RED SPAROWES – Oslo – Oslo, John Dee

Ofte når en går på konsert og ikke har hørt en strofe av oppvarmingsbandet, kan det bli en noe intetsigende opplevelse. Kanskje er ikke lyden all verdens, du kjenner ikke en eneste sang, og egentlig venter du bare på at hovedbandet skal begynne. Jeg hadde aldri hørt navnet Tephra før, og så for meg at scenarioet jeg nettopp beskrev fort kunne bli virkelighet. Gjett om jeg tok feil! 

Siden kveldens hovedband ikke spiller metal av hardeste sort, så jeg i grunn for meg at tyske Tephra lå i nogenlunde samme leie. Feil! Etter en kort intro av type utydelig radiostemme og skurring, dro bandet i gang med blytunge riff og vokal som kunne skrelle malinga av veggene på John Dee. Dette var fett! Vi snakker forsåvidt ikke musikk som er helt fjernt fra det Red Sparowes driver med, bare at disse gutta har mye mer vreng på gitarene, og de har ikke på langt nær så svevende sanger som hovedbandet. Det hele er kanskje ikke så ulikt det Cult of Luna bedrev på Earache-debuten "The Beyond", og det er et pluss for min del, for det er nok min favoritt CoL-plate. Dette var tungt som faen, masse fete og seige riff, blandet med roligere partier som bygde opp til neste utblåsning. Når bandet i tillegg var temmelig livate på scenen, sto de for en virkelig bra start på kvelden! Publikum virket også å være fornøyd, for jeg vil nok si at tyskerne fikk bedre uttelling på settet sitt en mange mer kjente band ofte får. Etter å ha sjekket MySpace-sida deres, ser jeg at de har en nye plate på gang snart, så Tephra skal jeg definitivt følge videre.

Så var det Red Sparowes tur. Etter å ha fått bakoversveis av åpningsbandet, var jeg litt spent på hvordan amerikanernes betraktelig roligere musikk ville gjøre seg. Men selvfølgelig var det ingen grunn til skepsis. Jeg synes den første plata deres var virkelig bra, og den nye står ikke langt tilbake for debuten – når jeg får hørt like mye på den, så tar den kanskje tronen. Men allikevel ble jeg tatt litt på senga av hvor bra dette var live! I biografien deres på hjemmesida står det at "Red Sparowes is epic without bombast, heavy without a single barre-chord riff" – kunne ikke sagt det bedre selv. På den ene sida er det noe nesten "bedagelig" over musikken deres – de tar seg virkelig god tid til å bygge opp stemningen i låtene – men allikevel føles det ikke som det er en eneste overflødig tone. Og jammen klarer de ikke å være tunge som bare det, selv om det ikke er full vreng eller et eneste klassisk metalriff. Og ved siden av stemningen i musikken, satser de også en del på det visuelle for å skape den totale innlevelsen hos publikum. Belysningen var dunkel – kun to spot'er og fem lamper (!) på gulvet – og de kjørte filmsnutter på et lerrett bak seg under hele konserten.
Red Sparowes bruker ikke vokal, og det var ingen kommunkasjon med publikum før et par "thank you" på slutten. Allikevel føltes det ikke som bandet var distansert fra sine tilskuere. Her var det bare å la seg rive med av den konstante strømmen med musikk – hver låt fløt over i hverandre og lot oss aldri slippe ut av den stemningen musikerne ville skape. Krystallklar lyd, fem dyktige musikere og glimrende låter gjorde dette rett og slett til en av de aller beste konsertene jeg har sett i år. Synd at det bare var et halvfullt John Dee denne kvelden, for dette er konsert som fortjente et stort publikum.