HELL MUSIC FESTIVAL – Hell, Stjørdal

Alle bilder av O Store Rune.

Mitt første møte med Hell Music Festival var som en berg- og dalbane tur ute av kontroll, svingningene var gedigne og inntrykkene mange.
”Rock night” var et litt diffust navn på denne kvelden og musikken varierte fra poppa 120 Days til de sorte djevlene i Dimmu Borgir, og med slik spennvidde sier det seg selv at ikke alle de ni bandene var like interessante å få med seg. Jeg var der i utgangspunktet for å få med meg Turbonegro, Dimmu Borgir og Breed, men jeg var også nysgjerrig på hva lille Reptile kunne få til denne kvelden

REPTILE skulle etter planen gå på scenen klokken 16:00 og naiv som jeg er møtte jeg opp i god tid for å kunne kikke meg rundt på området og nyte sommeren inne på området før konserten startet. FEIL! Grunnet rot & tull & tøys slapp vi ikke inn på området før klokken var 16:40, og da hadde Reptile allerede måttet starte for å unngå forskyvning i programmet…
De første to låtene hørte vi derfor fra utenfor sperringene mens Reptile spilte for en folketom utearena, jeg kan forestille meg deres frustrasjon over situasjonen, men når arrangørene endelig fikk tommelen ut av du-vet-hvor og slapp inn folket steg humøret mitt raskt. Det er lett å ignorere slikt rot når du endelig er ankommet og kan stille deg opp foran scenen og nyte tonene av dømetall. Når det gjelder selve fremføringen til Reptile var ikke den av de mest intense jeg har opplevd, men det er ikke lett å spile mens de første publikummerne ankommer arenaen. Bedre ble det ikke for min del når de opplyser om at de bare kan spille to låter til før de må gå av scenen. Vi rakk så vidt å få med oss låtene Reptile og Impaled før det hele var over. Ut fra det lille jeg fikk med meg må jeg si at det var spennende og smått teknisk dømetall med hint av tidlig nittitall i Sverige vi fikk høre og jeg gleder meg til å høre dette på skive.

Det tok ikke mange sekundene etter at siste tone hadde lagt seg før BLIND ARCHERY CLUB satte i gang på hovedscenen. Med kassegitar, piano, sur vokal og munnspill prøvde de å dra i gang de få fremmøtte med sin radiovennlige pop. For å si det mildt hadde jeg gjerne byttet ut dette bandet med en halvtime ekstra av Reptile.
Feil musikk, feil scene, feil dag, feil band.
Jeg brukte heller tiden frem til Mirrorfall med å se på alt arbeidet arrangørene hadde lagt ned. Irritasjonen etter somlingen med innslippet hadde begynt å legge seg og jeg lot meg imponere over arenaen. Masse sitteplasser, gode mat- og drikketilbud og mange frivillige gjorde det hele meget ryddig og oversiktelig. De to scenene sto plassert som mål på en fotballbane, rettet mot hverandre, og området var delt på langs så de over atten kunne drikke alkohol i sommersolen og de under atten kunne nyte konserten uten å bli sjikanert for mye av fulle trøndere. Eneste minuset var at det ikke var satt opp toaletter på voksensiden, og alle vet vel hva som skjer med blæren etter en tre-fire øl… Det var mye trafikk inn og ut av voksenavdelingen for å gjøre sitt fornødne for å si det slik.

Så var det tid for å se hva MIRRORFALL hadde å by på, navnet leder tankene til et svensk korps med lik ending og musikken var ikke akkurat ulik den heller. Jeg vil si at den største forskjellen på Mirrorfall og Hammerfall er at Mirrorfall har en vokalist som fungerer som frontmann. Han fremviste en selvdigging og selvtillit som er få forunt på en arena som kan ta opp mot 10 000 tilskuere der bare 200 har møtt opp… Han klarte lett å engasjere og underholde de få som sto foran scenen og jeg må bare innrømme at jeg lot meg trollbinde selv. Svulstige soloer, fremtredende synth, resirkulerte riff, enkle melodier og sommersol var faktisk en behagelig kombinasjon der vi satt og ventet på de riktig store bandene. Utover i konserten skiftet bandet uttrykk og fikk mer fart over låtene. Riffene ble tyngre og med synthen flyttet bakover i lydbildet var det en mer thrasha utgave av power metal de fremførte. Selv om de på de første låtene tok etter Hammerfall i uttrykk bevegde de seg gjennom et videre spekter enn som så og mot slutten av konserten fikk vi låter som hadde mange likhetstrekk med både Manowar og Helloween.
Uansett så kommer aldri Mirrorfall til å bli noe annet enn enda et lite band som brukes som oppvarming på lokale konserter uten mye mer særpreg og sterkere låter, men det er fortsatt tidlig og gutta er unge. Stå på!

120 DAYS er andre bandet ut på hovedscenen og de som kjenner musikken har vel forståelse for at det knapt er folk foran scenen når disse spiller opp. På en festivaldag der Dimmu og Turbo er trekkplastrene er det merkelig at det ikke er sterkere lokale metallband som oppvarming i stedet for denne poppa suppa som har blitt hypet som bare fy av Oslopressen. Elektronika?? På en ”rock night in Hell”? For å si det enkelt og meget illustrerende var det flere fotografer enn publikummere til stede under denne konserten. Med slike oppvarmingsband er det ikke rart at publikum møter opp like før hovedbandene skal gå på scenen!

Fire band nede, fem igjen og det begynner så smått å komme noen fortapte sjeler til Hell, de fleste ikledd Dimmu-skjorter, men før Dimmu starter opp skal vi få høre litt på hva TOB har å by på. Dette tremannsbandet spiller ren rock i lykkerus og ikke engang lydproblemene i starten kunne ødelegge dagen til denne gjengen. Vi fikk høre fin 70-talls rock som driver fint uten de helt store krumspringene. At det var minst tre ganger så mye folk foran hovedscenen
der Dimmu hadde lydskjekk samtidig sier vel litt om appellen TOB hadde til metallfolket.

Så var endelig tiden inne for å starte opp for alvor. Klokken halv ni kjørte DIMMU BORGIR i gang introen sin og noe som kan beskrives som et folkehav sto med stjerner i øynene og sitret av spenning. Når Dimmu entret scenen var jubelen øredøvende og det var klart at ”alle” var der for å oppleve Dimmu og at Turbo skulle få slite for å toppe denne stemningen senere på kvelden. Det er sjelden jeg opplever et så uniformert publikum som det som var på denne konserten, de aller aller fleste hadde Dimmu-skjorte på og med så mange dedikerte fans skal det litt til for å få en dårlig opplevelse. Dessverre ble vokallyden totalt overkjørt av gitarene på de første låtene der jeg sto helt fremst, men dette bedret seg sakte men sikkert utover i settet og opplevelsen ble fin selv om solen passende nok forsvant under konserten. Volumet under konserten og min manglende entusiasme til dette bandet gjorde at jeg trakk bak mot benkene der lyden faktisk var flere hakk bedre enn fremme ved scenen. Fra avstand fikk jeg litt mer overblikk over den store scenen og det var tydelig at disse gutta hadde stålkontroll på det de gjorde, Dimmu er et av de største metalbandene og viste klart og tydelig at de fortsatt har litt å komme med i fremtiden, og selv uten Hellhammer bak trommene var dette meget overbevisende. Dette var min første konsert med Dimmu, men med den entusiasmen og rutinen de utviste kan man ikke se bort fra at jeg kommer til å se de igjen i Oslo i november.
 
Set list Dimmu Borgir:
Intro
Progenies Of The Great Apocalypse
Vredesbyrd
Cataclysm Children
Kings Of The Carnival Creation
Sorgens Kammer
IndoctriNation
A Succubus in Rapture
The Serpentine Offering
The Chosen Legacy
The Insight & the Catharsis
—
Spellbound (by the Devil)
Mourning Palace
The Fallen Arises – Outro

Mens vi ventet på Turbonegro skulle HOVERCRAFT PIRATES underholde på den lille scenen. Nå begynte svartskjortene å forlate området etter å ha fått med seg det ene bandet de var der for og arenaen fyltes med dongerikledde seilere.
Irene i Hovercraft Pirates var totalt ukjente for meg, og med det som hadde stått på programmet så langt trodde jeg at de var totalt uinteressante også. F-E-I-L! Dette var gladpønk, irsk folkemusikk og ska sendt fra en kjærlig Gud et eller annet sted der ute som tydeligvis liker meg. Det var et skikkelig ballespark og en barnslig sjarm som kom så overraskende at O Store Rune og meg selv bare ble stående og glise mens vi sendte hverandre stjålne blikk. Musikken fanget meg som i en transe og de tre irene der oppe på scenen prater godt med publikum, spøker og er akkurat så sjarmerende uhøytidelige som man kan håpe med slik musikk. At de også delte ut skjorter og cd’er (selvfølgelig bandets egne) gjorde sitt til at folket trakk lit nærmere og at det ble litt ekstra liv. Det er gøy med slike overraskelser og jeg vil ha mer av Hovercraft Pirates og deres overlegne sjarm!

Når TURBONEGRO gikk på scenen hadde arenaen fyltes med wannabes med sminke og full uniform. Turbojugend har en veldig dedikert kjerne med mange fans som virkelig brenner for dette, men herregud så mange posører det er å le av på en Turbonegrokonsert! Når man står helt bakerst ved utgangen i Hankish sminke, eller ikler seg seileruniform og forlater arenaen tjue minutter inn i konserten er man ikke akkurat støttende ovenfor bandet og det hele blir bare tragikomisk i mine øyne.
Anyway; sist jeg så Turbo var på Rosendal bare en måned tilbake i tid og da følte jeg at de manglet glød. De hadde tydeligvis en dårlig dag den gang for det var et friskere band som kom på scenen i Hell. Hank pratet som vanlig om lokal tilhørlighet og nyhetsbildet uten å bli for mye en parodi på seg selv og han viser et engasjement få andre frontfigurer er i besittelse av etter så mange år. Musikken traff mye bedre selv om de hadde vektlagt nyere materiale enn sist jeg så de. Mye av grunnen til at Turbo funket bedre tror jeg nok må sies å være at de passer bedre på en stor utendørsarena og at stemningen var upåklagelig. Det er mye mer enn bare bandets opptreden som spiller inn på hvordan man opplever en konsert og denne kvelden var settingen meget bra. Selv om Hank ikke var helt med og begynte den innøvde introduksjonen sin til All My Friends Are Dead lenge før den låten skulle komme og måtte avbrytes gjorde han jobben sin greit og resten av bandet oste av rutine. Flott.

Set list Turbonegro:
We're Gonna Drop the Atom Bomb
Welcome to the Garbage Dump
Don't Say Motherfucker, Motherfucker
Bad Mongo
High On The Crime
All My Friends Are Dead
Hell Toupée
Sell Your Body (To The Night)
City Of Satan
Wasted Again
Back To Dungaree High
Do You Do You Dig Destruction
Fuck The World (F.T.W.)
Ride With Us
—
Get It On
Prince of the Rodeo
The Age of Pamparius

Bandet som gikk på sist, og derfor kunne smykke seg med tittelen ”headlinere” pr definisjon var BREED. Dette bandet hadde jeg ikke sett live før og jeg hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg så for meg at det kom til å bli ganske så tomt på Hell siden jeg regnet med at nesten alle kom til å reise hjem raskest mulig etter Turbo men der tok jeg heldigvis feil. Det var veldig mange som hang igjen, enten for å sjekke ut bandet eller bare for å kose seg utover natten. Slikt gleder en gammel mann. Det var masse folk igjen da Breed lot de første tonene fly ut i luften, og med en energibunt som Maurice på vokal er det ikke rart at folk stoppa og stirra. Noe av grunnen kan muligens være at Breed spilte kledelig drithøyt, satan for et volum det var der fremme…
Det vistes at gutta hadde ventet lenge på å vise seg frem og kontakten med publikum og deres spileglede holdt til høy karakter. Musikken er det heller ikke så mye å utsette på, men at Maurice må på skolebenken snarest og lære seg litt grunnleggende geografi er helt klart. Når han klarer å stå i Stjørdal, Nord-Trøndelag og rope ut hvor godt det er å være tilbake i Trondheim (som ligger i Sør-Trøndelag) ca 20 ganger blir det litt humring og hvisking om ”Spinal Tap- moment” blant publikum. Uansett; Maurice er en mer enn habil frontfigur og vokalist. Publikum ble konstant beordret å hjelpe til å lage mer liv og selv om de fleste hadde nok med å lytte og følge med på krumspringene på scenen var det da noen som lot nakkemusklene få unngjelde. Neste gang jeg ser Breed håper jeg det er en større scene så gutta får løpt rundt uhindret uten å kollidere så mye, for bevegelse på scenen er noe jeg er sterk tilhenger av. Er det show, så vil jeg ha show!  Breed fikk ikke lurt så mange publikummere foran scenen som de fortjente, men at såpass mange valgte å bli igjen og observere showet må da være et kompliment?

Låtene til Breed, i vilkårlig rekkefølge:
Stapled Shut
Bleed In Grey
Remember My Name
Sweet Spot Of Misery
My Anger
Hole In The Sky (Cover)
White Faced
Two To The Chest
Underlined
Can’t Break Me