DISKORD – Doomscapes

BALLE SATAN!!! Diskord visste jeg kom til å komme med en bra debut allerede da de gav ut sin andre demo, Aural Abjection for fire år siden, men at det skulle bli så bra som dette hadde jeg ikke trodd. Jeg har gått med denne skiva på ørene i en ukes tid snart og jeg blir hverken lei, sliten eller mindre fornøyd. Dette er pur fornøyelse fra begynnelse til slutt. Men før jeg giver meg løs på musikken vil jeg nevne coveret. Det er noe av det gyseligste, men samtidig herligste jeg har sett og det passet faktisk musikken noe til de grader!

Som nevnt viste bandet allerede på Aural Abjections at de hadde noe å fare med, god gammal deathmetal av interessant lyd og attitude. Når jeg også fikk gleden av å se bandet live ble jeg ikke mindre entusiastisk. Litt spesielt er det også at de kjører på med en gitarist, en bassist og en trommis/vokalist. Noen synes det ble litt tamt live, uten en vokalist foran på scenen, men selv likte jeg det, det ble annerledes og litt kult egentlig.

Flere av låtene fra demoen er å finne på Doomscapes, og bandet har mer eller mindre videreført det de gjorde på demoen så i så måte passer de godt inn. De gjør det på sin egen måte og jeg kan ikke komme på noe norsk band som ligner eller høres ut som Diskord. Men de vil nok komme tenker jeg…

Skiva er spilt inn i Skrekk og Skru, studioet DHG brukte til Supervillain Outcast og tidvis høres det, spesielt i vokalen, men det igjen kan ha sammenheng med at Vicotnic er med å synger her og der. Musikkmessig finnes det ingen likheter, bortsett fra at begge band skiller seg ut å gjør sin egen greie.

Diskord må sies å være inspirerte av åttitallets deathmetal og de kjørere på uten å høres ut som kopister eller kloninger. Spesielle og kule bassganger, godt variert vokal, fet tromming, en lyd som er så herlig at det er en fryd for øret. Spesielt den tjukke trømmelyden faller godt inn i mine øreganger. Herlig.

Musikken er også utrolig godt variert, alt fra det kjappe og brutale til det rolige, mer doomaktige. Hele tiden med en selvsikkerhet som virkelig er fortjent.

Favorittlåt er den geniale The Ubiquitous Transience, godt variert, fengende og rå låt som virkelig får nakken til å slenge. Bandets progressive og tekniske dødsmetall er noe av det feteste jeg har hørt innen deathmetal på en stund og jeg vil påstå at de kanskje er Norges ukronede dødsmetallkonger. Hvorfor det ikke har vært mer blest rundt bandet kan en bare spørre seg om, de fortjener virkelig og bli løftet fram, dette er talent!

Doomscapes er en forvirrende, sjelfull, ekkel, fantastisk, schizofren, sær, spesiell og morsom affære som har en utholdenhet som en… unge! Man kan bli like sliten av Diskord som man kan bli av unger også, men foreløpig har jeg holdt lenge med gutta og jeg tror nok ikke jeg kommer til å legge bort denne skiva på LENGE! Doomscapes står garantert høyt når året skal oppsummeres, men den kommer også til å måtte stå alene for det finnes ingenting som minner om dette. 

Hvordan Diskord planlegger å overgå dette veit jeg ikke, men en ting er sikkert, det blir jævlig vanskelig!

Tips: Sjekk ut Diskord og spell ihjel skiva!!!!!