BEARDFISH – Sleeping In Traffic: Part One
- Posted on 26-06-2007
Etter to uavhengig utgitte plater, svenske Beardfish er stolt av å utgi deres sterkeste anstrengelse ennå, Sleeping In Traffic Part One på InsideOut Music og åpner seg selv opp til et langt bredere publikum. Et publikum som uten tvil vil bli pirret av bandets retro lyd. Beardfish har stilisert seg selv etter de store bandene av 70-tallet, men de går langt bakenfor deres influenser produserende original og imaginativ, progressiv musikk med folketoner. Det er uten tvil at dette bandet puster nytt liv inn i genren.
Beardfish ble dannet av gitarist David Zackrisson og multi-instrumentalist, vokalist og sangskriver Rikard Sjöblom i 2001. Slagverker Magnus Östgren og hans skolevenn Robert Hansen, som bare er en «helvetes bassist» ifølge Sjöblom, kompleterete besetningen. I 2003 utga bandet deres debut plate Från en plats du ej kan se… De begynte snarlig å støtte likesinnede svenske akter Paatos og Anekdoten på turné. Deres live forestillinger bygget et solid renomé og bandets debut plate solgte ganske bra. Tre år senere, den doble platen The Sane Day var utgitt til utmerkete omtaler både innenlands og utenfor hjemlandets grenser.
Sleeping In Traffic: Part One markerer bandets etikette debut og denne gang har de gått for en litt mørkere tilnærming enn i fortiden, inneholdende mer akkustiske elementer og overveiende lyd kvalitet. Det gjør lytteren entusiastisk med dets sammenligninger med Gentle Giant, Frank Zappa og den melodiøse Canterbury klanen, på en uhørt måte. Ifølge Rikard Sjöblom i et intervju til plateselskapet kan det være på grunn av deres instrumenter som består av et tillegg av Clavinet, ARP synth og fuzz gitarer. Selvsagt liker de Genesis og King Crimson og hans favoritter er faktisk Gentle Giant og Zappa. Det er ganske sannsynlig at dette skinner igjennom i sangskriver prosessen, fremholder han.
Beardfish sin musikk gir aldri inntrykk av å være derivat av andre band, som er det som gjør deres musikk fornyende. Disse gutta er sultne for å skape musikk som ville smigre de før nevnte artistene. Deres influenser er original og flytende integrert inn i den helhetlige konteksten av deres lyd som vil forbløffe lytteren. Tidvis føles platen lik en gjenforening med gamle kjenninger hørt ved et uant sted og i en uventet tid. «Sunrise» med sin rockende orgel, minner om Hoelderlin, og intensiverer til et psykedelisk nummer ikke ulik Arthur Browns «Fire». Det er noen vakre og komplekse gitarpassasjer på «Afternoon Conversation», slik de ikke har vært hørt siden det gamle Genesis' dager. Den tolv minutter «Roulette» tilbyr lydlandskaper som trigger erindringen for likheter som Supertramp eller Camel inntil det sentrale motivet minner lytteren på at den strenge ensomheten som har vært ofret til dere samtidige Paatos, med et hint av Zappas vokal stil. Piano balladen «Dark Poet » er eksentrisk på en Beatles-aktig måte, mens «Harmony» og «Year of the Knife» minner deg om den oppfinnsomhet som Gentle Giant var en gang kjent for. Det kronede øyeblikk kommer med «Without You» og «Same Old Song» med noe Greg Lake-aktig hengivelser og Steve Hillage psycho jazz.
Selv om bandet gjør en imponerende innsats for å fremme rockens mangefasetterte innhold kunne man som kritiker kanskje ønske seg et større reservoar av influenser. Jeg savner noen navn på listen slike som Steve Hillages band Kahn, samspillet mellom Chris Cutler og Fred Frith i Art Bears med Dagmar Krause, det genierklærte Henry Cow og Dave Stewarts fremstående Canterbury orkester Egg, og i tillegg psykedelia hodene i Gong. Disse står for meg som skjelettet av 70-tallets progressive byggverk man kaller for Progressiv Rock og Psykedelia. Alle bestrebelser på å etterligne Giganten blir bare anstrengelser for å bygge kjøtt på beina, men Beardfish gjør det i alle fall med en naiv og overbevisende begeistring med en ubesudlet lekenhet. Det er sjelden jeg preiker moral, men å sove i trafikken er ikke så smart, tvert imot kan det ha fatale følger. Derimot er Beardfish sin idé et lurt påfunn som også kan være en assosiasjon til det lang mer humanetiske spørsmål knyttet til trafficing. Kanskje er det dette de vil ha oss til å forstå; at musikk av Beardfish sin sammensetning er en slags trafficing; en smugling – her ment som en uskyldig overføring – fra musikalske influenser til én stilart. Uansett om Beardfish kommenterer Progressiv Rock, trafikk eller menneskesmugling gjelder det å følge med på utviklingen av dette lett snodige bandet. Så la oss høre på disse musikkstykkene med en tilbakeholdt mine og kontrollert begeistring og så får tiden vise om Beardfish vil følge opp med en mer sprudlende plate med større musikalsk innlevelse i flere influenser eller om de velger å bygge låtene over den samme lest.
Men alt dette er bare en type beskrivende krykke, opprinnelig fra bandets selvfølgelige glede for stor musikk. Platen lykkes med dens morsomme, kreative tilnærming brukende komplekse og oppfinnsomme musikkferdigheter og glimrende komposisjon foruten å være bombastisk. Med Beardfish, Prog Rock, som sjanger, har endelig funnet nye og originale forkjempere ennå engang. Arbeidet med Sleeping In Traffic Part Two er allerede påbegynt, som er en videre grunn til å feire.