskriften "I fuck up your face with my fists". Hehe, jasså…

Etter å ha sovet en time i skogen, hvor festivalen hadde hatt den geniale ideen å lage en "chill out-zone" med masse hengekøyer blant trærne, bestemte jeg meg for å få med meg litt musikk også. Så noen låter med Flying Crap, men denne "sjokk-punken" var ganske kjedelig i mine ører. Det de er mest kjent for er vel å fyre av en hagle fra scenen på Quart i sin tid, og sånn vil det nok forbli. Så var det Billy Talent, et for meg helt ukjent band – pop-punk/hardcore skulle det vise seg. Fengende i små doser, men en rimelig irriterende skrikete vokal og fort kjedelig. Tid for mer øl. Så var det My Chemical Romance sin tur, og allerede en halv time før konserten, kunne en høre ungpikehylene nå nye høyder foran hovedscenen. Og når bandet gikk på, var det ganske underholdene å se på storskjermen ved siden av scenen, hvor kameraene stadig fanget opp jenter som gråt sine modige tårer over at heltene var på scenen. Men jeg må innrømme at jeg irriterer meg ganske kraftig over musikken til MCR (som blodfansen tydeligvis kaller dem), så jeg var nødt til å forlate åstedet etter noen sanger.

Dermed var festivalen over, og en sliten kropp kunne sette kursen tilbake til egen kåk og (ikke minst) seng. Selv om været til tider gjorde sitt for å motarbeide festivalen, må jeg si at jeg synes den var en suksess. Dersom Hove satser like friskt på metal neste år, og klarer å lage en like spennende line-up, skal jeg definitivt ta turen igjen!