THE WILDHEARTS – The Wildhearts

The Wildhearts har fulgt den godt opptråkkede sti og kommer her med et selvtitulert album langt ut i sin karriere. Det Newcastle-baserte bandet som startet opp i '89 har gitt ut et av de beste sleazy rockskivene jeg noensinne har hørt, nemlig Earth Vs The Wildhearts fra 1993, men nå skriver vi 2007 og The Wildhearts har hatt fjorten lange år å kjøre seg i grøfta på etter debuten. Litt flåsete kan man si at The Wildhearts er Storbritannias svar på Mötley Crue, de mange medlemmene som har vært innom bandet har vært involvert i skandaler nok til å fylle The Suns mandagsutgave. Vi snakker overdoser, selvmordsforsøk, mordforsøk, vandalisering av Kerrangs kontorer, ca tjue nedleggelser av bandet og minst like mange gjennoppstandelser. Slik holder du myten i live rundt et band som i sine atten mer eller mindre aktive år bare har klart å gi ut tre album av verdi frem til nå; Earth Vs The Wildhearts i '93, P.H.U.Q. i '95 og The Wildhearts Must Be Destroyed i 2003. Denne skiva mener jeg er betraktelig bedre enn … Must Be Destroyed og smilet og høye terningkast sitter løst akkurat nå. Vi snakker fortsatt Sleazy rølp og party party, men The Wildhearts har på ingen måte stagnert som fryktet, denne utgivelsen viser heller et motivert, fryktløst og lekende band i utvikling. Låtene svinger mellom Dream Theater, Clawfinger, Metallica, The Clash, David Bowie, The Beatles og listen fortsetter i det uendelige. Variasjon er nøkkelordet her, og Ginger og gutta takler dette på en utmerket måte. Der … Must Be Destroyed var melodibasert er denne mye mer tilbake til røttene (sic) og Ginger leker seg med små variasjoner i gitarleken sin og får riffene til å vare den knappe timen skiva står på.
Dette albumet vil nok møte mye motgang som alltid med Ginger, mye på grunn av at de denne gangen bryter nesten alle strukturerte normer innen sleazy rock. Balladen Slaughtered Authors på godt over åtte minutter er en ballade, åpningslåten Rooting For The Bad Guy strekker seg ni minutter lang der fem av minuttene i midtpartiet er instrumental lek av den typen Ginger behersker bedre enn de fleste; dette funker. Resten av låtene er mer normale i oppbygning og klokker inn rundt fire til seks minutter fylt med kvalitet. Videre flørter de intenst med rap-metall på låten The Sweetest Song, noe som bringer mer variasjon inn i låtene enn tidligere og kan være vanskelig å svelge for mange der ute. Den låten er en selvmotsigelse, beinhard rap-metall vers på ca ti tonn der lyden kastes mot deg og det søteste snilleste refrenget ever! Etter å ha lyttet til den tekstens uvanlige, vulgære og hysterisk morsomme vinkling på prostitusjon innser jeg plutselig hvorfor tekstene ikke er trykket i bookleten..
Når vi er inne på tekstene vil jeg nevne at de er den største skuffelse ved denne utgivelsen, de er enkle og overflatiske. Sinte er de selvsagt enda, men de mangler dybden og brodden jeg har blitt vant med gjennom tidligere utgivelser.
Det hele avsluttes med låten Destroy All Monsters som starter som en klisset ballade men går over i noe som nesten må kalles matte-rock. Morsom avslutning!
 Om det er et mer modent band, eller en utdatert desperat versjon vi får her kommer til å debatteres heftig på diverse forum, min mening er at dette er modig og voksent gjort og at det utvilsomt låter som The Wildhearts, noe som garanterer for tung rotasjon her i huset!