DOMINICI – O3 A Trilogy – Part 2

Hva er en klisjé? Jeg hører iiisjsj og tenker kliss – som i Dominicis nye plate. Den andre i rekken av tre bugner av riff, hooks, vidløftige soloer og følelsesladde pianooverganger som ikke fester seg. Og som om ikke det er nok har han likeså vel rappet noen segmenter fra Angras siste unnfangelse – uoriginalt, men forståelig. Den er riktig så pen og tiltalende, noe som passer dårlig til historien om en forsoffen kriminaldetektiv som jakter på en morder som er løs i byen. Den blir riktig så morsom når hans kolleger anklager ham for å være forsumpende, men en kriminalhistorie skal ikke være morsom. Jeg stiller også spørsmålstegn ved hvorfor tittelen er liksom et kjemisk symbol. Er det ozonlaget som innehar helterollen, kanskje det er skurken? Løsningen(e) må man heldigvis vente på til siste kapittel i serien.

Den er ikke så ille at den ikke frembyr noe positivt. Dominici presenterer et stort register å spille på av dyktige musikere. Det er en sammenheng mellom makro- og mikrostrukturen, og en kontekst mellom lyrikken, som rett og slett har å gjøre med mennesker, og komposisjonene. Og komposisjonene er en tilnærming henimot moderne musikaler, slike som Boublil og Schönbergs legendariske Les Misérables og til og med Ira og George Gershwins opera Porgy and Bess. Dominici har solgt sine veksler som halsstarrig sanger, og har ikke stort mer spennende å gi enn en luftig progressiv Power Metal-plate.